jentene mine

Denne uken starter skolen for mange, det samme gjelder barnehagen og nå er det ikke lenge før jeg kan si at begge jentene mine er barnehagebarn. Det er helt surrealistisk. Jeg vet ikke hva jeg føler om det i det hele tatt, det er på mange måter vondt. Nå vokser begge jentene så veldig fort. Jeg vil ikke at tiden skal gå så fort. Jeg vil bare ha Naia på brystet mitt igjen, låse den følelsen da jeg fikk henne inntil meg for første gang, da den eneste tryggheten hun fikk var varmen fra meg. Akkurat sånn vil jeg ligge igjen og  igjen. Det er jo så bra at de vokser til og blir store, men jeg er altfor emosjonell til å kun tenke det. Hadde jeg hatt muligheten til å fryse tiden, ville jeg gjort det uten å nøle. I hvert fall i perioder. Når jeg tenker tilbake på alt som har hendt siden Naia kom til verden i september, så blir jeg helt svimmel. Det er så mye! Hvordan i alle dager har vi fått det til? Det er rart hvordan vi tilpasser oss nye omstendigheter etter hvert som tiden går, for på en eller annen måte så er alt mulig. Jeg er så glad for at jeg har klart å akseptere litt venting i denne perioden, jeg har satt babytiden før alt annet og det er jeg så glad for, ettersom jeg nå innser at tiden har gått altfor fort. Ikke at vi ikke vet det fra før av, men noen ganger er det altfor merkbart. Pang. 11 måneder. På et blunk. Telemark sykehus, salg av hus i Siljan – alt virker så nært, men samtidig så fjernt. 

Det er mange som spør meg om amming for tiden og jeg har ikke svart på spørsmålene deres, for skal jeg være ærlig så er akkurat dette noe som har vært veldig vondt for meg. Jeg ammet nesten fullt igjen da vi var i Hellas, det var så varmt og hun ville ikke ha flaske. Vann med skje og vann fra tutekopp gikk egentlig veldig fint, men hun foretrakk ikke det. Jeg hadde som mål at hun burde ta flaske og akseptere den til da jeg skulle holde utdrikningslaget for Elise tidlig i august, ettersom det var jeg som holdt i hele dagen ville jeg være avhengig av å være alene og ikke ha med meg Naia – det ville jo ikke vært helt passende. Så da vi kom hjem fra Hellas startet vi å venne henne mer og mer til flasken, og etter noen uker synes hun den var helt ok. Etter hvert prøvde vi en hel dag uten amming, kun med flaske, for å se hvordan det gikk. Da var det plutselig gjort. Da jeg skulle amme igjen dagen etterpå, var hun ikke interessert. Totalt uinteressert. Og bare sånn, på et blunk, var det over. Det var så vondt for meg, jeg var ikke klar i det hele tatt. Jeg gråt så mye for det og jeg gråter faktisk når jeg skriver dette også, for jeg synes overgangen ble så brutal. Jeg ville så gjerne amme i et par måneder til, men det går jo ikke an å tvinge barnet. Jeg vet ikke hvorfor det var eller fortsatt er så sårt for meg, men jeg tror det handler om at jeg føler at babyen min plutselig ble så stor. Bare sånn over natten. Kanskje føler jeg at ikke jeg var bra nok lenger og at den veldig nære kontakten med henne ble brutt før jeg følte at det var ok. Og det er vondt. Spesielt når det var vi som ønsket at hun skulle ta flasken, jeg tenkte jo ikke at det ene ville utelukke det andre. Men slik ble det altså i vårt tilfelle ♥ 


Det føles litt rart å åpne seg så mye igjen. Det er lenge siden sist, men for alt jeg vet kan det være flere i samme båt som meg, som ser litt frem til å slutte med ammingen, men som synes det er forferdelig vondt når det først tar slutt. Jeg har i hvert fall vært mye lei meg for dette og – om mulig – kysset og holdt og klemt og dullet enda mer med jentene mine hver eneste ledige minutt ♥ 

124 kommentarer

  1. Forstår så veldig godt hva du mener. Mine tre jenter er tenåringer og eldre, og årene har gått så fort. Mange ganger savner jeg småbarnstiden, selv om jeg virkelig nyter livet med dem akkurat nå også. Det er så fint å få lov å følge barna fra små til voksne, og så er det så veldig vemodig å tenke på at de vil flytte ut en etter en i løpet av de nærmeste 5-10 årene. Huff, det gjør vondt bare å skrive det. Nyt tiden nå og gled deg til alt det spennende du har i vente sammen med dem. De er heldige som har deg til mamma.

  2. Så fint at en i din posisjon deler! Både fordi det er fint å høre din historie, men også fordi du belyser et tema som er viktig for meg: Alle maser om ammeslutt så barnet kan passes og man kan få alenetid, men dette er jo bare maks to år av livet (per barn 😉 ) Det er så synd at man «må» begynne med flaske hvis amminga ellers går fint, bare fordi andre mener man skal ha egentid! Nå mener jeg ikke det negativt i forhold til deg, det viktigste er at hver mamma kjenner på hva som er rett for seg og babyen til en hver tid. Og til deg spesifikt: Tenk at du har klart å amme dine to i alle de månedene, du er en supermamma<3

    1. Caroline Berg Eriksen

      Tusen takk, Mona <3

  3. Ann Helen

    Jeg har vært i samme båt som deg. Sønnen min var bare 7mnd når han plutselig bråstoppet. Startet med å bite meg litt og jeg kvalte ett skrik ett par ganger og da var det gjort. Han nektet plent, vrei seg unna meg. Jeg prøvde og prøvde men fikk ikke til. Melkeproduksjon for fullt og så bråstopp. Han tok heldigvis flaske og etter en uke ga jeg opp å prøve ammingen mer. Kanskje ikke så intressant å høre om meg og mitt, men jeg ville hvertfall bare gi støtte på følelsene dine. Jeg forstår deg. Det var skikkelig sårt og så uventet i og med at jeg ammet storesøster til hun var rundt året. Heldigvis blir man fort vant med ny situasjon, og vipps nå er han allerde en fin gutt på 7år. Tiden går fort, og jeg hadde nesten glemt dette her til jeg leste dine opplevelser. Ønsker deg alt godt, det går seg til. Varm klem sendes deg fra meg

    1. Caroline Berg Eriksen

      Jeg er bare glad for at du deler! Og det er sant, vi blir vant til nye situasjoner ganske fort <3 En god klem tilbake!

  4. Er du klar over at teksten din «must haves til barnehagestart» er kopiert av Det glde hjem? https://gladehjem.wordpress.com/2017/08/19/dette-trenger-du-til-barnehagestart/ ville bare gjøre deg oppmerksom på det.

  5. Takk for at du deler <3

  6. Skjønner deg så godt. Min 1åring begynner i barnehagen nå i oktober, og jeg synes tiden har gått så fort. Fint, rart, vemodig, spennende!

    Angående amming, så ammet jeg eldstemann uten problemer frem til han var 13 måneder, og så gikk det sakte, men sikkert over. 1åringen trøblet med ammingen og trengte litt flaske fra 3 måneder, i tillegg til puppen – det var litt sårt, men vi ble raskt vant til det. Så da hun ikke ville amme lengre ved 9 måneder hadde vi liksom blitt godt vant med flaska, og overgangen ble ikke så stor. Men det er absolutt mye følelser involvert for oss mødre når det gjelder amming!

  7. Hei! Vi er nok mange som kjenner oss godt igjen. Kanskje du kjenner at du ikke er ferdig med å få barn? Med Nelia visste du sikkert at du kom til å få et barn til og dermed lettere å slutte med amming. Jeg kjente det slik selv og fikk mitt tredje barn som helsesøster kaller » mors barn» Lykke til videre, du har to nydelige jenter som er heldige som har deg som mamma! Klemz

    1. Caroline Berg Eriksen

      Jeg tror jeg synes det er ekstra trist fordi vi egentlig er veldig takknemlig og glade for de to jentene vi har. Vi har hele tiden snakket om 2 barn, og da vet jeg på en måte at jeg «aldri» skal amme mer for eksempel. Men fremtiden vil jo vise – en skal aldri si aldri! <3

      1. Jeg skulle bare ha to. Ferdigsnakket.

        Smiler av det, her jeg sitter med tredjemann i armkroken <3

      2. Caroline Berg Eriksen

        Å <3

  8. Ammer selv og vil gi barnet mitt all den nærhet og trygghet det ønsker. Vi satser på naturlig ammeslutt. Jeg ammet faktisk da du fikk Nelia og ammer fortsatt:) Lille bestemmer og jeg er glad og stolt jeg har ressurser og mulighet. Beskytter jo også mot brystkreft… Forstår følelsen din og kanskje nattavvenningen og flasketilvenningen har fremtvinget ammeslutt, i tillegg til at du har vært en del borte fra minstemann den siste tiden. Lykke til med barnehagestart, og dere kan jo vurdere å utsette den. Ett-åringer er små…

  9. Hei! Leser ofte, men dette er første gang jeg kommenterer. For en vakker tekst du har skrevet om tanker og følelser som er så gjenkjennelige! Jeg fødte noen mnd etter deg, og har også hatt utfordringer ved at minstemann ikke tar flaske (samme som storesøsteren hans). Kjenner mye på de motstridende følelsene rundt det å glede seg til å kunne overlate ansvaret til pappaen i mer enn 1-2 timer sammenhengende, samtidig som jeg desperat ønsker å bevare babytiden lengst mulig. Har forsøkt å huske tilbake til hvordan det var da datteren min var så liten, og det er så sårt hvor lite jeg husker. Jeg klarer liksom ikke å huske det tydelig nok, og synes det er vondt å tenke på at det jeg nå opplever også vil viskes ut med tiden. Har tenkt mye på dette de siste ukene, og synes måten du hadde ordlagt deg på var så fint. Rett og slett en tekst om noe vondt, som det gjorde ordentlig godt å lese 🙂

    1. Caroline Berg Eriksen

      Å, Beate! Jeg kjenner meg så igjen i alt du skriver <3

  10. Elisabeth

    Må bare få takke for at du er så modig og deler! Det er så mange følelser knyttet til amming, og ulike aspekter, og jeg tror vi trenger flere som deg som setter ord på det og tør å være ærlig ❤️

    1. Caroline Berg Eriksen

      Tusen takk for at du leser, Elisabeth <3

  11. Så nydelig skrivet! Fikk virkelig tårer i øynene, så ekstra følsom med alle de nye hormonene. Er 22 år og har en liten jente på 3 mnd som jeg fullammer. Og gruer meg veldig til ammeslutt. For samsover og er virkelig magisk på natten når hun «kobler» seg på og koser seg da. Samsov du med Naia eller Nelia, eller satte du en «grense» der og klarte å stå opp sent og traske trøtt bort til sengen og amme. Og hvis du gjorde det, ble du ikke våken av det eller klarte du fint å legge deg til å sove igjen?
    Men tilbake til innlegget, du er virkelig så flink til å sette ord på følelsene og bildene er såå fine! Du er virkelig favoritt blogger #1.
    God natt <3

    1. Caroline Berg Eriksen

      Vi samsov en god stund, synes det er helt herlig! Bare kos deg med det 🙂 Etter hvert lå hun i egen seng på vårt rom, så det var ikke noe problem å bare løfte henne over 🙂 Da hun begynte å sove på eget rom, var det ikke noe problem å hente henne. Men hun sovnet som regel alltid ved siden av meg, så da slapp jeg å bære henne inn igjen :p

      Klem <3 Og tusen takk for så fine ord!

  12. Jeg opplevde det samme med begge mine barn. Utrolig sårt og vondt, akkurat som du skriver. Kanskje irrasjonelle følelser, men de er der likevel. Jeg følte meg avvist og at jeg ikke var bra nok for babyen min (selvom jeg jo visste at jeg var det). Merkelig disse mammafølelsene. Det handler vel om at man ønsker det aller beste for sine små. Syntes det er flott du tørr å skrive litt personlig, og jeg blir overrasket av å lese kommentarene over. Jeg tror alle mammaer forstår akkurat hvordan du føler det. Kos deg med jentene dine, og lykke til med barnehagestart<3 Her har minstemann på 1,5 år akkurat begynt, og jeg gråter av at han har det så fint, og så gråter jeg litt fordi han er blitt så stor. Hehe. Disse mamma følelsene altså. <3

  13. Seriously, what camera lens are you using to take these amazing photos?

    1. Caroline Berg Eriksen

      Hi 🙂 It’s Lars-Kristian who took these pictures and they’re taken with Canon 5D MIV using a Canon 70 – 200mm f2,8 lens 🙂

      1. Ah, he’s very talented! Thank you so much for the details 🙂

      2. Caroline Berg Eriksen

        You´re welcome 😀

  14. Hei Caroline. jeg må også kommentere dette innlegget. dette synes jeg var utrolig givende å lese! Alt med amming er så personlig, og så sårt. På føden stresses det noe veldig med å få til amming og når barnet har passert 6 mnd så er det bare mas om når man skal slutte å amme. Datteren min var veldig glad i pupp, og sluttet ikke før hun nærmet seg 2 år. Når jeg fikk spørsmål om jeg fortsatt ammet, løy jeg og sa nei, fordi jeg følte at folk dømte meg. Alle fikk plutselig så sterke meninger om min amming. Og amme gjorde jeg bare sammen med datteren min, aldri foran andre. Jeg skjønner ikke at folk mener de har noe å si på hvor lenge mødre velger å amme barna sine? Jeg satt til slutt igjen med en følelse av å være en dårlig mor som ammet, samtidig som jeg følte meg som en enda verre mor når datteren min hylte etter pupp. Nå, etter at datteren min har sluttet av seg selv for flere måneder siden, tenker jeg at jeg er så glad for de fine ammestundene vi fikk sammen og at jeg aldri skal blande meg opp i hvordan mødre velger å legge opp ammingen. Enhver mor er ekspert på sitt barn. Takk for et flott innlegg, som jeg tror har betydd masse for mange sårbare mødre der ute 🙂

  15. Tenk at vi kvinner har «vunnet» friheten til å forlate barn og hjem mange titalls timer hver uke. Er vi kanskje mer undertrykt nå enn tidligere?

    1. for et latterlig utsagn

  16. Vil bare igjen rose deg for å være en god am(me)bassadør! Skjønner at du føler på det,men du har gjort en flott jobb for jentene dine,og bidratt til å normalisere amming❤

    1. Caroline Berg Eriksen

      Tusen takk, Marte 😀 Så utrolig koselig med sånne tilbakemeldinger <3

  17. Kjenner meg godt igjen i det du skriver. Men så fikk jeg et barn til og det føltes ikke like vondt denne gangen. Klart at det alltid er vemodig, men jeg følte meg så klar for å gå videre til neste epoke i livet om du skjønner. Fint å se den «myke» siden av deg på bloggen også 🙂

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *