slik kom du til verden

Jeg våknet av et lynnedslag, i hvert fall føltes det slik fordi det var akkurat som om noen slo på lyset inni hodet mitt, under øyelokkene mine. Men da jeg slo opp øynene var det helt mørkt i rommet. Det var verken lyn eller torden ute, det var vindstille og klokken var bare litt før fire. Midt på natten. Jeg snudde meg rundt og forsøkte å sove videre, men nok et lynnedslag hindret meg. Denne gangen forstod jeg at det ikke var i hodet mitt, men i underlivet. Det var rier! Og plutselig var jeg for oppspilt. Tenk om det faktisk var på ordentlig denne gangen og tenk om jeg snart skulle få møte henne? Riene tok seg opp i intensitet, men jeg turte ikke å håpe på noe. Jeg hadde jo vært gjennom noen runder med modningsrier for bare noen uker og dager siden. Lars-Kristian skulle spille kamp dagen etterpå og jeg ville heller ikke vekke ham i tilfelle det skulle vise seg å være falsk alarm denne gangen også, så jeg tenkte hele tiden at jeg bare måtte vente litt til. Og litt til. Og litt til. Og så ble jeg liggende slik og kjenne etter smertene i nesten to timer. Så sovnet jeg. Da jeg våknet igjen var klokken blitt syv, og nok en rie skylte gjennom meg. Nå stod Nelia plutselig ved sengen min og var lys våken. Hjelpe meg å ta på kjolen, mamma? sa hun og holdt den nye Sofiakjolen opp foran meg. Da våknet Lars-Kristian også, så da var det jo like greit å spørre hva vi burde gjøre med hele rie-situasjonen jeg hadde vært og var gjennom. Han ble så oppgitt for at jeg ikke hadde vekket ham før slik at vi kunne dra til sykehuset, men jeg følte liksom at det var for tidlig. De var jo ikke vonde selv om de var regelmessige, og det var fortsatt så mange minutter mellom dem. Dessuten hadde jeg sovnet fra det, selv om det bare var en times tid. Likevel, tenk om jeg kom til å føde i løpet av dagen og han gikk glipp av det fordi han spilte kamp i Lillestrøm? Vi måtte finne ut av om noe var i gang og hadde egentlig ikke tid til å vente så lenge siden han skulle reise fra stadion allerede klokken tolv. Ettersom riene fortsatte å komme med rundt 10 minutters mellomrom, bestemte jeg meg for å ringe til føden, og fikk beskjed om å komme inn for en sjekk. Typisk nok stoppet det opp rett etter telefonsamtalen og plutselig hadde det gått 12 minutter uten en eneste rie. Så jeg droppet å ta med sykehusbagen og hele pakka, vi skulle jo uansett hjem igjen og jeg hadde fortsatt et par ting jeg ville ha med meg. Mamma og pappa var her hele denne helgen, så sånn sett passet det veldig bra. Vi sa kjapt ha det til alle sammen, jeg forsikret Nelia om at vi snart var tilbake og så dro vi avgårde. 

fodsel_6

På føden virket det å være stille og rolig denne søndagsmorgenen, så vi kom ganske fort inn til en sjekk. Min absolutt ikke-favorittdel i hele svangerskapet er å få sjekket åpningen, jeg tar gjerne 10 sterke rier og pressrier i stedet, men det må jo gjøres, så det var bare å stålsette seg. Det var god aktivitet i magen, men riene hadde ikke kommet noe særlig tilbake siden telefonsamtalen jeg hadde tatt tre kvarter før, så jeg var overbevist om at dette var en bomtur og gruet meg litt til å høre dommen. Etter en sjekk fikk jeg likevel beskjed om at jeg hadde åpning og moden livmorhals, og ettersom jeg hadde hatt noen runder med modningsrier et par ganger i svangerskapet OG hadde hatt såpass tette rier så lenge den dagen, kunne fødselen starte når som helst – og som de fleste sier angående fødsel nummer to: du vet aldri hvor kjapt det kan gå. Jordmor kunne ikke gi meg noe sikkert svar. Vi var virkelig usikre på hva vi skulle gjøre: skulle Lars-Kristian reise avgårde til Lillestrøm og risikere å gå glipp av fødselen? Skulle vi reise hjem eller skulle vi bare bli på sykehuset i tilfelle ting skulle skje fort? Vi synes avgjørelsen var veldig vanskelig, men landet tilslutt på at det lureste i hvert fall var at Lars-Kristian stod over kampen. Han skulle starte og jeg vet at denne telefonen var vanskelig for ham å ta – som jeg har nevnt tidligere er det lite som kommer i veien for fotballen og det er ikke alltid man møter forståelse uansett hva slags situasjon man er i, men hvor ofte i livet blir man pappa? Det gikk heldigvis fint og jeg vet at Lars-Kristian aldri hadde reist uansett, noe vi selvfølgelig er uendelig glad for, med tanke på utfallet av denne søndagen 😉 

fodsel

Spørsmålet videre var jo om vi skulle reise hjem eller bli på sykehuset, og sammen med jordmor ble vi enige om å bli litt til. Vi hadde tross alt barnevakt og det var deilig å slippe tanken på 30 minutter i bil både frem og tilbake, spesielt tilbake, i tilfelle riene skulle komme tettere etter at vi hadde kommet hjem igjen. Da jeg fortalte ønskene mine for fødselen, endte vi opp på fødestue nummer 5: et stort og deilig rom med en kjempefin seng til alle 3 etter endt fødsel, muligheten for å se på TV, et deilig og stort badekar i tilfelle vannfødsel (denne gangen hadde jeg så lyst til det) og tilgang til lystgass. 

fodsel_1

Etter sjekken tok rie-aktiviteten seg opp igjen og nå var riene tilbake med jevne mellomrom. De var fortsatt verken vonde eller altfor tette, så vi spiste litt mat og jeg fikk til og med oppdatert bloggen! Og så bestemte oss for å gå en tur for å få tiden til å gå. 2 timer ble vi borte, det var så utrolig deilig vær ute og det var så godt å bare være oss to sammen med den lille store hemmeligheten om at noe kanskje ville skje snart. Riene kom med 4 minutters mellomrom da turen nærmet seg slutten og det var jeg så glad for! Da vi kom tilbake på sykehuset var det klart for nok en sjekk og gjett hva? Åpningen var på litt over 3… Bah. Fullstendig nedtur og jeg var ganske oppgitt for at vi ikke bare hadde reist hjem. Vi snurret en film og jeg stod og så på i frykt for at riene skulle stoppe opp igjen dersom jeg satt meg ned. Klokken nærmet seg allerede seks, hele dagen hadde liksom gått uten store fremgangen bortsett fra at riene faktisk sakte, men sikkert ble sterkere og tettere. Jeg tenkte hele tiden på kampen som Lars-Kristian burde ha reist til og var nesten bekymret om det ikke skulle komme noen baby. Jeg var ganske nær ved å foreslå hjemreise, men tenkte det var greit å bli sjekket en gang til først. Men det kom vel aldri til å skje noe så langt ut på dagen, når alt hadde gått så sakte frem til nå?! Det ble gjennomført en siste sjekk og det er jeg glad for at vi gjorde, for nå hadde jeg endelig litt over 4 centimeter og jordmor ville ta vannet mitt. Klokken var kvart på syv og den aktive fødselen var endelig i gang! Fra vannavgang skal jeg si at riene virkelig tok seg opp… Som lyn fra klar himmel kom de brått med bare 2 minutter mellom og de var virkelig kraftige – endelig begynte jeg å kjenne at kroppen gjorde seg klar! 

fodsel_8

For å avlaste litt brukte jeg en diger medisinball å sitte på. Det hjalp da riene var på toppen og jeg trengte fokus. Det var utrolig behagelig å hoppe litt på ballen med beina i bakken og roterende bekken. Jeg satt slik og var også oppe og gikk litt i rundt tre kvarter før jeg kjente at det var på tide med lystgass. Nå begynte riene virkelig å rive i meg, pausene ble plutselig veldig korte og jeg måtte ha litt pustehjelp for å komme over kneikene. Jeg kan forresten ikke huske at jeg ble SÅ svimmel forrige gang jeg brukte lystgass, etter den første rien med gassen kjentes det ut som jeg hadde vært på tidenes vinparty og jeg holdt på å LE MEG IHJEL da jeg slapp apparatet. Akkurat dette har vi på film, så det er jeg nesten litt glad for, det må ha vært et sinnsykt syn. Nå så jeg frem til å knaske noen cookies, for de lå fortsatt i baggen min, men så langt kom jeg aldri. Klokken nærmet seg ni og det var på tide med en ny sjekk. 6 centimeter! Det kunne jeg nesten kjenne, for riene var veldig intense og hadde tatt seg opp kraftig siden vannet gikk. Og så, helt uten forvarsel hendte det noe.

fodsel_3

Riene kom som digre vindkast, de hadde lange topper og lange nedoverbakker, de varte og varte og varte og jeg klarte nesten ikke å puste meg gjennom dem. Pausen jeg fikk var på maks 5 sekunder og jeg fikk i tillegg serierier – de kunne vare i 2 minutter uten en eneste pause. Jeg pustet dype drag som en gal, men hadde så smerter at jeg ikke lenger klarte å holde i lystgassapparatet. Det var jo mye verre uten, men jeg hadde ingen kontroll på noe som helst. Lars-Kristian var en enorm støtte hele veien og spesielt nå, jeg vet ikke hva jeg skulle gjort uten og husker at jeg tenkte at jeg helt sikkert skremte vettet av ham. Både han og den fantastiske jordmoren Tone var heiagjengen min, men jeg forstod nesten ikke hvem de var på et punkt fordi jeg hadde så vondt. Jeg hallusinerte og så for meg scener fra månelandingen (hva, sa du?!) og Exorcisten og jeg kan sverge for at både Lars-Kristian og jordmor hadde månehjelm på et punkt. Ehe. Ikke spør meg hvorfor, men jeg så i hvert fall syner og husker at jeg var redd for å besvime og aldri våkne igjen. Gjennom de tidligere riene mine klarte jeg å holde fokus på både pusten, maratonløpingen som jeg visste jeg hadde som et klart mål og ikke minst så jeg hele tiden for meg hva som ventet meg. Premien min, Nelia og alle de fine minnene vi hadde sammen og skulle få sammen. Nå var jeg ikke tilstede i det hele tatt. Hele kroppen verket og jeg måtte legge meg ned for å ikke falle sammen, jeg ristet jo i rier. Lars-Kristian holdt hardt i hånden min og det hjalp å kjenne at han bare var der. Disse riestormene ga seg ikke og jeg tenkte at jeg aldri i verden kom til å klare å gjennomføre dette uten å besvime. Da fikk de bare skjære meg opp og få ut Naia på en annen måte og det var helt greit for meg. Alt hadde vært greit for meg der og da, bare det kunne være over snart. Jeg hadde nesten gitt opp og tryglet og ba Lars-Kristian om hjelp, han måtte gjøre NOE for å hjelpe meg for det kjentes ikke ut som jeg skulle klare en eneste rie til. Men det nyttet jo ikke å ønske det, de kom og de kom like stormende uansett. Vi hadde snakket litt om epidural tidligere og jeg var jo ganske bestemt på at jeg ikke ville ha det fordi jeg var redd for at effekten av den skulle gjør meg mer vondt enn godt, men som jeg også hadde sagt tidligere, så var jeg klar for det dersom det ikke fantes en annen utvei eller at det rett og slett var nødvendig av en eller annen grunn. Jeg tror Lars-Kristian så på denne tilstanden som nødvendig, for han spurte tilslutt jordmor om epidural og hun forklarte at det mest sannsynlig var for sent, men hev seg rundt og sa hun måtte sjekke meg da hun kom tilbake. Klokken var allerede halv ti og jeg følte hun var borte i en hel evighet, det likte jeg ikke og jeg ble enda mer bekymret. Så var hun plutselig tilbake igjen, blide og flinke Tone, og jeg ble roligere. Nye runder med serierier ventet og da anestesilegen dukket opp hadde jeg lyst til å begynne å grine. Gjør hva som helst for å gi meg en liten pause, tenkte jeg. Hva som helst. Jeg trengte en pause hvis jeg skulle klare dette. Og dere vet hvor redd jeg er for epidural, men der og da hadde jeg ikke brydd meg om de kappet av meg beina, jeg var så sliten. Utrolig nok klarte jeg å sitte i ro da han skulle få den på plass, og rett etter klokken ti var den endelig der. Nå kommer det til å ta rundt 20 minutter før du merker full effekt sa de, men jeg hadde allerede full åpning og kunne snart starte å presse. HÆ?! På bare 1 time hadde jeg gått fra 6 til 10 centimeter, ikke rart det var så ubeskrivelig smertefullt. Så stilnet stormen og jeg var så glad. Jeg kunne puste igjen. Slappe av og få tilbake kontrollen. I ettertid har vi lurt på om det faktisk var epiduralen som virket så fort eller om det var placebo, men det spiller ingen rolle, for jeg fikk en pause! Kanskje 3 sterke, men normale rier MED pause. Så kom pressriene og de var virkelig ingenting! Det gikk så fint. 2-3 pressrier fikk jeg, og så.. Naia var ute i verden! Glatt, grålilla, skrikende og så uendelig vakker. Så utrolig perfekt og så innmari liten og skjønn  Å få henne på brystet etter noe av det mest utmattende og intense jeg har vært gjennom i hele mitt liv, var virkelig en følelse jeg aldri i verden kan beskrive med ord. Det var så sterkt og så følelsesmessig altfor mye, og ikke minst så ekstremt deilig å endelig kunne slappe av. Jeg var helt salig i kroppen. Selv om hun kom med rekordfart fikk jeg ingen rifter eller sår som måtte syes, men akkurat der og da hadde jeg ikke brydd meg fela om jeg så hadde eksplodert. Hun var hos oss og det var så godt. Klokken var 22.25 søndag 11. september. 

fodsel_4

Resten av historien kjenner dere jo til. Vi fikk flagg og rød saft, og så lå vi og koste oss i en time. Jeg ammet og NÅ kunne jeg spise cookies! Og om jeg spiste cookies! Haha, de har vel aldri smakt så godt før! 

Naia_fot_2

De sier jo at ingen fødsler er like og det kan jeg skrive under på! Med Nelia hadde jeg kontroll hele veien, med gode pauser mellom hver rie som jeg klarte å jobbe meg gjennom. Pressriene var mange og «utdrivelsesfasen» var vond og lang – det vondeste synes jeg. Denne gangen var det veldig annerledes. Pressriene gjorde meg ingen verdens ting, hun var ute på bare 2 av dem, men til gjengjeld mistet jeg helt kontrollen i disse stormriene. Uansett, jeg sitter likevel igjen med gode opplevelser fra begge fødslene, men skal innrømme at den siste her var ganske grusom og hakket for intens ♥ 

179 kommentarer

  1. Birgitte

    Til alle som kommenterer at Caroline fører til kroppspress med bilde av kroppen sin etter fødsel! Alle har en kropp- så det er ikke bildet av en kropp som fører til kroppspress. Jeg tenker i såfall at det er hva man skriver til bildet, men jeg syns ikke Caroline i det hele tatt fokuserer på hvordan hun ser ut. Hun fokuserer bare på at kroppen funker og at man uansett skal være stolt etter å ha født, det må jo være greit?!

    1. Ann-Theres

      Godt «sagt»!!

  2. isabelle h

    ååå, for en fantastisk beskrivelse av fødselen!! har selv en gutt på 1 år, så levde meg så inn i det.. gratulerer så masse, nok engang, og takk for at du deler med oss:)

  3. Vakkert slrevet<3
    Valgte ikke epidural ved førstemann, og det angrer jeg på. Det viktigste for barnet er å ha en mor som ikke er utslitt etter fødsel. Jeg var så sliten at jeg sovnet vekk fra hele babyen de første timene. Det er en liten sorg som jeg bærer på kjenner jeg.
    Om fødselen blir like tøff neste gang håper jeg på epidural.
    Takk for at du delte, faktisk en liten trøst å høre at du hadde en tøff opplevelse til tross for et "lett"/"bra"/"sunt" svangerskap. Av og til tenker jeg det var min feil siden jeg ikke hadde vært like aktiv pga bekkenløsning, at kroppen liksom ikke orket det den skulle.
    <3 Gratulerer med lillesøster <3

    1. Caroline

      Jeg hadde det heller ikke med første, men det var en helt annen opplevelse. Der hadde jeg stålkontroll hele veien, i hvert fall slik jeg husker det. Gode pauser mellom riene, og det er jo så viktig! Så det kan hende du ikke trenger med nummer 2 heller 🙂

      Tusen takk, Sara 🙂

  4. Åh, nydelig skrevet Caroline 🙂
    Jeg kunne nesten kjenne smerten i det jeg leste teksten. Er selv gravid og har Termin i mars. Blir spennende!
    Masse lykke til videre, og kos deg med familien din <3

  5. <3

  6. Herlighet så rørt jeg ble. Kjenner jeg må grine litt fødte min første for snart 1 år siden (9 okt) så dette traff meg skikkelig. Veldig fin fødselshistorie! Jeg gleder meg masse til å oppleve det igjen en dag 😀

  7. Kristin

    Epidural er absolutt ikke et nederlag. Jeg måtte også ha det etter igangsatt fødsel som varte i et døgn. Kroppen klarte ikke mer, før den fikk en pause. Takk for at du deler <3

  8. Kirsten

    Hadde veldig lik opplevelse. Men hadde epidural med første mannen og utrolig lyn kjapp fødsel med den andre. Jeg ba om epidural men det var for seint. Fra 6 til 10 cm var under en time og jeg ville UT av min egen kropp for smerten var så stor. Men etter to presse rier var det overstått. Jeg beskrev det som en eksplosjon og lo når jeg leste dine ord!
    Minsten ble født 15 år siden og det er noe man aldri glemmer. Din beskrivelse tok meg rett tilbake til føde rommet..
    Det er slitsomt men deilig å være tobarnsmor. Du har mange fine opplevelser i fremtiden!
    Gratulerer!

    1. Caroline

      Å, nesten som min egen opplevelse! Forstår så godt hva du mener. Godt at smertene er fullstendig verdt det <3 Og at vi glemmer 🙂 God klem til deg!

  9. Høres ut som en slitsom men fin fødsel.
    Gratulerer med lille prinsessa deres

  10. Takk for at du delte, det var rørende å spesielt å lese da eg har hatt to fødsler og opplevd akkurat det samme som du. Bare i omvendt rekkefølge. Eg har 2 gutter og han første kom 4.5 time etter første rie hjemme. Det var stormkast som du beskriver det heile veien, og jordmor sa etterpå att sjøl om folk sier du er heldig at det går fort, er det noe av de tøffeste fødselene for du har ik pause mellom riene. Eg var 21 år å i sjokk i lag tid etterpå. Det var jo ikke som historiene eg hadde hørt om. Heldigvis med tida så glømte eg å «smertene» 🙂 Masse lykke ønsker eg deg med de flotte jentene deres <333

    1. Caroline

      Det er utrolig hvor fort man glemmer! Og en grunn til at vi gjør det flere ganger til tross 😉 Godt å høre at det gikk bra 🙂

      Stor klem og god helg <3

  11. Congratulations!!!! Sending lots of love from NYC.

    We would love to hear from you hello@miteracollection.com

    xx

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *