Hvordan du kom til verden

Akkurat da det var 1 uke igjen til termin, bestemte du deg for at tiden var inne for å hilse på mamma og pappa. Vi hadde hatt en kjempefin helg, minijulebord og middag med venner på fredag, en rolig lørdag samt en søndag hvor vi bestemte oss for å trene litt. På lørdag formiddag fikk jeg følelsen av at du oppførte deg litt annerledes i magen min enn tidligere, du lå liksom så veldig i ro og kynnerne jeg fikk hadde økt veldig på. Jeg hadde murringer og nedpress, men det var ikke særlig vondt, bare litt ubehagelig. Dette fortsatte så og si hele lørdagen og søndagen, og om nettene sov jeg ganske dårlig ettersom jeg ble liggende og kjenne etter deg.

__________________________________________________________________________________________________________

Jeg tenkte at dette sikkert var klassiske smerter mot slutten av svangerskapet, og at det var vanlig å ha det slik de siste ukene. Tanken på om dette kanskje kunne være rier streifet meg, men ettersom jeg var blitt fortalt at man ikke sovner fra rier som førstegangsfødende hjemme i sin egen seng, slo jeg meg til ro med det. Søndagen var ganske lik lørdagen hva gjelder smerter, det var vondt, men ikke vondtvondt, bare ubehagelig. Da vi skulle legge oss om kvelden, sent som alltid, hadde kynnerne økt veldig, men vi prøvde likevel å sove. Det skulle vise seg å være umulig. Det økte og økte og nedpresset ville ikke gi seg. Plutselig ble murringene svært intense, veldig kraftige mensensmerter som virket å komme med jevne mellomrom. På et punkt ble det så vondt at jeg faktisk begynte å gråte, det kjentes som et lynnedslag i underlivet, og dette gjorde Lars-Kristian veldig stresset. Han ville absolutt at jeg skulle ringe føden, selv om jeg forsikret ham om at det umulig kunne være starten på noe, for det var jo ikke SÅ vondt som jeg var sikker på det skulle være. Vi ble likevel enige om at en telefon kunne være greit å ta, ettersom jeg i tillegg hadde følt at hun hadde beveget seg mindre de siste dagene. Her hadde Lars-Kristian litt panikk og fant ikke nummeret på telefonen, han løp ned trappen for å hente helsekortet mitt ettersom det var der nummeret stod, glemte nesten å slå av alarmen på huset i forbifarten og alt ble egentlig ganske komisk. Klokken var allerede blitt 00:45 da jeg ringte, og jordmoren jeg snakket med fikk opplysninger og status av meg. Hun ville gjerne at vi skulle ta oss en tur og pakke med oss litt bagasje i tilfelle det ble slik at hun skulle legge meg inn. Etter denne telefonsamtalen ble plutselig murringer og nedpress til helt andre smerter, og de startet å komme med veldig jevne mellomrom. Vi lastet ned appen «rieteller» og kom frem til at mellomrommet var på ca. 5 minutter, så vi stod opp og begynte å gjøre oss klare, men ville likevel ikke stresse. Etter å ha sagt hade til hundene og blitt enige om at det kanskje kunne være lurt å ta med bilstolen sånn i tilfelle, kom jeg på at søpla måtte tømmes, det er en sånn klassisk Caroline-ting som selvfølgelig må gjøres selv om jeg krummer meg i smerter. Lars-Kristian ble litt oppgitt fordi han synes det er ganske søtt at jeg alltid må finne ting å gjøre i siste liten. Vi fikk i hvert fall med oss bagasje, søppel og bilsete, satt oss i bilen og kjørte avgårde til sykehuset. Klokken var blitt halv to.

Husker jeg følte at dette var utrolig fint og skummelt på en gang, dette var det kun vi to som visste om i hele verden, ingen andre. Tenk om det var i natt det skulle skje? Nei, jeg kom helt sikkert til å bli sendt hjem igjen. Det var jo så typisk. Det var sikkert bare falsk alarm, her hadde jo heller ikke vann eller slimpropp gått, og det skulle det vel gjøre? Dette er sikkert sånn det skal kjennes mot slutten av et svangerskap, tenkte jeg. På veien til sykehuset stoppet vi på bensinstasjonen for å kjøpe hveteboller til meg. Egentlig var planen en pose med 8 boller fra Kiwi, de er SÅ gode og jeg har hele tiden forestilt meg at disse MÅ jeg ha på føden, men det er litt vanskelig å få Kiwi til å åpne sånn midt på natta, så det ble noen tørre boller fra Shell i stedet. Jeg hadde i tillegg et solid lager med kjeks i alle fasonger og smaker i sykehusbagen min, så dette skulle bli bra. Da Lars-Kristian var inne for å kjøpe bollene hadde rietelleren funnet et mønster i vondtene mine, nå var det 3 til 4 minutter mellom hver rie, som varte i 40 til 60 sekunder.

Da vi kom frem til føden, parkerte vi bilen, tok bare med oss telefonene og helsekortet inn, heisen opp i 5. etasje og gjorde som vi fikk beskjed om da vi var på omvisningen. Vi ble møtt av en utrolig koselig jordmor som undersøkte meg og konkluderte med at riene mine var gode og at jeg allerede hadde åpning på 2-3 centimeter, så da var det bare å legge meg inn. Wow. Wow. Allerede nå? I dag? Her? Nå? Jeg ble både glad, forvirret og redd. Det var nå det skulle skje. Vi skulle få møte jenta vår i dag! Noe så uvirkelig. Jeg ringte mamma, og det virket ikke som hun var overrasket. Hun var faktisk overraskende rolig, jeg hadde jo snakket med henne flere ganger i løpet av helgen og beskrevet formen min, så jeg tror at hun innerst inne regnet med at dette var like rundt hjørnet. Vi ble enige om at de skulle reise til Siljan så snart som mulig og bo hos oss noen dager, hundevofsene trengte jo pass, og de ville gjerne bidra. Lars-Kristian gikk ned i bilen for å hente bagasjen vår og et parkeringsbevis mens jeg lå med ctg-scanner på undersøkelsesrommet. Nelia hadde kjempefine bevegelser og jordmor sa hele tiden at riene mine var svært gode, så hun hadde troen på at dette kom til å gå veldig fint, og at vi kanskje også fikk datteren vår i armene på hennes vakt. Hun gikk av klokken syv og klokken var da blitt nærmere halv tre.

Da vi ble henvist til eget føderom, snakket vi litt om smertestillende og bedøvelse. Jeg sa ifra at sprøyter og følelsen av å bli bedøvet ikke er noe jeg er så veldig glad i, og at jeg derfor ønsket å prøve meg på en fødsel uten bedøvelse, men at jeg ønsket både lystgass og å være i vann. Vi ble enige om at vann ville være fint ganske snart, så hun tappet i for meg og ga meg noen tips til hvordan jeg burde ligge. Så fikk jeg saft og koste meg med cookies mens Lars-Kristian satt ved siden av meg hele tiden. Vi klarte oss veldig fint på egenhånd, så jordmor var innom nå og da, men var selvsagt tilgjengelig hele tiden om vi trengte henne. Vi holdt fortsatt kontroll på riene ved hjelp av rietelleren, og nå rangerte jeg alle som kom på nivået «sterke» for jeg ville vente med kategorien «veldig sterke» ettersom jeg var klar for at dette skulle bli mye vondere. Jeg hadde fokus på pusten hele veien: dype drag, kontrollert og jevnt. I forkant av fødselen hadde jeg blitt enig med meg selv om at det er trening og maraton jeg ønsker å visualisere, så dette var bilder jeg skulle bruke når riene ble vanskelige og smertefulle. Jeg var ikke kommet dit ennå, så jeg klarte meg med konsentrasjonen og pusten. Vannet lindret også veldig godt, og jeg følte meg i toppform. Trøtt var jeg heller ikke, men klokken var allerede blitt godt over tre. Vi filmet en liten snutt til Nelia mens jeg var i badekaret, det er jeg veldig glad for, for videokameraet ble helt glemt etter dette.

Jeg ble værende i vannet i nesten 2 timer før det var på tide med en kontroll igjen. I løpet av disse timene var åpningen gått fra å være 2-3 til å bli 5, så jeg var veldig etter klokken i forhold til en økning på rundt 1 cm. i timen, til og med litt før. Nelia hadde det fortsatt like bra i magen, beveget seg og hadde jevn og fin puls. Vannet mitt hadde fortsatt ikke gått, så det var nå jordmor tok dette. Disse undersøkelsene for å sjekke åpning var veldig ubehagelige, ettersom jordmor kjente etter når rien var på toppen ble smerter og alt veldig forsterket, men jeg pustet meg gjennom det. Vi ble enige om at jeg skulle prøve meg ved hjelp av tyngdekraften fra nå av, så jeg fikk på meg en sykehusskjorte og jordmor viste meg hvordan lystgassen fungerte. Jeg synes den var vanskelig å bruke og følte at jeg ble så svimmel, så jeg lot det ligge litt til. Herfra brukte jeg fortsatt pusten for alt det var verdt, jeg fokuserte og fokuserte hver gang jeg kjente at det skulle komme en ny rie, og gikk veldig mye frem og tilbake i rommet. Slik fortsatt jeg i en times tid, og da klokken nærmet seg halv seks, kjente jeg med ett at smertene tok en litt annen vending. Nå var det på tide å prøve lystgass, og jeg brukte også sengen som støtte når rien var på det sterkeste. Jordmor hadde bygget opp med puter for meg, så det var godt å ha noe å lene seg på når toppen av rien nærmet seg. Dette var en kraftig økning veldig plutselig, og nå fikk jeg god bruk for både armene til Lars-Kristian rundt meg, visualiseringen jeg hadde klar i hodet og lystgassen.

Ved starten av hver rie løftet jeg lystgassapparatet til munnen, pustet i dype, dype, dype drag, så kontrollert jeg bare kunne. Jeg så for meg fjelltopper og joggesko, meg løpende og svettende for å nå målet, hørte Lars-Kristians rolige stemme i det fjerne og kjente hendene hans støttende rundt skuldrene. Disse riene var intense, men overlevbare. Jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare følelsen, men det kjennes litt som at du er et annet sted, litt utenfor deg selv når du når toppen av hver rie. Akkurat som du er utenfor kroppen og betrakter deg selv på avstand. Som at det ikke er deg dette hender. Det er en helt spesiell og merkelig form for smerte. En akseptabel form for smerte. Og så er det godt at det er noen pauser mellom hver, selv om mine rier nå kom med 2 minutters mellomrom og varte i ett minutt. Dette skulle jeg søren i meg klare med glans! I pausene spiste jeg både boller og kjeks, drakk masse saft og beveget meg mye. Jeg stod med god avstand mellom beina og beveget en god del på hoftene også. Lystgassen gjorde meg ganske svimmel i etterkant av all pustingen og jeg følte ikke at den tok mye av smertene, men det var utrolig godt å ha noe å puste inn i, apparatet gjorde at jeg hadde mye bedre kontroll enn jeg ville hatt uten.

Kontrollen jordmor foretok rundt klokken seks viste at jeg hadde en åpning på rundt 7 centimeter. Jeg hadde svært tøyelig mormunn, så hun kunne tøye den godt, sa hun. Ikke gjør det, tenkte jeg, for det var forferdelig vondt. Jeg stod og gikk og holdt på slik til klokken ble halv syv. På et punkt måtte jeg tisse, så jeg tok sjansen og rien kom selvsagt akkurat i det jeg var ferdig på do. Jeg rakk ikke til lystgass-apparatet. Heldigvis var Lars-Kristian ved siden av meg, og dersom han ikke hadde holdt meg oppe, hadde jeg gått i bakken, det var utrolig smertefullt, men ikke uutholdelig. Jeg skrek, men pustet meg gjennom den og støttet meg til ham. Etter dette ble jeg værende i nærheten av sengen, men fortsatt stående og gående.

Kvart over syv kom jordmor inn for enda en sjekk, det var nå over en time siden forrige gang, så hun ville se på fremgangen og om hun skulle bli igjen for eventuell fødsel. Nå stod det litt stille, og da hun så at åpningen fortsatt var på 7 centimer, bestemte vi oss for at hun skulle gå av skiftet sitt. Hun hadde vært så hjelpsom og god, ønsket meg masse lykke til og ga beskjed om at det snart ville komme en ny jordmor. Den nye kom rett etter halv åtte, var blid som en sol, så rolig og så positiv. Jeg stod og smilte fra øre til øre mellom hver rie og følte meg fortsatt ikke sliten, begynte bare å bli trøtt, nå hadde jeg jo vært våken i 24 timer. Da jeg snakket med jordmor etter fødsel sa hun det var en utrolig fin start på arbeidsdagen hennes og bli møtt av en så positiv og smilende  fødende. I tillegg synes hun jeg hadde en kjempefin og sporty innstilling som førstegangsfødende i forhold til dette med smertelindinring, så det ble jeg utrolig glad for å høre. For selv om smertene rev i meg på toppen av hver rie, holdt jeg fortsatt fokus og positiviteten oppe. I tillegg startet jeg virkelig å forstå at vi snart skulle få møte lille Nelia. Det hjalp.

Jordmor ville undersøke meg igjen da klokken var blitt åtte, så jeg la meg i sengen og nå ble jeg liggende der. Da jeg fikk beskjed om at åpningen min fortsatt var på 7 centimeter på dette tidspunktet, kjente jeg at jeg ble litt utålmodig. Riene kom med jevnere og jevnere mellomrom, noen rier var på litt over minuttet og disse var svært tunge å puste seg gjennom. Jeg hadde fortsatt fokus der jeg ville ha det, men det begynte å bli veldig vanskelig og jeg kjente at jeg snart kom til å bli veldig, veldig sliten. Mellomrommet og pausene var ikke lenger særlig lange, så jeg rakk ikke å hente meg skikkelig inn igjen før en ny rie kom. Denne omveltningen skjedde veldig plutselig, og etter bare 20 minutter var åpningen min gått fra 7 til 9 centimeter. Jeg følte stadig en enorm trang til å trykke og presse da jeg lå der, det var så uendelig smertefullt, så jeg mistet kontrollen over lystgassapparatet, klarte ikke å holde i det lenger og visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg da smertene ble som verst. Jordmor var veldig rolig og fortalte meg at jeg ikke måtte trykke, jeg fikk ikke lov til å trykke før åpningen var på 10 centimeter. Denne åpningen fikk jeg endelig etter 3-4 minutter, det gikk kjempefort, men likevel føltes det som de lengste minuttene i mitt liv. Å kjenne at kroppen forteller deg en ting og å hindre den i å gjennomføre, det er så og si umulig og jeg følte ikke at jeg klarte å kontrollere meg, men jeg fikk hele tiden tilbakemeldinger på at jeg var flink, at jeg gjorde det rette og at jeg samarbeidet veldig bra. Jeg prøvde så godt jeg kunne å puste meg gjennom hver topp, men det var fort gjort å miste kontrollen når det var så vondt. Riene rev i kroppen min, jeg svettet og skrek helt ukontrollert, klarte ikke å gjøre annet. Lars-Kristian stod bak meg, snakket rolig inn i øret mitt og var en enorm støtte i disse minuttene og hele veien.

Ti over halv ni fikk jeg grønt lys, jeg kunne begynne å trykke. Jeg hadde sett frem til dette, nå skulle hun ut, vi var i utdrivningsfasen! Jeg trodde det skulle bli en lettelse, men der tok jeg ganske feil, for dette var uendelige smerter. Jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare det, men det verker ikke bare i underlivet, men hele veien bakover i ryggen og spesielt i halebeinet. Beina mine skalv, hele meg ristet og på et punkt var både armer og bein over hele sengen, jeg skrek og svettet og var i ferd med å gi opp. Fokus på maraton og joggesko var borte for lenge siden, nå var jeg mer fokusert på at jeg skulle klare dette. Jeg fokuserte på at jeg måtte overleve for å få møte datteren vår, for på et tidspunkt var jeg helt sikker på at jeg skulle dø. Jeg var livredd, for det var så vondt, og jeg husker at jeg så på jordmor med bedende øyne om at dette måtte ta slutt. Jeg klarte ikke mer. Klokken var nå blitt nærmere ni og barnepleieren hadde også kommet inn. Fra dette punktet husker jeg mest hender i skjeden og rundt beina mine, jeg satt halvveis opp i sengen og presset meg selv nedover med armene rundt undersiden av lårene mine. Mye av grunnen til at jeg satt såpass oppreist var fordi jeg hele tiden var nær knappene på siden av sengen og heiste den høyere og høyere opp, jeg knakk jo nesten i to tilslutt, så det var litt komisk og jeg hadde lyst til å le, men jeg klarte ikke. Det jeg derimot klarte nå, var å slappe av mellom riene. Jeg sank sammen som en potetsekk og var veldig klar for hver nye rie. Langt i det fjerne hørte jeg Lars-Kristian i øret mitt «nå får vi snart møte datteren vår, jeg ser hodet hennes allerede, hun har mer hår enn meg, jo! Vi blir snart en familie, kom igjen nå jenta mi, du er så flink» Dette var ord som fikk endorfinene, adrenalinet og pågangsmotet til å bruse i kroppen og jeg vet ikke hvor jeg hentet de siste kreftene mine fra, for jeg var så svett og fullstendig utmattet. Jeg husker bare rolige ord fra jordmor som fortalte meg at Nelia snart var ute, bare 2 rier til, sa hun. Masse olje. Og plutselig, midt i en brennende følelse hvor jeg trodde hele meg skulle revne i to, hørte jeg en klukkende lyd, jeg følte at jeg ble fullstendig tømt innvendig og plutselig så jeg henne. Datteren vår. Nelia. Hun skrek og var så fin! Hun var så vakker og varm og lyse, lyse gråaktig rosa. Helt perfekt. Blikket mitt vekslet fra Lars-Kristian til henne, og jeg husker jeg synes de var så like. Lars-Kristian gråt, vi kysset og jeg strakte ut armene for jeg ville kjenne på henne. Få henne, få henne. Det var det eneste jeg klarte å tenke. De tørket henne fort, kneppet opp skjorten min og la henne på brystet mitt. Hun var så varm og god, og hun var så rolig. Bare kravlet oppover og oppover, så på meg. Jeg gråt av både lettelse, utmattelse og glede. Lars-Kristian klippet navlestrengen etter noen minutter. I følge ham så jeg fortsatt vekselvis på begge, gapte med munnen, smilte, gråt og så både glad og forvirret ut på en gang. Klokken var 09:10 25. november 2013. Den lykkeligste dagen i hele mitt liv.

__________________________________________________________________________________________________________

Vi lå slik i 20-30 minutter, og hun var så flink til å drikke av meg allerede da. Etter hvert veide, målte og vasket de henne før Lars-Kristian fikk holde henne. Jeg følte meg som et nytt menneske, og var plutselig ikke sliten i det hele tatt, så mens far og datter ble kjent, tok jeg meg en dusj, skiftet og ble flyttet over til barsel. Jeg sov ikke før klokken var blitt elleve på kvelden, ville ikke legge meg, ville bare se på henne og på ham. Lars-Kristian var en enorm støtte under fødselen, så rolig og balansert, klok og rosende. Og han forteller meg fortsatt hvor imponert han er over måten jeg taklet fødselen på. Nå går jeg under navnet fødekvinnen 🙂

Disse dagene i ettertid har vært starten på et fantastisk nytt kapittel i livet vårt. Nå er vi en familie for alltid, og jeg kunne aldri bedt om å være på et bedre sted ♥ 

908 kommentarer

  1. Preggo Helene

    Vakker lesning <3

  2. Jeg sitter her og gråter :’)
    Tusen takk for at du delte dette med oss!

  3. christine

    jeg..skal..aldri..føde o.o

    men gratulerer med overlevelsen og datteren din<3

  4. Gratulerer så mye igjen Caroline! <3 Så fint at du ville dele denne opplevelsen, og håper dere blir en stor og lykkelig familie med mange fine år i vente 🙂

    Det er bare en ting med bloggen din som ikke har noe med fødselen å gjøre som jeg lurer på. I det siste har jeg opplevd at hvis du deler et innlegg på facebook så får jeg ikke opp det nyeste innlegget når jeg går inn på bloggen vanlig (ikke via lenken). Eller at jeg får opp det nyeste innlegget på mobilen, men ikke via pcen.. Jeg vet ikke om dette har noe med min pc å gjøre eller om du har noen tekniske problemer med bloggen, men tenkte det var greit å innformere om 😉

    Ha en fin kveld videre

  5. Veldig rørende lesning, Caroline. Tusen takk for at du ønsker å dele med oss! <3 <3

  6. fantastisk! ..det er så rart hva kroppen får til, hva vi mennesker er konstruert til å takle! Mange mødre beskriver denne følelsen av at smertene blir helt glemt sekundet du hører barnegråten, sekundet du ser barnet ditt.. det er så spessielt at det går ann!
    Din historie var nydelig fortalt, og gjor meg faktisk mindre redd med tanke på en fremtidig fødsel (om noen år, vel og merke).. og jeg skal sørn meg nevne den olja! Snopt, hvis det kan gjøre sitt til at man har mindre sjanse for å måtte sy i etterkant!

  7. Så herlig å lese! Dette fikk meg til å tenke på min opplevelse når sønnen min kom til verden. Kos dere i tiden fremover <3

  8. Hei Caroline,for en rørende og flott fødselshistorie…. Jeg har aldri født…men kan tenke meg det er akkurat sånn det må føles. Ønsker deg masse lykke til med livet som småbarnsmor. Bloggen din gir meg stor glede i livet mitt. Bildene dine fra hjemmet ditt er aldeles nydelig…. Drømmer meg litt bort å det er kjempegodt. Stor klem fra meg til deg

  9. Herlig å lese 🙂

  10. Siri Malene

    For en utrolig fin historie! Jeg fikk frysninger og tårer i øynene. Gratulerer så mye med den lille jenta 🙂 Håper jeg får en like fin fødsel som deg, med en like støttende mann. Du er utrolig! 🙂

  11. Ååå så fantastisk å lese dette. Jeg har alltid tenkt at den dagen jeg får barn så er det ingen sjanse for at jeg gjennomgår en naturlig fødsel etter som dette er så utrolig smertefullt, men da jeg leste det du skrev om at du holdt ut og at du holdt deg positiv må jeg innrømme at en liten del av meg gleder meg til å bli gravid og føde et barn! Det hørtes litt rart ut 😛 men uansett gratulerer så mye til begge! og takk for at du er så flink å blogge til tross for alt det nye som skjer i livet ditt <3

  12. Hehe, kjente meg igjen veldig i dette. Veldig bra skrevet!

  13. ÅÅ, får tårer i øynene av å lese! Fantastisk fødelseshistorie, blir bare helt rørt jeg! Gratulerer så mye dere, en fantastisk familie på 3. Masse lykke til i fremtiden, dere blir noen flotte foreldre <3

  14. Benedicte Andreassen

    For en fantastisk historie <3 Gratulerer så mye med det lille mirakelet <3 Og når det gjelder all kritikken du har fått, så har jeg bare en ting å si; du har vist meg at det faktisk går an å gå gravid og gjennom en fødsel uten å ødelegge kroppen totalt. Du er en stor inspirasjonskilde. Eller syns jeg du brude lese denne artikkelen: http://bodonu.no/kvinner-som-hater-kvinner/

  15. This is a beautiful story. Thank you for sharing with us 🙂 I was crying throughout the story. I wish you and your family all the best.

  16. Leste med tårer i øynene og gråten i halsen jeg,
    du er så utrolig flink med ord, Caroline!!

  17. Å hoi,jeg blir helt sjokkert hvor stygge mange folk kan være!!!!Beundrer mange av dere bloggere som må tåle å høre så masse dritt og som fortsatt orker holde på..Håper ikke alt dette styret nå ødelegger mye av den første tida sammen med Nelia.Når det kommer til kroppen din tror jeg de aller aller fleste ville gjorde mye for å se sånn ut etter fødselen:) Du har vært heldig som kunne trene så lenge,dessverre ikke alle som kan det. Jeg fødte mitt barn nr 2 i Skien(ble fødsel mens vi var på ferie i Telemark når jeg var 32uker på vei)syns fødestua du var på så veldig kjent ut,men det kan jo være de har fler som ligner..? Kos dere masse med den helt perfekte dattera deres(at noen skal legge seg opp i str på magen og babyen er jo helt utrolig-ALLE er forskjellige-hva har de som har for store mager og får babyer som veier 5-6kg gjorde galt da??)Håper dere får ei fin førjulstid 🙂

  18. Tusen takk for at du delte din fødselshistorie med oss! Jeg har selv født ei lita prinsesse, så jeg kjente meg igjen i alt du skrev om både visualisering, «ut-av-deg-sjæl-opplevelse», fortvilelse, den enorme smerten akkurat da hun kom og morslykken så sterk så hjerte nesten brast da hun var vel ute! Det var så sterkt å få «oppleve» dette med deg nå når du fortalte din historie. Du er en dyktig skribent og beskriver følelser, tanker og opplevelser på en kjempefin måte!

  19. Inger Anne

    Så fantastisk at du vil dele denne opplevelsen med oss lesarar! Du er berre heilt fantastisk inspirerande på alle måtar! Nelia er heldig, veldig heldig.

  20. elisabeth

    Fantastisk fødselshistorie, tårene triller <3

  21. Takk for at du deler, nydelig å lese <3

  22. Du skrev tidligere at du var så stolt fordi du klarte det uten smertelindring osv.
    Lystgass er jo smertelindring da, så du kan ikke akkurat skryte på deg det.

    1. Ja, jeg skrev feil og siktet til bedøvelse i form av epidural. Har endret det i innlegget du siktet til 🙂

      Effekten av lystgass er uansett omdisuktert, du kan se hva up to date skriver om det her. Lars-Kristian som har lest reviewen og klippet ut det relevante:

      Up to date skriver dette om effekten av lystgass: “The analgesic efficacy of nitrous oxide for labor is unclear. Systematic reviews have found that it relieves labor pain to a significant degree in most patients, but does not provide complete analgesia for many [53,56-58]. However, few fair or good quality studies were available and they did not provide clear, quantitative, objective evidence of its analgesic efficacy for the relief of labor pain. Nevertheless, for women who choose to avoid neuraxial analgesia or for those who do not have access to it, nitrous oxide may provide an alternative means to achieve some pain relief”

      Effekten er altså uklar grunnet mangel på gode stuider.

      De skriver også: “Due to the time lag for nitrous oxide to take effect, inhalation should begin approximately 30 seconds before the contraction is expected to begin and should cease as the contraction begins to recede. This makes use of nitrous oxide particularly challenging during the second stage, as the parturient needs to be alert to push during the contraction.”

      Caroline fikk beskjed om å begynne å puste inn gassen når riene begynte, så ut i fra hva jeg leser angående lystgass hadde hun null utbytte av den, da det tar opp til 50 sekunder før lystgassen har noen effekt.

      1. Synnøve

        Caroline og Lars-Kristian: Jeg tar av meg min imaginære hatt og bøyer meg i støvet for dere to. At dere orker å hanske med alle disse »nebbebiterne» hele tiden.. Det er virkelig helt utrolig hva folk orker å henge seg opp i! Enkelte burde gå et par runder med seg selv før de kommenterer her inne. Hvis de blir så innmari provosert av det du gjør, ja, da er det bare å ikke lese bloggen eller følge deg på instagram. Jeg skulle virkelig ønske at vi kvinner heller kunne være flinkere til å applaudere hverandre og hylle hverandre, istedet for å lage hakkemat av hverandre. Carolines valg er Carolines valg. Mitt valg er mitt valg. Ditt valg er ditt valg.

        Uhyre lenge siden jeg har kommentert nå, men jeg kjenner jeg hisser meg opp av det folk tar seg til å skrive i kommentarfeltet ditt. PS: neste gang jeg skal kaste meg over mila, så skal jeg ha det instagrambildet som en inspirasjonsbilde på netthinna. For FY SØREN. Klapp på skuldern!

        Gratulerer så mye med hun lille, og GOD JUL <3

      2. Det fant vi ut m tredje fødsel her. Lystgassen må begynne å pustes inn før riene kommer. Visst d skal virke. Null effekt her på fødslel ein og to. Nydelig fødsel historie. Kjente meg godt igjen! Nyt dagene og kos dere m lille ♡

      3. Annina

        Tja, det står tross alt «it relieves labor pain to a significant degree in most patients». Effekten er kanskje uklar, men den er jo absolutt der. Og man skal ikke glemme at placebo-effekten også vil være signifikant når man faktisk tror at man bruker smertestillende, så at hun hadde null effekt er å ta vel hardt i.

      4. Men studiene er av så dårlig kvalitet at man ikke kan trekke noen konklusjoner 🙂 Placeboeffekten er noe helt annet, men den bør ikke blandes inn i effektspørsmålet, men tvert i mot utelukkes. Blir litt feil å si at Caroline brukte smertestillende fordi hun mest sansynlig dro fordel av placebo 😉

        Men det mest interessant var jo at det er anbefalt å starte å puste så lenge som 30 sekunder før riene. Det ble hun ikek informert om :/

      5. Det som også er noe å tenke på er at mange sykehus har valgt å kutte ut lystgass, da det er for dårlig ventilasjon og sykepleierne går rundt rusa. Hvis effekt av lystgass skal kunne diskuteres, så er det jo rart at mange sykepleiere blir svimle bare av å ha det i luften, i motsetning til da fødende kvinner som puster det direkte inn.
        Men ja, hva følte du selv da Caroline? Følte du at du hadde effekt av det?

      6. Jeg følte at det hjalp meg å puste kontrollert, men usikker på om det hadde noen smertelindrende effekt utover det :/

    2. Har kanskje du prøvd å føde uten annet enn lystgass som «smertelindring»? Da skjønner du sikkert at det har null lindring av smerter i virkeligheten.. og spesielt fødesmerter!

      -been there done that!

    3. Hehe..! Her har vi en som hvertfall ikke har født før! Jeg og fødte barnet mitt UTEN smertestillende. Jeg brukte dog lystgassen slavisk, men den hadde jo ingen effekt på smerten. Lord, det skal litt mer til enn som så kjære «meg» for å døyve smerten man opplever under en fødsel. Har Caroline født KUN med lystgass, så har Caroline født uten smertestillende!

      1. Beklager om det kom frem litt krasst, men jeg ville bare poengtere at lystgass går som en form for smertestillende. Tror informasjon rundt lystgass vil variere fra hvilken kilde man henter det ut ifra. Men sykehusene selv kaller det også en form for smertelindrig. Dog jeg synes det er meget rart at de da ikke poengterer at man skal trekke inn såpass lenge før riene starter hvis det liksom skal være slik.

        Og JO, jeg har faktisk født før Sue, senest for 2 mnd siden. Og jeg brukte kun lystgass, og fikk heller ikke beskjed om å puste inn før riene, så jeg trakk inn på starten av hver rie selv. Så da kan jeg også da si at jeg har født uten smertestillende?!

  23. For en fantastisk historie! Det måtte vært en flott fødsel, og man glemmer jo smerten etterhvert. Her var den glemt allerede morgenen etter 😉 Håper dere koser dere masse hjemme nå!

  24. Gratulerer!

  25. Gratulerer så mye med den lille

  26. Helt utrolig nydelig skrevet! Fikk tårer i øynene av det her! Håper virkelig dere har det bra, dere fortjener bare det beste! ❤️

  27. Åå, for en nydelig fødselshistorie! Er veldig glad på deres vegne 🙂
    Kan innrømme at jeg fikk noen tårer i øynene. Dere blir nok flotte foreldre 🙂 Masse lykke til!

  28. Hei, fint inlegg fra deg:) Jeg kjente meg godt igjen. Ville bare si at jeg raste ned i vekt etter fødselen pga ammingen. Det krever enormt mye energi, så hold litt igjen på treningen og øk kaloriinntaket så du ikke mister melken. Det er så kjedelig og tidktrevende å koke flasker i forhold tl å amme selv. Og så mye mindre kos 😉

  29. Så fin fødselhistorie! Blir helt rørt, spenner kroppen når jeg leser om timene under fødselen! Fødte selv for 3 år siden, 1 mnd før tida, på 3,5 timer – fort unnagjort, men å bli forelder er den beste opplevelsen i verden <3 Kos dere masse med den lille jenta og god jul 🙂

  30. Du skriver så fint, åpenhjertig og sterkt! En kjempefin måte å dele fødselshistorien på. Du burde virkelig være stolt av deg selv! Så heldig du er som har så god støtte i Lars-Kristian. Og du skal være stolt over at du ser så bra ut rett etter en fødsel. Det er ingen grunn til at du ikke skal få lov til å dele det, bare fordi andre ikke har vært like heldige. Vi er alle forskjellige. Kos deg masse med den nye familien nå, og ny tiden.
    Klem 🙂

  31. For en flott fødsel!!! Gratulerer til alle tre og alle de gledene som kommer med den lille:)

  32. Så utrolig fint skrevet! Veldig fin historie <3
    Ønsker dere masse lykke til videre med nydelige Nelia og kos dere masse sammen <3

  33. Rebekka

    Helt nydelig historie, og utrolig fint skrevet! Takk for at du deler denne sterke historien med oss lesere, nå kjenner jeg meg mer forberedt til den dagen jeg forhåpentligvis skal kunne oppleve et slik mirakel selv! All lykke til dere ♡

  34. Kristin

    Jeg synes det er utrolig flott å lese denne fødselsbeskrivelsen!! Du har virkelig vært utrolig sterk, tøff og utholdende, og førstegangs attpåtil – det er imponerende!!! Jeg tenker at du har vært sprek og flink til å holde deg i super form gjennom hele graviditeten, og at du høstet godene av det både under fødselen og etterpå. Tommel opp for det, du er et godt forbilde både som gravid, fødekvinne og mamma!!!

    Som du skriver litt senere her på bloggen så er den siste timen verst, men for de aller fleste blir den delen kraftig forkortet ved senere fødsler (bare så du vet det ;-)). Supert at noen tør å bestemme seg for å føde uten bedøvelse (og nei, lyseglass regnes ikke som bedøvelse i den forstand!), og flott å lese at du ammer og at dere begge har glede av det!! Det skinner liksom igjennom hele veien at du er ei jente som tør å lytte til mammainstinktet ditt, tør å følge det, og noe mer kan ingen liten baby ønske seg!! Heldige vesle Nelia som blir født inn i all den kjærligheten dere gir! Fortsett å følge mammahjertet ditt, og fortsett å nyte deres «babymoon» – det er den lykkeligste tiden i livet man får når barna er små, og det er viktig og flott å ta vare på den tiden, den går så alt for fort…
    Mange klemmer fra en 6-barnsmamma 🙂

  35. Charlotte

    Jeg lå i senga å gråt mens jeg leste dette. Grusomt og fantastisk på samme tid. Gråter også fordi livet ditt er uoppnåelig perfekt, misunner deg som har en så herlig mann.. Dere er et forbilde! (Når det gjelder magebilde må jeg si du er sinnsykt heldig som ser sånn ut etter en fødsel!!)

  36. Kristina

    Nå renner tårene, for dette var bare nydelig å lese 🙂
    Venter mitt første barn i april og gleder meg veldig. Er så fint å lese positive fødehistorier som dette 🙂
    Masse gratulerer til dere!

  37. Takk for at du deler noe så personlig med oss. Vakkert skrevet, lykke til videre alle tre:-)

  38. Annette Lund

    Det var en fin historie, men jeg må innrømme at jeg nå gruer meg til å føde i juni.

  39. Flott skrevet Caroline og takk for at du delte denne opplevelsen med oss. Som mamma til to er det alltid spennende og rørende å høre om andre som får oppleve dette 🙂 det er så magisk det første møtet og veien vi må gjennom for å møte disse små herlige vesnene våre.

    Kos dere så mye med lille Nelia, spennende og vakkert navn til en vakker pike! Håper du vil fortelle om hvordan dere kom frem til dette navnet 🙂

    Klem Anette

  40. Hei Caroline,

    Jeg må bare si at jeg er så stolt over deg som kvinne, du er min inspirasjon. Du er ei dame med disiplin, selvrespekt og guts til utføre det du skal. DET har jeg respekt for. Alle som kritiserer bildet ditt, er late og feite folk som har unnskylding til ikke ta et aktiv grep på livet sitt. Bildet fikk meg til å tenke hvis Caroline klarer det så kan også jeg klare det? DU har fått meg til tenke og aktiv gjøre noe med livet, det finns ingen unnskyldninger for latskap. Tusen takk for det.

    P.S Du har en skjønn liten jente, vakker navn til ei vakker jentunge.

  41. Gratulerer så mye! Hun er nydelig, og akkurat som du skriver- livets mirakel! Tenk at to mennesker kan lage noe så fantastisk flott! Rørende, facinerende og virkelig et ekte bevis på kjærlighet! Nok en gang-gratulerer! Lurer bare på om det var noen treningsøvelser du opplevde som hjalp deg mer etter fødselen enn andre?For å komme fortere tilbake i form og ellers..Du ser fantastisk ut, og et forbilde for meg iallefall med tanke på svangerskap,fødsel og «tilbakeiform» etter fødsel 🙂 jeg var utbrent i sommer og har enda ikke kommet meg tilbake på tyngre trening enn tur med hundene, men er forhåpentligvis ikke mange år til jeg har en slik vakker skapning også og nå tenker jeg «det skal jeg få til også!».. Levende bevis på at et sunt og aktivt liv fører mye godt med seg, så takk for motivasjon:) 🙂 🙂

  42. Gratulerer så mye! Hun er nydelig, og akkurat som du skriver- livets mirakel! Tenk at to mennesker kan lage noe så fantastisk flott! Rørende, facinerende og virkelig et ekte bevis på kjærlighet! Nok en gang-gratulerer! Lurer bare på om det var noen treningsøvelser du opplevde som hjalp deg mer etter fødselen enn andre?For å komme fortere tilbake i form og ellers..Du ser fantastisk ut, og et forbilde for meg iallefall med tanke på svangerskap,fødsel og «tilbakeiform» etter fødsel 🙂 jeg var utbrent i sommer og har enda ikke kommet meg tilbake på tyngre trening enn tur med hundene, men er forhåpentligvis ikke mange år til jeg har en slik vakker skapning også og nå tenker jeg «det skal jeg få til også!».. Levende bevis på at et sunt og aktivt liv fører mye godt med seg, så takk for motivasjon:) 🙂 🙂

  43. Wow what a super woman you are, you prove it over and over again! It must have been incredibly painful and yet you made it through without painmeds. Not many first timers do that, I’m sure it was your superb focus and positive thinking that got you through it. I cried when I red the story and I can only hope to do so well. I’m so happy your husband was such a great support. Thank you for sharing! Congratulations to your new family and I wish you all the luck in the world!

  44. Sandra Pedersen

    Virkelig vakker historie:-) Jeg har ikke barn selv men ønsker meg det, men har vært så engstelig for fødselen at jeg ikke har turt tanken på og få barn. Men når jeg leser dette så har jeg fått et helt annet syn på fødselen. Nelia er nydelig<3

  45. Takk for historien =)

  46. Veronica

    Hei Caroline 🙂
    «Masse olje» skriver du. Ble du smørt inn «der nede» med dette? Er på tjukken med nr. 2 , så jeg sluker alt av fødetips! 😉 På forhånd tusen takk for svar 😉 og god jul til deg og dine 🙂

  47. Du skriver så godt. Dette er trolig den beste teksten du har skrevet. Hittil! Stor klem

  48. Så utrolig bra skrevet!!! Du er utrolig flink å fortelle historien på papiret! Jeg er imponert, og koste meg med den nydelige opplevelsen din <3 Ser frem til å følge dere videre 🙂

    http://www.handegaten.no

  49. Å så flott og medrivende lesning!! Levde meg helt inn i det! Takk at du delte noe som er så sterkt. Haha, kjente meg igjen i det med lystgassen, følte jeg fikk mer kontroll da. Dessuten syns jeg den svimle og øre følelsen var deilig og fikk meg litt mer i en egen verden under smertene. Men det skal sies at de en periode skrudde den nesten av fikk jeg vite etterpå, og jeg merket det ikke faktisk, da var jeg veldig sliten i tillegg. Men da tenker jeg at den følelsen at man har kontroll på noe må ha hjulpet den og. Jeg fikk epidural etter hvert da, og det er jeg glad for. Jeg hadde sikkert overlevd også de verste smertene hvis jeg måtte, men jeg følte at om det var en vei utenom, så ja takk. Jeg syns fødselsopplevelsen var sterk og vakker uansett. Godt man har muligheten til å velge da, stort sett. Uansett, lykke til i disse dagene med den vakre babyjenta, og ha en koselig førjulstid!

  50. Takk for at du delte dette med oss Caroline! <3

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *