Hvordan du kom til verden

Akkurat da det var 1 uke igjen til termin, bestemte du deg for at tiden var inne for å hilse på mamma og pappa. Vi hadde hatt en kjempefin helg, minijulebord og middag med venner på fredag, en rolig lørdag samt en søndag hvor vi bestemte oss for å trene litt. På lørdag formiddag fikk jeg følelsen av at du oppførte deg litt annerledes i magen min enn tidligere, du lå liksom så veldig i ro og kynnerne jeg fikk hadde økt veldig på. Jeg hadde murringer og nedpress, men det var ikke særlig vondt, bare litt ubehagelig. Dette fortsatte så og si hele lørdagen og søndagen, og om nettene sov jeg ganske dårlig ettersom jeg ble liggende og kjenne etter deg.

__________________________________________________________________________________________________________

Jeg tenkte at dette sikkert var klassiske smerter mot slutten av svangerskapet, og at det var vanlig å ha det slik de siste ukene. Tanken på om dette kanskje kunne være rier streifet meg, men ettersom jeg var blitt fortalt at man ikke sovner fra rier som førstegangsfødende hjemme i sin egen seng, slo jeg meg til ro med det. Søndagen var ganske lik lørdagen hva gjelder smerter, det var vondt, men ikke vondtvondt, bare ubehagelig. Da vi skulle legge oss om kvelden, sent som alltid, hadde kynnerne økt veldig, men vi prøvde likevel å sove. Det skulle vise seg å være umulig. Det økte og økte og nedpresset ville ikke gi seg. Plutselig ble murringene svært intense, veldig kraftige mensensmerter som virket å komme med jevne mellomrom. På et punkt ble det så vondt at jeg faktisk begynte å gråte, det kjentes som et lynnedslag i underlivet, og dette gjorde Lars-Kristian veldig stresset. Han ville absolutt at jeg skulle ringe føden, selv om jeg forsikret ham om at det umulig kunne være starten på noe, for det var jo ikke SÅ vondt som jeg var sikker på det skulle være. Vi ble likevel enige om at en telefon kunne være greit å ta, ettersom jeg i tillegg hadde følt at hun hadde beveget seg mindre de siste dagene. Her hadde Lars-Kristian litt panikk og fant ikke nummeret på telefonen, han løp ned trappen for å hente helsekortet mitt ettersom det var der nummeret stod, glemte nesten å slå av alarmen på huset i forbifarten og alt ble egentlig ganske komisk. Klokken var allerede blitt 00:45 da jeg ringte, og jordmoren jeg snakket med fikk opplysninger og status av meg. Hun ville gjerne at vi skulle ta oss en tur og pakke med oss litt bagasje i tilfelle det ble slik at hun skulle legge meg inn. Etter denne telefonsamtalen ble plutselig murringer og nedpress til helt andre smerter, og de startet å komme med veldig jevne mellomrom. Vi lastet ned appen «rieteller» og kom frem til at mellomrommet var på ca. 5 minutter, så vi stod opp og begynte å gjøre oss klare, men ville likevel ikke stresse. Etter å ha sagt hade til hundene og blitt enige om at det kanskje kunne være lurt å ta med bilstolen sånn i tilfelle, kom jeg på at søpla måtte tømmes, det er en sånn klassisk Caroline-ting som selvfølgelig må gjøres selv om jeg krummer meg i smerter. Lars-Kristian ble litt oppgitt fordi han synes det er ganske søtt at jeg alltid må finne ting å gjøre i siste liten. Vi fikk i hvert fall med oss bagasje, søppel og bilsete, satt oss i bilen og kjørte avgårde til sykehuset. Klokken var blitt halv to.

Husker jeg følte at dette var utrolig fint og skummelt på en gang, dette var det kun vi to som visste om i hele verden, ingen andre. Tenk om det var i natt det skulle skje? Nei, jeg kom helt sikkert til å bli sendt hjem igjen. Det var jo så typisk. Det var sikkert bare falsk alarm, her hadde jo heller ikke vann eller slimpropp gått, og det skulle det vel gjøre? Dette er sikkert sånn det skal kjennes mot slutten av et svangerskap, tenkte jeg. På veien til sykehuset stoppet vi på bensinstasjonen for å kjøpe hveteboller til meg. Egentlig var planen en pose med 8 boller fra Kiwi, de er SÅ gode og jeg har hele tiden forestilt meg at disse MÅ jeg ha på føden, men det er litt vanskelig å få Kiwi til å åpne sånn midt på natta, så det ble noen tørre boller fra Shell i stedet. Jeg hadde i tillegg et solid lager med kjeks i alle fasonger og smaker i sykehusbagen min, så dette skulle bli bra. Da Lars-Kristian var inne for å kjøpe bollene hadde rietelleren funnet et mønster i vondtene mine, nå var det 3 til 4 minutter mellom hver rie, som varte i 40 til 60 sekunder.

Da vi kom frem til føden, parkerte vi bilen, tok bare med oss telefonene og helsekortet inn, heisen opp i 5. etasje og gjorde som vi fikk beskjed om da vi var på omvisningen. Vi ble møtt av en utrolig koselig jordmor som undersøkte meg og konkluderte med at riene mine var gode og at jeg allerede hadde åpning på 2-3 centimeter, så da var det bare å legge meg inn. Wow. Wow. Allerede nå? I dag? Her? Nå? Jeg ble både glad, forvirret og redd. Det var nå det skulle skje. Vi skulle få møte jenta vår i dag! Noe så uvirkelig. Jeg ringte mamma, og det virket ikke som hun var overrasket. Hun var faktisk overraskende rolig, jeg hadde jo snakket med henne flere ganger i løpet av helgen og beskrevet formen min, så jeg tror at hun innerst inne regnet med at dette var like rundt hjørnet. Vi ble enige om at de skulle reise til Siljan så snart som mulig og bo hos oss noen dager, hundevofsene trengte jo pass, og de ville gjerne bidra. Lars-Kristian gikk ned i bilen for å hente bagasjen vår og et parkeringsbevis mens jeg lå med ctg-scanner på undersøkelsesrommet. Nelia hadde kjempefine bevegelser og jordmor sa hele tiden at riene mine var svært gode, så hun hadde troen på at dette kom til å gå veldig fint, og at vi kanskje også fikk datteren vår i armene på hennes vakt. Hun gikk av klokken syv og klokken var da blitt nærmere halv tre.

Da vi ble henvist til eget føderom, snakket vi litt om smertestillende og bedøvelse. Jeg sa ifra at sprøyter og følelsen av å bli bedøvet ikke er noe jeg er så veldig glad i, og at jeg derfor ønsket å prøve meg på en fødsel uten bedøvelse, men at jeg ønsket både lystgass og å være i vann. Vi ble enige om at vann ville være fint ganske snart, så hun tappet i for meg og ga meg noen tips til hvordan jeg burde ligge. Så fikk jeg saft og koste meg med cookies mens Lars-Kristian satt ved siden av meg hele tiden. Vi klarte oss veldig fint på egenhånd, så jordmor var innom nå og da, men var selvsagt tilgjengelig hele tiden om vi trengte henne. Vi holdt fortsatt kontroll på riene ved hjelp av rietelleren, og nå rangerte jeg alle som kom på nivået «sterke» for jeg ville vente med kategorien «veldig sterke» ettersom jeg var klar for at dette skulle bli mye vondere. Jeg hadde fokus på pusten hele veien: dype drag, kontrollert og jevnt. I forkant av fødselen hadde jeg blitt enig med meg selv om at det er trening og maraton jeg ønsker å visualisere, så dette var bilder jeg skulle bruke når riene ble vanskelige og smertefulle. Jeg var ikke kommet dit ennå, så jeg klarte meg med konsentrasjonen og pusten. Vannet lindret også veldig godt, og jeg følte meg i toppform. Trøtt var jeg heller ikke, men klokken var allerede blitt godt over tre. Vi filmet en liten snutt til Nelia mens jeg var i badekaret, det er jeg veldig glad for, for videokameraet ble helt glemt etter dette.

Jeg ble værende i vannet i nesten 2 timer før det var på tide med en kontroll igjen. I løpet av disse timene var åpningen gått fra å være 2-3 til å bli 5, så jeg var veldig etter klokken i forhold til en økning på rundt 1 cm. i timen, til og med litt før. Nelia hadde det fortsatt like bra i magen, beveget seg og hadde jevn og fin puls. Vannet mitt hadde fortsatt ikke gått, så det var nå jordmor tok dette. Disse undersøkelsene for å sjekke åpning var veldig ubehagelige, ettersom jordmor kjente etter når rien var på toppen ble smerter og alt veldig forsterket, men jeg pustet meg gjennom det. Vi ble enige om at jeg skulle prøve meg ved hjelp av tyngdekraften fra nå av, så jeg fikk på meg en sykehusskjorte og jordmor viste meg hvordan lystgassen fungerte. Jeg synes den var vanskelig å bruke og følte at jeg ble så svimmel, så jeg lot det ligge litt til. Herfra brukte jeg fortsatt pusten for alt det var verdt, jeg fokuserte og fokuserte hver gang jeg kjente at det skulle komme en ny rie, og gikk veldig mye frem og tilbake i rommet. Slik fortsatt jeg i en times tid, og da klokken nærmet seg halv seks, kjente jeg med ett at smertene tok en litt annen vending. Nå var det på tide å prøve lystgass, og jeg brukte også sengen som støtte når rien var på det sterkeste. Jordmor hadde bygget opp med puter for meg, så det var godt å ha noe å lene seg på når toppen av rien nærmet seg. Dette var en kraftig økning veldig plutselig, og nå fikk jeg god bruk for både armene til Lars-Kristian rundt meg, visualiseringen jeg hadde klar i hodet og lystgassen.

Ved starten av hver rie løftet jeg lystgassapparatet til munnen, pustet i dype, dype, dype drag, så kontrollert jeg bare kunne. Jeg så for meg fjelltopper og joggesko, meg løpende og svettende for å nå målet, hørte Lars-Kristians rolige stemme i det fjerne og kjente hendene hans støttende rundt skuldrene. Disse riene var intense, men overlevbare. Jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare følelsen, men det kjennes litt som at du er et annet sted, litt utenfor deg selv når du når toppen av hver rie. Akkurat som du er utenfor kroppen og betrakter deg selv på avstand. Som at det ikke er deg dette hender. Det er en helt spesiell og merkelig form for smerte. En akseptabel form for smerte. Og så er det godt at det er noen pauser mellom hver, selv om mine rier nå kom med 2 minutters mellomrom og varte i ett minutt. Dette skulle jeg søren i meg klare med glans! I pausene spiste jeg både boller og kjeks, drakk masse saft og beveget meg mye. Jeg stod med god avstand mellom beina og beveget en god del på hoftene også. Lystgassen gjorde meg ganske svimmel i etterkant av all pustingen og jeg følte ikke at den tok mye av smertene, men det var utrolig godt å ha noe å puste inn i, apparatet gjorde at jeg hadde mye bedre kontroll enn jeg ville hatt uten.

Kontrollen jordmor foretok rundt klokken seks viste at jeg hadde en åpning på rundt 7 centimeter. Jeg hadde svært tøyelig mormunn, så hun kunne tøye den godt, sa hun. Ikke gjør det, tenkte jeg, for det var forferdelig vondt. Jeg stod og gikk og holdt på slik til klokken ble halv syv. På et punkt måtte jeg tisse, så jeg tok sjansen og rien kom selvsagt akkurat i det jeg var ferdig på do. Jeg rakk ikke til lystgass-apparatet. Heldigvis var Lars-Kristian ved siden av meg, og dersom han ikke hadde holdt meg oppe, hadde jeg gått i bakken, det var utrolig smertefullt, men ikke uutholdelig. Jeg skrek, men pustet meg gjennom den og støttet meg til ham. Etter dette ble jeg værende i nærheten av sengen, men fortsatt stående og gående.

Kvart over syv kom jordmor inn for enda en sjekk, det var nå over en time siden forrige gang, så hun ville se på fremgangen og om hun skulle bli igjen for eventuell fødsel. Nå stod det litt stille, og da hun så at åpningen fortsatt var på 7 centimer, bestemte vi oss for at hun skulle gå av skiftet sitt. Hun hadde vært så hjelpsom og god, ønsket meg masse lykke til og ga beskjed om at det snart ville komme en ny jordmor. Den nye kom rett etter halv åtte, var blid som en sol, så rolig og så positiv. Jeg stod og smilte fra øre til øre mellom hver rie og følte meg fortsatt ikke sliten, begynte bare å bli trøtt, nå hadde jeg jo vært våken i 24 timer. Da jeg snakket med jordmor etter fødsel sa hun det var en utrolig fin start på arbeidsdagen hennes og bli møtt av en så positiv og smilende  fødende. I tillegg synes hun jeg hadde en kjempefin og sporty innstilling som førstegangsfødende i forhold til dette med smertelindinring, så det ble jeg utrolig glad for å høre. For selv om smertene rev i meg på toppen av hver rie, holdt jeg fortsatt fokus og positiviteten oppe. I tillegg startet jeg virkelig å forstå at vi snart skulle få møte lille Nelia. Det hjalp.

Jordmor ville undersøke meg igjen da klokken var blitt åtte, så jeg la meg i sengen og nå ble jeg liggende der. Da jeg fikk beskjed om at åpningen min fortsatt var på 7 centimeter på dette tidspunktet, kjente jeg at jeg ble litt utålmodig. Riene kom med jevnere og jevnere mellomrom, noen rier var på litt over minuttet og disse var svært tunge å puste seg gjennom. Jeg hadde fortsatt fokus der jeg ville ha det, men det begynte å bli veldig vanskelig og jeg kjente at jeg snart kom til å bli veldig, veldig sliten. Mellomrommet og pausene var ikke lenger særlig lange, så jeg rakk ikke å hente meg skikkelig inn igjen før en ny rie kom. Denne omveltningen skjedde veldig plutselig, og etter bare 20 minutter var åpningen min gått fra 7 til 9 centimeter. Jeg følte stadig en enorm trang til å trykke og presse da jeg lå der, det var så uendelig smertefullt, så jeg mistet kontrollen over lystgassapparatet, klarte ikke å holde i det lenger og visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg da smertene ble som verst. Jordmor var veldig rolig og fortalte meg at jeg ikke måtte trykke, jeg fikk ikke lov til å trykke før åpningen var på 10 centimeter. Denne åpningen fikk jeg endelig etter 3-4 minutter, det gikk kjempefort, men likevel føltes det som de lengste minuttene i mitt liv. Å kjenne at kroppen forteller deg en ting og å hindre den i å gjennomføre, det er så og si umulig og jeg følte ikke at jeg klarte å kontrollere meg, men jeg fikk hele tiden tilbakemeldinger på at jeg var flink, at jeg gjorde det rette og at jeg samarbeidet veldig bra. Jeg prøvde så godt jeg kunne å puste meg gjennom hver topp, men det var fort gjort å miste kontrollen når det var så vondt. Riene rev i kroppen min, jeg svettet og skrek helt ukontrollert, klarte ikke å gjøre annet. Lars-Kristian stod bak meg, snakket rolig inn i øret mitt og var en enorm støtte i disse minuttene og hele veien.

Ti over halv ni fikk jeg grønt lys, jeg kunne begynne å trykke. Jeg hadde sett frem til dette, nå skulle hun ut, vi var i utdrivningsfasen! Jeg trodde det skulle bli en lettelse, men der tok jeg ganske feil, for dette var uendelige smerter. Jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare det, men det verker ikke bare i underlivet, men hele veien bakover i ryggen og spesielt i halebeinet. Beina mine skalv, hele meg ristet og på et punkt var både armer og bein over hele sengen, jeg skrek og svettet og var i ferd med å gi opp. Fokus på maraton og joggesko var borte for lenge siden, nå var jeg mer fokusert på at jeg skulle klare dette. Jeg fokuserte på at jeg måtte overleve for å få møte datteren vår, for på et tidspunkt var jeg helt sikker på at jeg skulle dø. Jeg var livredd, for det var så vondt, og jeg husker at jeg så på jordmor med bedende øyne om at dette måtte ta slutt. Jeg klarte ikke mer. Klokken var nå blitt nærmere ni og barnepleieren hadde også kommet inn. Fra dette punktet husker jeg mest hender i skjeden og rundt beina mine, jeg satt halvveis opp i sengen og presset meg selv nedover med armene rundt undersiden av lårene mine. Mye av grunnen til at jeg satt såpass oppreist var fordi jeg hele tiden var nær knappene på siden av sengen og heiste den høyere og høyere opp, jeg knakk jo nesten i to tilslutt, så det var litt komisk og jeg hadde lyst til å le, men jeg klarte ikke. Det jeg derimot klarte nå, var å slappe av mellom riene. Jeg sank sammen som en potetsekk og var veldig klar for hver nye rie. Langt i det fjerne hørte jeg Lars-Kristian i øret mitt «nå får vi snart møte datteren vår, jeg ser hodet hennes allerede, hun har mer hår enn meg, jo! Vi blir snart en familie, kom igjen nå jenta mi, du er så flink» Dette var ord som fikk endorfinene, adrenalinet og pågangsmotet til å bruse i kroppen og jeg vet ikke hvor jeg hentet de siste kreftene mine fra, for jeg var så svett og fullstendig utmattet. Jeg husker bare rolige ord fra jordmor som fortalte meg at Nelia snart var ute, bare 2 rier til, sa hun. Masse olje. Og plutselig, midt i en brennende følelse hvor jeg trodde hele meg skulle revne i to, hørte jeg en klukkende lyd, jeg følte at jeg ble fullstendig tømt innvendig og plutselig så jeg henne. Datteren vår. Nelia. Hun skrek og var så fin! Hun var så vakker og varm og lyse, lyse gråaktig rosa. Helt perfekt. Blikket mitt vekslet fra Lars-Kristian til henne, og jeg husker jeg synes de var så like. Lars-Kristian gråt, vi kysset og jeg strakte ut armene for jeg ville kjenne på henne. Få henne, få henne. Det var det eneste jeg klarte å tenke. De tørket henne fort, kneppet opp skjorten min og la henne på brystet mitt. Hun var så varm og god, og hun var så rolig. Bare kravlet oppover og oppover, så på meg. Jeg gråt av både lettelse, utmattelse og glede. Lars-Kristian klippet navlestrengen etter noen minutter. I følge ham så jeg fortsatt vekselvis på begge, gapte med munnen, smilte, gråt og så både glad og forvirret ut på en gang. Klokken var 09:10 25. november 2013. Den lykkeligste dagen i hele mitt liv.

__________________________________________________________________________________________________________

Vi lå slik i 20-30 minutter, og hun var så flink til å drikke av meg allerede da. Etter hvert veide, målte og vasket de henne før Lars-Kristian fikk holde henne. Jeg følte meg som et nytt menneske, og var plutselig ikke sliten i det hele tatt, så mens far og datter ble kjent, tok jeg meg en dusj, skiftet og ble flyttet over til barsel. Jeg sov ikke før klokken var blitt elleve på kvelden, ville ikke legge meg, ville bare se på henne og på ham. Lars-Kristian var en enorm støtte under fødselen, så rolig og balansert, klok og rosende. Og han forteller meg fortsatt hvor imponert han er over måten jeg taklet fødselen på. Nå går jeg under navnet fødekvinnen 🙂

Disse dagene i ettertid har vært starten på et fantastisk nytt kapittel i livet vårt. Nå er vi en familie for alltid, og jeg kunne aldri bedt om å være på et bedre sted ♥ 

908 kommentarer

  1. Beste innlegget jeg tror jeg har lest noen gang! Jeg satt på t-banen og var helt i min egen verden da jeg leste dette, så ærlig, fangende, sterkt og vakkert.

    Etter du fortalte at du var gravid og delt din reise med oss har jeg virkelig begynt å like deg, ikke bare bloggen. Vell, jeg kjenner deg jo ikke, men det er så mye mer humans og organsk nå føler jeg. Du inspirerer så mye. Jeg ble også så fasinert av målene dine og tankene dine under fødselen. Hvor henter du inspirasjon og styrke fra? Var det planlagt eller hormonelt? Nei, du er fantastisk og jeg gleder meg så mye til å følge dette nye kapittelet deres.

    Gartulerer så mye, jeg føler nesten kjærligeheten i hjemmet deres gjennom PC skjermen <3

  2. Dette likte jeg! Ekte skrevet og tøff kvinne.fødsel er så sterkt og fint. Hurra! Nyt dagene. Du stråler 🙂

  3. Har ikke kommentert bloggen din før, men nå klarer jeg faktisk ikke la være.. Satt med tårer i øynene gjennom hele innlegget,haha! Fantastisk fint. Ønsker dere alle 3 en fantastisk tid fremover, nyyyt det!

  4. Nydelig historie og nydelig jente <3 Gratulerer så mye! Dere må være såå stolte over den lille med så utrolig fint navn 🙂

  5. Vilgunn Electra

    Fy faen, griner her jeg sitter! :’) Så glad på deres vegne!

  6. Flott histore og GRATULERER så mye 🙂
    Men lurer på, hva mener du med «Masse olje»?

    1. Jordmor brukte olje under utdrivningsfasen, helt på slutten 🙂 Jeg revnet jo ikke og slapp og sy, så det var sikkert lurt å bruke olje 🙂

      1. Hei, bare lurer på om det var noe du tok med selv og spurte om de kunne gjøre eller var det rutine på sykehuset. Hørte ikke noe om det når jeg fødte for 3 år siden. Er gravid igjen og er nysgjerrig på det;)

        Vil også gratulerer dere med Nelia! Skjønner folk kan bli en smule misunnelig! Men provoserte og så mye oppstyr! Helt utrolig! Du får prøve å la være å la det gå inn over deg!

      2. De hadde det der 🙂

        Tusen takk <3

      3. Fatoù

        Åja ok 🙂 Så bra, det visste jeg ikke at de gjorde! LURT! 🙂 Godt du slapp, håper jeg slipper selv.. Hehe..

  7. SiljeRM

    Nydelig skrevet, Caroline 🙂 må innrømme at jeg fikk tårer i øynene.. Kos dere masse med den lille skjønne <3

  8. Wow, jeg sitter og er helt rørt. For en vakker beskrivelse, du skriver så godt. Gratulerer så mye med den lille!

  9. Christine

    Dette var en utrolig fin historie! Glad på deres vegne! Gratulerer så masse:)

  10. Gratulerer!
    Så vakkert beskrevet! Flotte bilder du legger ut, stå i det 😉 Man skal vise fram den kroppen man har, enten den er tynn eller tykk!
    Ønsker dere ei fin adventstid.

  11. Dette var utrolig flott skrevet og veldig gøy å lese! Venter barn i januar og denne historien gjør at jeg føler meg bedre forberdt og får enda mer tro på at jeg skal få det til uten smertestillende! Takk for at du delte dette! Hadde vært kjempenyttig om du vil skrive litt om hvordan du forberedte deg i forhold til hva du skulle fokusere på (joggetur etc) og tips til parteren om hva du opplevde hjalp deg at han gjorde/sa. Det virket som Lars-Kristian sa så mye fint som hjalp deg underveis!

  12. Elisabet

    Flott historie. Ble helt rørt jeg! sitter med tårer i øynene etter å ha lest! 🙂

    Må bare gratulere igjen med den sjønne jenta deres! så utrolig fin!

  13. Tusen takk for at du delte denne åpenhjertlige sterke vakre historien,må innrømme at tårene rant,du skriver så utrolig flott:-) kjente nesten riene der et øyeblikk 🙂 Ønsker deg en fin kveld videre , med den vakre familien din 🙂 Gode klemmer

  14. Åå, for en nydelig fortelling om starten på livet til lille Nelia. Dere har all grunn til å være stole!! <3 Jeg synes du har taklet dette kjempefint, Caroline. Og man skulle nesten tro at du visste hva du gikk til, siden du var så fokusert og forholdt deg rolig store deler av fødselen. Du er så inspirerende, og ikke minst like vakker som du var før! Nå synes jeg alle haters kan gå å legge seg, med tanke på alt det som har vært i media den siste uken pga. bildet du la ut på instagram. Du har all grunn til å være stolt av kroppen din. Både før, under og etter graviditeten! 🙂 Det beviser hva trening gjør med folk, siden du ser så bra ut. Selvfølgelig er det veldig individuelt hva som skjer med en kvinnes kropp under og etter et svangerskap, men alle er ikke like fornøyde med kroppen sin etter å ha gått gjennom noe sånt. Jeg synes med hånden på hjertet at det er helt tåpelig å hetse deg for det. Det er da ikke din skyld at kvinnekroppen reagerer forskjellig på en graviditet. 🙂 Kos dere masse videre og nyt tiden med skjønneste Nelia, vi gleder oss til å høre mer om det nye hverdagslivet deres. God jul. <3

  15. Takk, Caroline 🙂 Nydelig lesing!

  16. Just wanted to post «more power to you». Don’t listen to the bitter voices of envy; if your body makes you proud and happy, then all the better, and you have a right to these feelings and to show your body as you want it to be seen. All the best to you, to Lars and to beautiful Neilia ^__^

  17. Helt imponert, takk for en realistisk og motiverende beskrivelse av fødselen din. Takk for at du deler noe så personlig, det er til stor hjelp for oss som ikke har vært der selv enda.

  18. Kjære Caroline. Gratulerer så mye med vakre Nelia og nyt tiden fremover. Jeg blir så rørt av å lese om henne, jeg er sikker på at du kommer til å bli en fantastisk mor. For meg virker du som en kvinne med bein i nesa og gode verdier og holdninger som kommer til syne via bloggen. Du fortjener å være Norges største blogger – du er utrolig flink, kreativ og ekstremt vakker på innsiden og utsiden.
    Lykke til videre, er alltid like morsomt å lese og se bilder av lille snuppelura:-) Klem

  19. Tårene triller! Utrolig vakkert skrevet <3

  20. Åh.. Nå ble jeg rørt! Tårene triller:) Helt fantastisk historie. Gleder meg til det er min tur en gang!
    Kos dere, dere er en fantastisk fin familie!

  21. Flott å rørende historie !:) så fint at du ville dele dette med oss!:)

  22. Ingvild A

    Alt jeg kan si er takk, tuusen takk! <3

  23. For en fantastisk fødselshistorie. Det er akkurat som inntrykket av deg har forandret seg for folk bare etter at du har fått barn. Tror dere blir gode foreldre 🙂 Ønsker dere all lykke og hell, livet med barn er tårer, glede, stolthet, redsel og lykke!

  24. Caroline

    Gratulerer så mye med den nydelige jenta! Og takk for enda et fint innlegg. Jeg sitter her med tårer i øynene. Jeg vil også takke deg for det bilde du la ut på instagram, det gir meg et håp om at kroppen min kan se like bra ut etter jeg har født i juni.
    Kos dere videre! 🙂

  25. Anna-Lisa

    Så rørende sterkt fortalt, Caroline! 🙂 Fantastisk!!

  26. Linn Johnsen

    Gratulerer så utrolig mye med Nelia, Caroline!
    Hun er nydelig, akkurat som deg.
    utrolig fin historie!
    nettopp kjøpt boken din, love it.
    lykke til videre med nelia og familien<3

  27. Kristine

    Til Caroline:) Gratulerer så mye med den nydelig prinsessa og gratulerer som en liten fin familie:) Jeg har fulgt deg gjennom svangerskapet og synes du kommer med mange gode tips, masse inspirasjon og gode og levende hverdagsfortellinger! Du skriver veldig godt, og jeg ble rørt av fødselshistorien din! Takk for at du ville dele den! Jeg synes du virker sterk, modig og veldig omsorgsfull! En inspirerende mor! Og dette er ingen kritikk til andre mødre! Alle mødre, med eller uten arr, med eller uten blogg, med større eller mindre mage! Det finnes så mange flotte , inspirerende og forskjellige kvinner og mødre. Men mobbere og folk som rakker ned på andres framgang, det er meget uinspirerende! Stå på Caroline! Jeg gleder meg over dine gleder!

  28. Nelia er så nusselig og vakker♥ dere burde være stolte over å ha skapt en så nydelig liten jente:) ønsker dere lykke til videre!

  29. Lillian

    Så fin historie! Kjente meg så godt igjen fra min første fødsel akkurat med den der frykten like før hun kommer ut.. Trodde seriøst min siste time var kommet, men to timer senere er det glemt:) Kos dere med lille Nelia, ta inn og nyyyt alle øyeblikkene!:)

  30. Nydelig – blir helt rørt av din kjærlighet 🙂 Du vil bli en fantastisk mor! 🙂

  31. Takk for at du delte din flotte, sterke historie med dine lesere! Du er jammen tøff! Masse lykke til med det lille vidunderet deres. Veldig fint navn, forresten 🙂

  32. Så flott skrevet! Tårene triller her! Tusen takk for at du delte dette med oss 🙂

  33. Veldig fin fødsels historie ,bra det gikk så fint og greit:) Jeg hadde en forferdelig 1 fødsel så jeg fikk en veldig sterk fødselsangst da jeg skulle ha nr 2.Min fødsel nr 2,gikk som en drøm:) En forstår ikke hvordan en overlever når det verste står på.Kvinnekroppen er fantastisk:)

  34. Wow, jeg får frysninger av å lese dette, så utrolig herlig at du deler dette på en så ærlig måte!

  35. Flott fødselshistorie. Gratulerer med ei nydelig jente 🙂

  36. Kristine

    Hei Caroline:) Har prøvd å kommentere flere ganger men jeg kommer ikke gjennom. Jeg vet ikke hvorfor? Er det noe jeg ikke fyller ut som jeg skal? Gratulerer med den nye tilværelse og for fin blogg!

  37. Har aldri lest noe så vakkert! Jeg ble rørt til tårer. Takk for at du delte dette magiske med oss 🙂
    Lykke til i tiden fremmover <3
    Mye kjærlighet

  38. Hei Caroline!
    I will type this comment in English, since my Norwegian isn’t super good.
    I read this article, and I cried, tears of joy of course.
    Not only because I followed your whole pregnancy and I am so happy for you,
    but also because I find you so inspiring. I’m at the end years of my teenage life,
    and I must say I find this so hard to deal with, I thought my life would end here and now, only because I became a grown up.
    But by reading your article it made me realize that some of the best things in life are still to come.
    Thank you, thank you so much.

    And enjoy your perfect little girl and man!

    Klem!

  39. Takk for en ydelig historie Caroline 🙂 Rørende og ærlig! Håper jeg får en like fin opplevelse når det er min tur i februar 🙂 Kos dere masse i tiden fremover!

  40. Takk for en nydelig historie Caroline 🙂 Rørende og ærlig! Håper jeg får en like fin opplevelse når det er min tur i februar 🙂 Kos dere masse i tiden fremover!

  41. Gratulerer så mye! Hvilket sykehus føde du på?

  42. Herlige deg, får tårer i øynene av å lese dette! Jeg er sikker på at dere kommer til å bli fantastiske foreldre, lille Nelia er heldig som har dere 🙂

  43. Renate Carina

    Tårene triller <3 den følelsen når man ligger der og hører noe skrikende mellom bena er helt fantastisk! Gratulerer nok igjen! Utrolig bra og fint skrevet.

    Lykke til videre i livet Lars-Kristian, Caroline og lille Nelia <3

  44. Tusen takk for at du deler dette Caroline, er så bra at du forteller den realistiske versjonen istede for at du drysser blomster og englestøv over det hele! Jeg beundrer din tapperhet og styrke som du gang på gang viser. Dere er nå en nydelig familie på 3 som gleder meg til å følge videre! Gratulerer igjen =)
    Frida.

  45. Sarah Nicoline

    Dette er første gangen jeg kommenterer et blogginnlegg, for nå følte jeg at jeg bare måtte! Så utrolig fin og sterk historie, syntes det var veldig interessant å lese, spesielt for oss som aldri har født før. Du er en kjempetøff jente og et forbilde på mange måter! Du ser fantastisk ut etter fødselen og det bildet som alle kritiserte – hadde jeg sett sånn ut etter fødsel hadde jeg også lagt ut bilde for å si det sånn. Tragisk at folk skal henge seg opp i sånt..

    Du kommer til å bli en fantastisk mamma – så positiv, jordnær og full av gode verdier. Håper du kommer til å fortsette og blogge en god stund til, for bloggen din er så inspirerende og fin å lese 🙂 Takk for at du delte så mye med oss i dette innlegget! Du virker som en herlig person og de som kjenner deg i virkeligheten må være heldige som har en så god venninne som deg:) Lykke til med Nelia og livet som mor, dere er en kjempefin familie!

  46. Så utrolig vakkert og rørende skrevet! <3 det høres helt fantastisk ut! Du er også heldig som har Lars-Kristian! Dere virker så perfekte sammen! Til slutt vil jeg bare si at jeg synes bildet du la ut 4 dager etter fødselen var utrolig fint! Du er sikkert lei snakk om det nå, men all respekt til deg og kroppen din for det! Du er vakker og fantastisk og folk burde rose deg for det fremfor å komme med upassende og uvitende kommentarer! Stå på og kos deg med din lille, fine familie 🙂 <3

  47. Jeg har bestemt meg for at det å føde, skal jeg aldri igjennom selv. Men jeg skal ærlig innrømme at jeg gråt når jeg leste dette. Gratulerer, lykke til, og stå på!

  48. wow,for en historie 🙂

    flott skrevet og fortalt,fødekvinnen 😉

  49. For en fin historie 🙂 Plutselig husket jeg hvordan fødslene var igjen 😉 Kanskje greit at man faktisk glemmer akkurat hvor vondt det gjorde da babyene skulle ut 😀

  50. Nydelig! Veldig rørende å vakkert skrevet:) ønsker dere alt godt:) fy skamme seg over de som kritiserer en nybakt mor i media. Stå på, du er en utrolig kvinne, det burde finnes flere som deg. Datteren deres kommer til å få fine verdier, slik som foreldrene:)

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *