Hvordan du kom til verden

Akkurat da det var 1 uke igjen til termin, bestemte du deg for at tiden var inne for å hilse på mamma og pappa. Vi hadde hatt en kjempefin helg, minijulebord og middag med venner på fredag, en rolig lørdag samt en søndag hvor vi bestemte oss for å trene litt. På lørdag formiddag fikk jeg følelsen av at du oppførte deg litt annerledes i magen min enn tidligere, du lå liksom så veldig i ro og kynnerne jeg fikk hadde økt veldig på. Jeg hadde murringer og nedpress, men det var ikke særlig vondt, bare litt ubehagelig. Dette fortsatte så og si hele lørdagen og søndagen, og om nettene sov jeg ganske dårlig ettersom jeg ble liggende og kjenne etter deg.

__________________________________________________________________________________________________________

Jeg tenkte at dette sikkert var klassiske smerter mot slutten av svangerskapet, og at det var vanlig å ha det slik de siste ukene. Tanken på om dette kanskje kunne være rier streifet meg, men ettersom jeg var blitt fortalt at man ikke sovner fra rier som førstegangsfødende hjemme i sin egen seng, slo jeg meg til ro med det. Søndagen var ganske lik lørdagen hva gjelder smerter, det var vondt, men ikke vondtvondt, bare ubehagelig. Da vi skulle legge oss om kvelden, sent som alltid, hadde kynnerne økt veldig, men vi prøvde likevel å sove. Det skulle vise seg å være umulig. Det økte og økte og nedpresset ville ikke gi seg. Plutselig ble murringene svært intense, veldig kraftige mensensmerter som virket å komme med jevne mellomrom. På et punkt ble det så vondt at jeg faktisk begynte å gråte, det kjentes som et lynnedslag i underlivet, og dette gjorde Lars-Kristian veldig stresset. Han ville absolutt at jeg skulle ringe føden, selv om jeg forsikret ham om at det umulig kunne være starten på noe, for det var jo ikke SÅ vondt som jeg var sikker på det skulle være. Vi ble likevel enige om at en telefon kunne være greit å ta, ettersom jeg i tillegg hadde følt at hun hadde beveget seg mindre de siste dagene. Her hadde Lars-Kristian litt panikk og fant ikke nummeret på telefonen, han løp ned trappen for å hente helsekortet mitt ettersom det var der nummeret stod, glemte nesten å slå av alarmen på huset i forbifarten og alt ble egentlig ganske komisk. Klokken var allerede blitt 00:45 da jeg ringte, og jordmoren jeg snakket med fikk opplysninger og status av meg. Hun ville gjerne at vi skulle ta oss en tur og pakke med oss litt bagasje i tilfelle det ble slik at hun skulle legge meg inn. Etter denne telefonsamtalen ble plutselig murringer og nedpress til helt andre smerter, og de startet å komme med veldig jevne mellomrom. Vi lastet ned appen «rieteller» og kom frem til at mellomrommet var på ca. 5 minutter, så vi stod opp og begynte å gjøre oss klare, men ville likevel ikke stresse. Etter å ha sagt hade til hundene og blitt enige om at det kanskje kunne være lurt å ta med bilstolen sånn i tilfelle, kom jeg på at søpla måtte tømmes, det er en sånn klassisk Caroline-ting som selvfølgelig må gjøres selv om jeg krummer meg i smerter. Lars-Kristian ble litt oppgitt fordi han synes det er ganske søtt at jeg alltid må finne ting å gjøre i siste liten. Vi fikk i hvert fall med oss bagasje, søppel og bilsete, satt oss i bilen og kjørte avgårde til sykehuset. Klokken var blitt halv to.

Husker jeg følte at dette var utrolig fint og skummelt på en gang, dette var det kun vi to som visste om i hele verden, ingen andre. Tenk om det var i natt det skulle skje? Nei, jeg kom helt sikkert til å bli sendt hjem igjen. Det var jo så typisk. Det var sikkert bare falsk alarm, her hadde jo heller ikke vann eller slimpropp gått, og det skulle det vel gjøre? Dette er sikkert sånn det skal kjennes mot slutten av et svangerskap, tenkte jeg. På veien til sykehuset stoppet vi på bensinstasjonen for å kjøpe hveteboller til meg. Egentlig var planen en pose med 8 boller fra Kiwi, de er SÅ gode og jeg har hele tiden forestilt meg at disse MÅ jeg ha på føden, men det er litt vanskelig å få Kiwi til å åpne sånn midt på natta, så det ble noen tørre boller fra Shell i stedet. Jeg hadde i tillegg et solid lager med kjeks i alle fasonger og smaker i sykehusbagen min, så dette skulle bli bra. Da Lars-Kristian var inne for å kjøpe bollene hadde rietelleren funnet et mønster i vondtene mine, nå var det 3 til 4 minutter mellom hver rie, som varte i 40 til 60 sekunder.

Da vi kom frem til føden, parkerte vi bilen, tok bare med oss telefonene og helsekortet inn, heisen opp i 5. etasje og gjorde som vi fikk beskjed om da vi var på omvisningen. Vi ble møtt av en utrolig koselig jordmor som undersøkte meg og konkluderte med at riene mine var gode og at jeg allerede hadde åpning på 2-3 centimeter, så da var det bare å legge meg inn. Wow. Wow. Allerede nå? I dag? Her? Nå? Jeg ble både glad, forvirret og redd. Det var nå det skulle skje. Vi skulle få møte jenta vår i dag! Noe så uvirkelig. Jeg ringte mamma, og det virket ikke som hun var overrasket. Hun var faktisk overraskende rolig, jeg hadde jo snakket med henne flere ganger i løpet av helgen og beskrevet formen min, så jeg tror at hun innerst inne regnet med at dette var like rundt hjørnet. Vi ble enige om at de skulle reise til Siljan så snart som mulig og bo hos oss noen dager, hundevofsene trengte jo pass, og de ville gjerne bidra. Lars-Kristian gikk ned i bilen for å hente bagasjen vår og et parkeringsbevis mens jeg lå med ctg-scanner på undersøkelsesrommet. Nelia hadde kjempefine bevegelser og jordmor sa hele tiden at riene mine var svært gode, så hun hadde troen på at dette kom til å gå veldig fint, og at vi kanskje også fikk datteren vår i armene på hennes vakt. Hun gikk av klokken syv og klokken var da blitt nærmere halv tre.

Da vi ble henvist til eget føderom, snakket vi litt om smertestillende og bedøvelse. Jeg sa ifra at sprøyter og følelsen av å bli bedøvet ikke er noe jeg er så veldig glad i, og at jeg derfor ønsket å prøve meg på en fødsel uten bedøvelse, men at jeg ønsket både lystgass og å være i vann. Vi ble enige om at vann ville være fint ganske snart, så hun tappet i for meg og ga meg noen tips til hvordan jeg burde ligge. Så fikk jeg saft og koste meg med cookies mens Lars-Kristian satt ved siden av meg hele tiden. Vi klarte oss veldig fint på egenhånd, så jordmor var innom nå og da, men var selvsagt tilgjengelig hele tiden om vi trengte henne. Vi holdt fortsatt kontroll på riene ved hjelp av rietelleren, og nå rangerte jeg alle som kom på nivået «sterke» for jeg ville vente med kategorien «veldig sterke» ettersom jeg var klar for at dette skulle bli mye vondere. Jeg hadde fokus på pusten hele veien: dype drag, kontrollert og jevnt. I forkant av fødselen hadde jeg blitt enig med meg selv om at det er trening og maraton jeg ønsker å visualisere, så dette var bilder jeg skulle bruke når riene ble vanskelige og smertefulle. Jeg var ikke kommet dit ennå, så jeg klarte meg med konsentrasjonen og pusten. Vannet lindret også veldig godt, og jeg følte meg i toppform. Trøtt var jeg heller ikke, men klokken var allerede blitt godt over tre. Vi filmet en liten snutt til Nelia mens jeg var i badekaret, det er jeg veldig glad for, for videokameraet ble helt glemt etter dette.

Jeg ble værende i vannet i nesten 2 timer før det var på tide med en kontroll igjen. I løpet av disse timene var åpningen gått fra å være 2-3 til å bli 5, så jeg var veldig etter klokken i forhold til en økning på rundt 1 cm. i timen, til og med litt før. Nelia hadde det fortsatt like bra i magen, beveget seg og hadde jevn og fin puls. Vannet mitt hadde fortsatt ikke gått, så det var nå jordmor tok dette. Disse undersøkelsene for å sjekke åpning var veldig ubehagelige, ettersom jordmor kjente etter når rien var på toppen ble smerter og alt veldig forsterket, men jeg pustet meg gjennom det. Vi ble enige om at jeg skulle prøve meg ved hjelp av tyngdekraften fra nå av, så jeg fikk på meg en sykehusskjorte og jordmor viste meg hvordan lystgassen fungerte. Jeg synes den var vanskelig å bruke og følte at jeg ble så svimmel, så jeg lot det ligge litt til. Herfra brukte jeg fortsatt pusten for alt det var verdt, jeg fokuserte og fokuserte hver gang jeg kjente at det skulle komme en ny rie, og gikk veldig mye frem og tilbake i rommet. Slik fortsatt jeg i en times tid, og da klokken nærmet seg halv seks, kjente jeg med ett at smertene tok en litt annen vending. Nå var det på tide å prøve lystgass, og jeg brukte også sengen som støtte når rien var på det sterkeste. Jordmor hadde bygget opp med puter for meg, så det var godt å ha noe å lene seg på når toppen av rien nærmet seg. Dette var en kraftig økning veldig plutselig, og nå fikk jeg god bruk for både armene til Lars-Kristian rundt meg, visualiseringen jeg hadde klar i hodet og lystgassen.

Ved starten av hver rie løftet jeg lystgassapparatet til munnen, pustet i dype, dype, dype drag, så kontrollert jeg bare kunne. Jeg så for meg fjelltopper og joggesko, meg løpende og svettende for å nå målet, hørte Lars-Kristians rolige stemme i det fjerne og kjente hendene hans støttende rundt skuldrene. Disse riene var intense, men overlevbare. Jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare følelsen, men det kjennes litt som at du er et annet sted, litt utenfor deg selv når du når toppen av hver rie. Akkurat som du er utenfor kroppen og betrakter deg selv på avstand. Som at det ikke er deg dette hender. Det er en helt spesiell og merkelig form for smerte. En akseptabel form for smerte. Og så er det godt at det er noen pauser mellom hver, selv om mine rier nå kom med 2 minutters mellomrom og varte i ett minutt. Dette skulle jeg søren i meg klare med glans! I pausene spiste jeg både boller og kjeks, drakk masse saft og beveget meg mye. Jeg stod med god avstand mellom beina og beveget en god del på hoftene også. Lystgassen gjorde meg ganske svimmel i etterkant av all pustingen og jeg følte ikke at den tok mye av smertene, men det var utrolig godt å ha noe å puste inn i, apparatet gjorde at jeg hadde mye bedre kontroll enn jeg ville hatt uten.

Kontrollen jordmor foretok rundt klokken seks viste at jeg hadde en åpning på rundt 7 centimeter. Jeg hadde svært tøyelig mormunn, så hun kunne tøye den godt, sa hun. Ikke gjør det, tenkte jeg, for det var forferdelig vondt. Jeg stod og gikk og holdt på slik til klokken ble halv syv. På et punkt måtte jeg tisse, så jeg tok sjansen og rien kom selvsagt akkurat i det jeg var ferdig på do. Jeg rakk ikke til lystgass-apparatet. Heldigvis var Lars-Kristian ved siden av meg, og dersom han ikke hadde holdt meg oppe, hadde jeg gått i bakken, det var utrolig smertefullt, men ikke uutholdelig. Jeg skrek, men pustet meg gjennom den og støttet meg til ham. Etter dette ble jeg værende i nærheten av sengen, men fortsatt stående og gående.

Kvart over syv kom jordmor inn for enda en sjekk, det var nå over en time siden forrige gang, så hun ville se på fremgangen og om hun skulle bli igjen for eventuell fødsel. Nå stod det litt stille, og da hun så at åpningen fortsatt var på 7 centimer, bestemte vi oss for at hun skulle gå av skiftet sitt. Hun hadde vært så hjelpsom og god, ønsket meg masse lykke til og ga beskjed om at det snart ville komme en ny jordmor. Den nye kom rett etter halv åtte, var blid som en sol, så rolig og så positiv. Jeg stod og smilte fra øre til øre mellom hver rie og følte meg fortsatt ikke sliten, begynte bare å bli trøtt, nå hadde jeg jo vært våken i 24 timer. Da jeg snakket med jordmor etter fødsel sa hun det var en utrolig fin start på arbeidsdagen hennes og bli møtt av en så positiv og smilende  fødende. I tillegg synes hun jeg hadde en kjempefin og sporty innstilling som førstegangsfødende i forhold til dette med smertelindinring, så det ble jeg utrolig glad for å høre. For selv om smertene rev i meg på toppen av hver rie, holdt jeg fortsatt fokus og positiviteten oppe. I tillegg startet jeg virkelig å forstå at vi snart skulle få møte lille Nelia. Det hjalp.

Jordmor ville undersøke meg igjen da klokken var blitt åtte, så jeg la meg i sengen og nå ble jeg liggende der. Da jeg fikk beskjed om at åpningen min fortsatt var på 7 centimeter på dette tidspunktet, kjente jeg at jeg ble litt utålmodig. Riene kom med jevnere og jevnere mellomrom, noen rier var på litt over minuttet og disse var svært tunge å puste seg gjennom. Jeg hadde fortsatt fokus der jeg ville ha det, men det begynte å bli veldig vanskelig og jeg kjente at jeg snart kom til å bli veldig, veldig sliten. Mellomrommet og pausene var ikke lenger særlig lange, så jeg rakk ikke å hente meg skikkelig inn igjen før en ny rie kom. Denne omveltningen skjedde veldig plutselig, og etter bare 20 minutter var åpningen min gått fra 7 til 9 centimeter. Jeg følte stadig en enorm trang til å trykke og presse da jeg lå der, det var så uendelig smertefullt, så jeg mistet kontrollen over lystgassapparatet, klarte ikke å holde i det lenger og visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg da smertene ble som verst. Jordmor var veldig rolig og fortalte meg at jeg ikke måtte trykke, jeg fikk ikke lov til å trykke før åpningen var på 10 centimeter. Denne åpningen fikk jeg endelig etter 3-4 minutter, det gikk kjempefort, men likevel føltes det som de lengste minuttene i mitt liv. Å kjenne at kroppen forteller deg en ting og å hindre den i å gjennomføre, det er så og si umulig og jeg følte ikke at jeg klarte å kontrollere meg, men jeg fikk hele tiden tilbakemeldinger på at jeg var flink, at jeg gjorde det rette og at jeg samarbeidet veldig bra. Jeg prøvde så godt jeg kunne å puste meg gjennom hver topp, men det var fort gjort å miste kontrollen når det var så vondt. Riene rev i kroppen min, jeg svettet og skrek helt ukontrollert, klarte ikke å gjøre annet. Lars-Kristian stod bak meg, snakket rolig inn i øret mitt og var en enorm støtte i disse minuttene og hele veien.

Ti over halv ni fikk jeg grønt lys, jeg kunne begynne å trykke. Jeg hadde sett frem til dette, nå skulle hun ut, vi var i utdrivningsfasen! Jeg trodde det skulle bli en lettelse, men der tok jeg ganske feil, for dette var uendelige smerter. Jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare det, men det verker ikke bare i underlivet, men hele veien bakover i ryggen og spesielt i halebeinet. Beina mine skalv, hele meg ristet og på et punkt var både armer og bein over hele sengen, jeg skrek og svettet og var i ferd med å gi opp. Fokus på maraton og joggesko var borte for lenge siden, nå var jeg mer fokusert på at jeg skulle klare dette. Jeg fokuserte på at jeg måtte overleve for å få møte datteren vår, for på et tidspunkt var jeg helt sikker på at jeg skulle dø. Jeg var livredd, for det var så vondt, og jeg husker at jeg så på jordmor med bedende øyne om at dette måtte ta slutt. Jeg klarte ikke mer. Klokken var nå blitt nærmere ni og barnepleieren hadde også kommet inn. Fra dette punktet husker jeg mest hender i skjeden og rundt beina mine, jeg satt halvveis opp i sengen og presset meg selv nedover med armene rundt undersiden av lårene mine. Mye av grunnen til at jeg satt såpass oppreist var fordi jeg hele tiden var nær knappene på siden av sengen og heiste den høyere og høyere opp, jeg knakk jo nesten i to tilslutt, så det var litt komisk og jeg hadde lyst til å le, men jeg klarte ikke. Det jeg derimot klarte nå, var å slappe av mellom riene. Jeg sank sammen som en potetsekk og var veldig klar for hver nye rie. Langt i det fjerne hørte jeg Lars-Kristian i øret mitt «nå får vi snart møte datteren vår, jeg ser hodet hennes allerede, hun har mer hår enn meg, jo! Vi blir snart en familie, kom igjen nå jenta mi, du er så flink» Dette var ord som fikk endorfinene, adrenalinet og pågangsmotet til å bruse i kroppen og jeg vet ikke hvor jeg hentet de siste kreftene mine fra, for jeg var så svett og fullstendig utmattet. Jeg husker bare rolige ord fra jordmor som fortalte meg at Nelia snart var ute, bare 2 rier til, sa hun. Masse olje. Og plutselig, midt i en brennende følelse hvor jeg trodde hele meg skulle revne i to, hørte jeg en klukkende lyd, jeg følte at jeg ble fullstendig tømt innvendig og plutselig så jeg henne. Datteren vår. Nelia. Hun skrek og var så fin! Hun var så vakker og varm og lyse, lyse gråaktig rosa. Helt perfekt. Blikket mitt vekslet fra Lars-Kristian til henne, og jeg husker jeg synes de var så like. Lars-Kristian gråt, vi kysset og jeg strakte ut armene for jeg ville kjenne på henne. Få henne, få henne. Det var det eneste jeg klarte å tenke. De tørket henne fort, kneppet opp skjorten min og la henne på brystet mitt. Hun var så varm og god, og hun var så rolig. Bare kravlet oppover og oppover, så på meg. Jeg gråt av både lettelse, utmattelse og glede. Lars-Kristian klippet navlestrengen etter noen minutter. I følge ham så jeg fortsatt vekselvis på begge, gapte med munnen, smilte, gråt og så både glad og forvirret ut på en gang. Klokken var 09:10 25. november 2013. Den lykkeligste dagen i hele mitt liv.

__________________________________________________________________________________________________________

Vi lå slik i 20-30 minutter, og hun var så flink til å drikke av meg allerede da. Etter hvert veide, målte og vasket de henne før Lars-Kristian fikk holde henne. Jeg følte meg som et nytt menneske, og var plutselig ikke sliten i det hele tatt, så mens far og datter ble kjent, tok jeg meg en dusj, skiftet og ble flyttet over til barsel. Jeg sov ikke før klokken var blitt elleve på kvelden, ville ikke legge meg, ville bare se på henne og på ham. Lars-Kristian var en enorm støtte under fødselen, så rolig og balansert, klok og rosende. Og han forteller meg fortsatt hvor imponert han er over måten jeg taklet fødselen på. Nå går jeg under navnet fødekvinnen 🙂

Disse dagene i ettertid har vært starten på et fantastisk nytt kapittel i livet vårt. Nå er vi en familie for alltid, og jeg kunne aldri bedt om å være på et bedre sted ♥ 

908 kommentarer

  1. Å Caroline, så nydelig historie. Sitter her med tårer i øynene… Har et barn fra før, men det ble forløst i hui og hast med keisersnitt. Nå er jeg gravid igjen og håper virkelig jeg får oppleve en «normal» vaginal fødsel denne gangen. Men etter å ha lest historien din kjenner jeg at det er blandede følelse ift om jeg gleder eller gruer meg… Gledegruer tror jeg vi kan konkludere med;) Har jo hørt mange historier fra andre som har født, men det har alltid bare vært sånn «helt forjævlig vondt», «værste jeg har vært med på», eller «kjente ingenting, var over på et øyeblikk». Du er så flink til å formidle hele forløpet og nå kjenner jeg at jeg er mer forberedt på hva som kan vente meg. Tusen takk for at du ville dele din historie med oss! Og gratulerer så mye til dere begge med nydelige Nelia:)

  2. […] en large et en travers, et l’affichage en grand de sa grossesse et même des photos de son accouchement ont été ultra relayés de partout. J’adore aussi cette photo finalement drôle, de la pose […]

  3. Margrethe

    Fantastisk historie! Tusen takk for at du delte den 🙂

  4. Vanessa

    Hvor lenge var dere prøvere, før Nelia ble unnfanget? 🙂

  5. Gratulerer så mye med lille snuppa 🙂

    Det er akkurat sånn jeg har beskrevet smertene også, det er en «ut av deg selv-opplevelse», men akk så fint likevel. <3

  6. Cathrine

    Hei Caroline!
    Vil både gratulere dere masse, og i tillegg si at du er fantastisk flink til å skrive litt lengre historier. Fortsett med det, jeg leser gjerne! 🙂

  7. For en fin, liten familie <3 Ønsker dere lykke til, og gleder meg veldig til å følge dere videre! Du kommer til å bli en fantastisk mor, Caroline.

  8. Hello there Caroline,

    I understand you recently posted a photo of yourself, postpartum, looking great and are receiving lots of criticism for it!
    Screw them!!!
    There is no reason for you to feel bad about yourself because you are able to take care of yourself, eat right, train etc – and then end up looking great 4 days after giving birth!

    I have seen the photo – you look amazing – good for you! Ignore the others!

    BR,

    Patrick Drew

    http://www.fitness-crazy.com
    You one stop guide to all things fitness, health and nutrition.

  9. Camilla

    Kjære vakre Caroline! Så rørende og nydelig historie! Jeg fikk tårer i øynene, for det var så vakkert. Dere tre er en perfekt familie. Love is all around!

  10. Jeanette

    Åh, for en fantastisk fin historie!:) jeg sitter her halvveis i mitt eget svangerskap, full av hormoner og forventninger med tårer i øynene!<3 utrolig bra jobba!!!

    Gleder meg til å følge dere videre på ferden!:)) GRATULERER som foreldre!

  11. Martine H

    Jeg er nok ikke den mest emosjonelle personen, men må innrømme det rant en tåre da jeg leste dette (ok da.. det rant kanskje to.. eller tre..). Så utrolig nydelig historie om den aller beste dagen i livene deres! Kjenner jeg er så verpesjuk at jeg holder på å sprekke! 😀

  12. Tårene renner etter å ha lest denne fantastiske historien! Håper jeg selv får oppleve å bli mor en dag, det må være det mest fantastiske i hele verden. Meningen med livet mener nå jeg 🙂

  13. Har spart dette innlegget til et tidspunkt der jeg kunne sitte i fred for å lese hele historien sammenhengende, og det var det verdt! Tusen takk for at du deler og er så åpne som du er. Og jeg kan ikke fatte hvordan du kan se SÅ bra ut underveis den natten, i hvertfall ut ifra disse bildene 🙂

    Gratulerer, igjen!

  14. Cathrine Björk

    Kære Caroline og LK!
    Først og fremmest hjerteligt tillykke med den lille smukke skabning!
    I kan på alle måde være stolte, både af forløbet men så klart også af resultatet! 🙂
    Jeg har fulgt dig næsten siden opstart, mens størstedelen af min omverden ikke anede at du eksisterede. – Men nu, pludselig efter et billede af din imponerende krop , 4 dage efter fødslen, er publiceret, stormes min facebook af link til den danske artikel, rosende kommentarer og en masse misundelse 😉 – såfremt du ikke har set det, fremsender jeg her linket: http://ekstrabladet.dk/sport/sport_paa_vrangen/article2163176.ece

    I sidste ende vil jeg egentlig bare fortælle dig, hvor stor opbakning du har rundt i dette land, og at du skal holde fast i dig selv og fortsætte det fantastiske stykke arbejde du lægger for dagen. Intet andet end respekt herfra.

    De bedste hilsener Cathrine Björk

  15. Caroline, du er min guilty pleasure. Nå sitter jeg her på jobb og griner av fødselshistorien din, jeg som aldri skal gifte meg og overhodet ikke vil ha barn! 😀 Takk for at du deler så ærlig og malerisk, det er veldig kult.

  16. Så utrolig bra skrevet!
    Du forteller en så detaljert og inspirerende fødselshistorie at jeg nærmest følte meg klar for en fødsel etter og ha lest den – og jeg er ikke en gang gravid.
    Gratulerer så mye som foreldre til en nydelig, liten jente!

  17. Lille gullet ditt er så nydelig ! Gratulerer så mye !! at du klarte å holde så god fokus unner jeg deg! kjempe flink jo !! 😀 hadde selv en baby for to månder siden og jeg takkla det ikke på nært så bra som deg, men jeg må bare si det bilde du la ut, utrolig bra å se at du ikke tar kritikken inn på deg for du er rett å slett eye candy og du har jobba hardt for det ! det er ikke noe galt å vise det i det hele tatt ! og hele denna voksen bleia alle snakker om, da jeg var sent hjem fra sykehuset med baby, så fikk jeg beskjed om å fortsette å bruke vanlig binn. selv på sykehuset fikk jeg ikke noe voksenbleie. legen var såppass flink at da han maserte magen min kom for det meste alt ut, og i å med at du er så godt trent har det jo ikke så mye plass inni deg til å bli over lengre tid. STÅ PÅ Caroline, du er ett forbilde!

  18. Karoline

    For en nydelig tekst om en nydelig hendelse. Rørende og fint!

  19. Gratulerer med den nydelige jenta! Og for en fin og rørende fødehistorie. Når man har barn selv, er det helt umulig å ikke bli blank i øynene av slikt:) Fødte selv uten smertestillende for to år siden, kun med lystgass (dog utilsiktet, rakk ikke epidural)- synes du er kjempetøff som valgte å føde helt uten. RESPECT. Ignore the haters, heia deg!

  20. så flott historie og så levende fortalt. Den ligner faktisk ganske mye på min første fødselsopplevelse. Jeg var også «flink» på åpningsrier :). desverre fikk jeg panikk under pressriene, så endte med at jeg ble sydd uten bedøvelse fra A til Å. Du skal være glad du slapp det ;).

    Lykke til med livet inne i bobla. nyt det – for det går sååå fort!

  21. Dette var utrolig rørende å lese! Du er så flink som beskriver alt og du trives veldig tydelig som mor <3 Etter alt styret rundt deg nå, så håper jeg virkelig at du greier å kose deg. For jeg syns virkelig du er flink! Kos deg masse i førjulstida!

  22. Dette var utrolig vakkert å lese Caroline. Vakkert, ekte og ærlig <3 Kjente tårene presset på 😀 Har selv født 2 velskapte gutter, det å sette barn til verden er en mektig følelse som rører en helt inn. Jeg kjenner på disse følelsene med engang jeg leser slikt som dette. Igjen, gratulerer så mye til dere <3 Et lite mirakel.
    Ønsker dere alle sammen en kjempe flott adventstid, kos dere masse og ikke glem og nyt. Tiden går så fort, disse små vokser som ugress 🙂

    Klem fra Iris Marie Kristoffersen

  23. ponelle

    Så bra du beskriver fødselen! 🙂
    Slik åpenhet er viktig.

  24. Camilla Parken

    Så vakkert skrevet, Caroline! Var noen tårer som trillet nedover kinnet, mye «ååååh» og mye smiling 🙂 Du har alt grunn til være super stolt! Og for en støtte du beskriver at du har i Lars-Kristian. Ønsker deg og din lille familie all lykke i fremtiden!<3

  25. Caroline

    Gratulerer så mye med den lille jenta!<3 Fikk tårer i øynene av å lese dette..så sterkt og nydelig<3

  26. Dwightinha

    Og her sitter jeg og gråter! På min egen bursdag til og med. I følge min mor kom jeg som setefødsel, så tipper hun hadde hatt noen smerter å fortelle om.
    For en flott fødselsopplevelse du synes å ha hatt, og 1000 takk for at du ville dele. «Fødekvinnen» er definitivt vel fortjent og berettiget.

  27. Først og fremst: takk for at du deler en fin og detaljert fødselshistorie! Jeg lurer på om du har lyst til å dele noen av tipsene du fikk av jordmor ift aktuelle stillinger i badekaret?

  28. Trude Sverdrup

    Kjære Caroline 🙂
    Min datter på 19 år fortalte meg opprørt om hvor urettferdig du var blitt behandlet og omtalt etter fødselen. Jeg har bare lyst til å fortelle deg hvor vakker du er og gratulere med ei nydelig tulle :). Bloggen din er ineterresant lesing – stå på og hev deg over misunnelige og dårlige kommentarer. Vakker er du – shine on 🙂
    Mvh
    Trude, som er 3 barnsmor, 45 år og ungdomsskole lektor. Min 19 år gamle datter Malin, hilser deg også mange ganger og synes du er utrolig vakker…. også lille Nelia. 🙂 <3

  29. Hei!

    Snublet over dette innlegget, og måtte bare legge igjen noen ord. Takk for en rørende og ærlig fødselshistorie! Takk for at du deler bilder og detaljer så ærlig, jeg fødte selv nummer to for 6 måneder siden, og innlegget ditt fikk meg til å tenke tilbake på min egen fødsel, steg for steg, smerte for smerte. Og for en glede etterpå!!

    Du har fått mye (ufortjent) pes i ettertid av fødselen, fy skam på folk! Jeg vet selv hvor innmari sårbar man kan være de første månedene etter et svangerskap og en fødsel, man merker det ikke ordentlig før noen måneder etterpå. Så ta godt vare på deg selv og familien din nå, og enda viktigere, la dem ta godt vare på deg!

    Lykke til i tiden fremover, dere har så utrolig mye morsomt å se frem mot. Bare husk å nyt tiden som er her og nå, ikke jag mot neste utviklingstrinn, men nyt det som skjer her og nå. Plutselig kan hun både snu seg og krabbe og til og med gå, alt kommer til sin tid, men stadiene varer så kort tid, så gjør det meste ut av dem 🙂

    KOS dere 🙂

  30. Jeg får fortsatt tårer i øyne når jeg leser dette innlegget…. <3

      1. Jeg å!

    1. samme her! noe så vakkert- tårene triller og vil ingen ende ta 🙂 dette må være et av de vakreste innleggene du har skrevet caroline! jeg har lest det så mange ganger, og hver eneste gang begynner jeg å gråte!

  31. Tine-Janita

    Herrefred, så vidunderlig og herlig å lese. Du er så inspirerende og flott! Stå på, vakre du! <3
    Klem 🙂

    1. Caroline

      Tusen takk 🙂

  32. Herlighet

    Herlighet. Å lese om fødselshistorien din gjør meg virkelig bare rørt til tårene. Så fantastisk flink og sterk, Caroline. Og den nydelige datteren som belønning for alt! Jeg synes det er så rart å sitte her i dag, å se på Nelia, som er blitt så stor å fin. Tenk at det var akkurat henne du hadde i magen, tenk at det akkurat var NELIA sine spark du kjente da hun lå inni i magen. Og nå er hun her, og nærmer seg 1 år! Hvor sykt er ikke det?

    Jeg husker at du sa at du hadde innredet rommet henne med leker, selv om du viste det ville være en god stund til hun kom til å få bruk for det, men vips, nå er hun det! Synes du det har gått fort ? eller seint? Eller som normalt ?

    1. Caroline

      Tiden har gått så alt for fort :O

  33. Nydelig historie. så flink du er til å skrive, og til å huske detaljer fra dagen/natten. Jeg er selv i uke 31, og er veldig spent! Morsomt og rørende å lese dine erfaringer! 🙂

  34. Fødehistorien din er helt fantastisk, akkurat slik det skal være når man får en liten gullskatt i hendene!
    Liker at du fokuserer på det positive, da det er veldig mange som har fæle historier å komme med…
    Jeg kjenner meg så igjen i det du skriver, og er så enig i dine beskrivelser av følelser og smertene. Selv venter jeg nå nr.3, og vet nøyaktig hva jeg går til (har ikke glemt de sterkeste riene og følelsen av at man kommer til å dø…). Likevel er jeg klar for det, og jeg gruer meg ikke. Spesielt etter å ha lest din historie, gleder jeg meg mer enn hva sunt er 😉

    (Må også legge til at dette er første gang jeg er innom din blogg, og jeg må si jeg skjønner hvorfor du har mange lesere. Du skriver godt og spennende!)

  35. Caroline… Jag har läst denna historien så många gånger nu, och jag gråter lika mycket varje gång! Så vackert skriver och man ser din styrka så tydligt i hela texten! Ryser varenda gång jag läser, samma med «alle gode ting er tre» inlägget, så fantastiskt fint. Fäller lite tårar varenda gång.

    Nu är hon snart 1 år gammal, helt otroligt!
    Fin familj du har! <3

  36. Hei Caroline 🙂
    For et strålende innlegg, tårene renner og det føles ut som om jeg var til stede 🙂
    Jeg har ikke fått barn selv enda, men slik du beskrev det, så føler jeg at dette kan jeg også klare 😉
    Tusen takk for at du delte dette, var virkelig lærerikt for meg.

    1. Caroline

      Så hyggelig at du likte det 🙂 Selvsagt kan du klare det 😀

  37. woowwwww fikk tårer av å lese dette <3 en veldig fin historie.
    men kom på en ting hvordan du husket alt dette i etterkanten? sånn små ting feks nøyaktig tid, hva sa jordmor, hva du spiste osv…

    klem <3

    1. «woowwwww fikk tårer av å lese dette <3 en veldig fin historie.
      men kom på en ting hvordan du husket alt dette i etterkanten? sånn små ting feks nøyaktig tid, hva sa jordmor, hva du spiste osv…

      klem <3"

      fikk aldri svar på det.. har termin om 2 uker så det er godt med tips hvis du har det…

      takk <3

      1. Caroline

        Hei! Jeg skrev ned alt da jeg skrev det her på bloggen, det hadde bare bearbeidet seg i hodet. Det er ikke uvanlig å huske så mye fra en så stekr opplevelse, og det var jo relativt kort tid etterpå 🙂 MASSE, MASSE lykke til <3

  38. Martine

    Jeg har lest fødselshistorien din gang på gang, og blir like rørt hver gang:) Har selv kun 4 uker igjen til termin, og både gleder meg og gruer meg. Men håper i alle fall min fødsel blir en like bra opplevelse som din!
    Lurte på en ting også forresten; er det noen grunn til at flere av bildene i bloggpostene fra du gikk gravid med Nelia er borte? Mange som ikke kommer opp på hverken data, ipad eller telefonen min.

    1. Caroline

      Ønsker deg alt godt og sender deg gode tanker i forbindelse med fødselen <3 Det kommer til å gå så fint!

      Det er dessverre en feil som hendte da jeg byttet server over til UI, veldig synd, for jeg føler at hele bloggen er litt halvveis. Jeg har tatt problemet videre, så håper det løser seg! <3

  39. Kjære Caroline.
    I snart 6 måneder jeg tenkt på å legge igjen en kommentar på dette innlegget. Hvorfor jeg har ventet så lenge vet jeg ikke, det er nok kanskje noe om hvordan jeg, i en så vanskelig tid, fant trøst hos en så offentlig person som ikke aner hvem jeg er. For snart 6 måneder siden fødte jeg min fantastiske datter. Tiden før fødsel var selvfølgelig fylt med masse spenning og nerver. Jeg ante ikke hva jeg hadde i vente med tanke på fødsel. Jeg leste side opp og side ned med fødselshistorier, men ingen var så godt skrevet som din. Jeg kan nok si med hånden på hjertet at jeg kan din fødselshistorie utenatt. Så mange ganger leste jeg den. Da tiden var inne for fødsel var det nettopp din opplevelse jeg tenkte på. Da jeg lå i badekaret med sterke rier, kastet opp og var så langt nede som jeg aldri har vært, så tenkte jeg på deg. Dette høres kanskje rart ut, men dine ord satt festet i hjernen. Hvordan du så for deg bakketopp etter bakketopp, hvordan det var når Nelia endelig kom ut og hvordan mestringen kjentes etterpå (husker du snakket om det i et annet innlegg). Akkurat som du sa kom det til et punkt deg motivasjonstanker ikke lenger var mulig. Jeg gikk fra 5-8cm på 30 min og trodde jeg skulle dø.

    I ettertid har jeg syntes det har vært tøft å tenke på, og ikke minst hvordan det blir å føde igjen. I alle fall, innlegget «Hvordan du kom til verden» har betydd så utrolig mye for meg og jeg har så lyst til å takke deg for dette. Så tusen tusen takk for at du valgte å dele dette med oss.

    1. Caroline

      Kjære deg, dette ble jeg helt rørt av! Jeg er så glad for at jeg kunne være til hjelp i en slik stund, tusen takk for at du deler dette med meg <3 Jeg er så glad for å lese at alt gikk bra, selv om jeg vet at det kan være veldig tøft i perioder. Vi kvinner klarer jo alt 😉 Og gaven du fikk kan ikke måle seg med noe <3 Stor klem til deg, Tina!

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *