På føden for første gang

I går var jeg på føden for første gang. Jordmoren min er verdens skjønneste, og hun har hele veien fortalt meg at jeg ikke må være redd for å si ifra, spørre eller ringe føden dersom jeg føler at noe er som det ikke skal. Den siste tiden har hun også bedt meg om å kjenne etter mot slutten av dagen, og tenke etter om jeg er fornøyd med aktiviteten som har vært. Jeg har kjent daglig liv i magen helt fra uke 18, og spesielt den siste tiden har den lille vært utrolig aktiv, så da vi satt på flyet på vei hjem fra Stockholm i går og jeg tenkte at jeg faktisk ikke hadde kjent den lille siden rett etter frokosten klokken ni om morgen, ble jeg utrolig engstelig.

Det første vi gjorde da vi landet var derfor å kjøpe kald drikke med sukker, sjokolade og andre ting som kunne få i gang litt bevegelse, og da vi kom ut i bilen senket jeg skuldrene, la meg tilbake i setet, dyttet litt på magen og bare kjente etter. Slik ble jeg liggende nesten hele veien fra Oslo til Siljan, men jeg kunne ikke kjenne noen tegn til liv og jeg ble bare mer og mer redd for at det skulle være noe galt. Selvfølgelig tenkte jeg at hun kanskje var sliten etter den travle dagen, men jeg har hatt travle dager tidligere også, og likevel har jeg kjent hint til at hun faktisk er der. Derfor bestemte jeg meg altså for å ringe til føden i Skien og snakke med dem. Dette var en telefon jeg virkelig gruet meg til å ta, og jeg vet jeg har mange med meg når jeg sier at jeg ikke ønsker å være til bry. For tenk om det ikke skulle være noe galt og de har brukt tid på å undersøke meg for ingenting? Men det er altså her jordmor alltid sier til meg at sånn må vi ikke tenke. At av de 100 som ringer og får komme til undersøkelse, er det 99 som går derfra med en beskjed om at alt er i orden, men det hender at det er dette ene fosteret som faktisk ikke har det greit, og det er den gravide de vil ha tak i og hjelpe. Derfor ringte jeg altså etter hvert som klumpen ble større og veien til Siljan kortere. Jeg forklarte situasjonen og fikk beskjed om å komme med en gang.

Vi var ikke på sykehuset før rundt midnatt, ettersom vi ikke kom oss avgårde fra Oslo før litt over klokken ti og det tar lang tid å kjøre denne veien, så dette er kanskje den vondeste kjøretuen jeg noengang har hatt. Vi ble tatt utrolig godt imot på sykehuset, jeg fikk dopler på magen og ble liggende i 20 minutter for at de skulle måle akitivtet og spark, og etter hvert kom legen for å gjøre ultralydundersøkelse. Heldigvis var alt i skjønneste orden, og legen klarte faktisk ikke å ta alle målene han skulle en periode, fordi hun var så aktiv. Likevel var dette aktivitet jeg ikke kunne kjenne så godt der og da, og det kommer nok av det at jeg har morkaken i front. Nå har hun nemlig snudd seg med hodet ned, slik at beina ligger opp og sparker mot den i tillegg, så dette er noe av grunnen til at jeg kan kjenne noe mindre enn tidligere. Men jeg skal kjenne noe, så de var veldig påpasselig med å fortelle meg at jeg aldri måtte nøle med å ta kontakt igjen om jeg skulle føle det på samme måte. Når jeg tenker meg om er det helt sikkert jeg som har glemt å kjenne etter i løpet av dagen, selv om jeg kan sverge for at jeg hadde gjort det. I dag har jeg selvfølgelig kjent henne med jevne mellomrom som tidligere.

Jeg angrer uansett ikke på at jeg dro dit, for de fikk meg til å føle meg så rolig og velkommen, så det var en veldig positiv opplevelse. Jeg hadde aldri i verden klart å sovne dersom vi ikke hadde dratt. Grunnen til at jeg skrievr dette er vel den at jeg ønsker å fortelle andre som føler det på samme måte at det ikke er noe farlig å ringe. De hjelper mer enn gjerne og vil at du skal ta kontakt dersom du er redd. For det å være redd for noe du ikke selv har kontroll over, er utrolig vondt. Som regel er det sjeldent noe galt, men det kan også være at det er noe i veien og da er det godt å vite at hjelpen er der, slik at man kan ta tak i situasjonen før det er for sent.

___________________________________________________________________________________________________________

Ellers, utenom at jeg har vært umenneskelig trøtt som følge av gårsdagen, har jeg vært på ELIXIA noen timer på morgenkvisten i et møte med Alexander for å planlegge et innlegg med øvelser for gravide. Det skal vi få til neste uke, så da håper jeg at mange blir glad! Så har jeg sittet stuck foran dataen og tatt igjen tapt arbeid etter gårsdagen, skal si det hoper seg opp fort, men det er jo bare bra. For noen minutter siden fikk vi en diiiger leveranse på døren her, jeg gikk nemlig amok og bestilte litt *kremt*en del nye småmøbler til blant annet gangen her om dagen, så jeg skal faktisk bruke kvelden på å skru! Haha, det blir så bra 🙂 Hoppet forresten inn i nytt ullundertøy fra Kari Traa / GetInspired da jeg kom ut av dusjen i dag. Det er jo nesten som en pysj. Minner om en jeg holdt på å klikke hjem fra Victoria’s Secret her om dagen, men denne er jo mye finere! Dessuten er det vinn-vinn med liksom-pysj og ull i ett. Jeg fikk det sponset 🙂

♥ 

175 kommentarer

  1. Du er bare dødsskjønn! hehe, elsker stilen din og hvor kreativ du er når det gjelder babyrommet og stua deres osv.
    Hvor er sofabordet kjøpt fra? og husker du prisen? 🙂

  2. Du, Caroline. Dette var et kjempefint innlegg. Selvfølgelig vondt og vanskelig når sånn skjer, men det er kjempegodt å høre at alt står bra til med den lille jenta i magen, og med deg. Jeg setter pris på at du deler noe av det litt private med oss, spesielt på disse temaene som er så viktige. Du kommer til å bli en varm og god mamma, det er jeg helt sikker på!

    Ha en fin høstkveld, og takk for en fin tekst 🙂

  3. Torbjørg

    Godt å høre både du og lille gull har det bra! <3 Er så glad i bloggen din 🙂 blir glad av å lese den!

    Spørsmålet mitt.. er om det Kari Traa settet er likt i størrelsen som de andre har vært? Føler at de "gamle" ullplaggene jeg har fra kari traa er så små i størrelsene…

    1. Fotballfrue

      Ja, det synes jeg 🙂

  4. Jeg var over 42 cm på symfyse skalaen når jeg var gravid, og var ofte inne hos jm pga det, og den siste tiden ble det veldig lite aktivitet fra snuppa. Jeg var på kontroll tre dager over termin, og den dagen hadde jeg ikke kjent noe… og jm ga meg boble vann og lunchen hennes, og ikke noe tegn… HUN ringt KK i bergen, og sa jeg skulle komme opp, om en halvtime… men jeg måtte ringe opp selv også, og da hadde det vært vaktskifte, og da fikk jeg ikke komme opp!! Jeg var midt i eksamenstress, og var nok derfor det var så lite liv…. samme dagen leverte jeg min siste eksamen, og bestemte meg for å ringe opp dagen etter…. og den damen som nektet meg i å komme opp, tok søren meg telefonen på morningen… Da sa jeg bare: gi beskjed at jeg kommer opp om en halvtime, så la jeg på… vi kjørte opp, og de kjente på magen ( 4 dager på overtid ), og der hadde jeg rier! hun sjekket meg, og da var jeg hele 5 cm åpen!
    KK KAN være veldig vanskelig å snakke med…. jeg følte meg skikkelig dum som ringte dagen før… og jeg gruet meg til å ringe igjen… Men jeg hadde hatt rier, og derfor hadde snuppa bevegd seg så lite… og jeg leverte eksamen dagen før hun kom! 😀

    Ble mye her… men poenget: Aldri vær redd for å ringe… Det kan faktisk være noe… SOOOOM fødsel ! :p neste gang vurderer jeg voss… jeg hadde ikke noe god erfaring med KK … :/

  5. Kjære, kjære Caroline
    Hvis du har en forliggende morkake, be om ekstra kontroll og veiledning ifht trening…
    Du er jo i strålende form, hverken kroppen eller formen din vil ta skade av en evt treningspause til bebis kommer!
    Ihvertfall ta symptomer som nedpress, kynnere og div DRITSERIØST når du trener.
    Jeg har også vært frisk, gravid og i full jobb, pendla hit og dit, 12 timers dager, stående, og deretter gått hjem (5 km). Men plutselig gikk det fra frisk gravid til komplisert svangerskap, innleggelse, bekymringer, og hastekeisersnitt i uke 31, og ut kom en fugleunge på snaue 1600 g. Så lenge jeg var «frisk», var alle positive og applauderte min kapasitet som gravid… Da jeg ble innlagt var det bred enighet om at det kjøret jeg hadde utsatt kroppen for, var ikke å anbefale for gravide…
    På et tidspunkt ble det kritisk og ustabilt for både meg og fugleungen… Og den situasjonen unner jeg INGEN… Og den skyldfølelsen som VELLER opp der og da… Men det gikk HELDIGVIS bra med oss; han er langt fra en fugleunge, stor og fin gutt, er frisk og rask og snart tre år nå!
    Tenker det må være vanskelig for deg å lese alle kommentarer; jeg var ihvertfall veldig følsom da jeg var gravid.. (…og i tiden etterpå, på nyfødtintensiv… gåttabanen, visste ikke at jeg hadde så mye følelser, helt overveldende… <3 )
    Jeg er en person som til vanlig "presser" meg til diverse, som å trene, komme meg opp av sofaen, og generelt undertrykke de signalene som antyder at man kanskje burde tatt det med ro… Når jeg blir gravid igjen, skal jeg ta de kroppslige signalene mye mer på alvor. Et svangerskap varer tross alt bare 40 uker (eller kortere for noen av oss), det overordnede målet er å få et friskt barn, helst til normal tid. Toppformen og eventuelt drømmekroppen kan gjenoppbygges etterpå <3
    Kjære Caroline, de signalene som man oppfatter som "lat/giddalaus/sliten" i ikke-gravid tilstand er ikke signaler på dette i gravid tilstand, men et hint om at kroppen må fokusere på den fantastiske, avanserte og energikrevende biologiske prosessen det er å skape et levedyktig barn!
    Stor klem og lykke til!!

  6. Har du lyst å dele et typisk treningsprigram for oss gravide?

    1. Fotballfrue

      Kommer neste uke 🙂

  7. Der er VELDIG viktig og ta seg selv på alvor når man er gravid. For 1 1/2 år siden dro jeg til legevakten siden jeg hadde vært så utrolig sliten i en uke, og fikk etterhvert hodepine og hevelser i beina. Da var jeg 22 uker på vei. På legevakten ble jeg etter MYE om og men sendt videre til føden. Jeg var dessverre alt for sent ute. Gutten hadde det helt fint i magen, men jeg var alvorlig syk. Det tok en stund før de skjønte at jeg hadde svangerskapsforgiftning (veldig tidlig, og sjeldent). Men de skjønte det da jeg plutselig fikk kramper og det svartnet for meg. Jeg hadde fått alvorlig svangerskapsforgiftning – Eklampsi, og måtte avslutte svangerskapet for at jeg ikke skulle dø.. Jeg var den 1 %… Heldigvis er vi så heldige at vi fikk en lillebror, født i uke 37. Nesten akkurat 1 år etter <3 Så nå har vi en fin liten gutt på 7 mnd <3

    Etter min opplevelse, så brenner jeg veldig for dette! Det er ikke meningen at man skal være superwoman og klare alt når man er gravid. Man må kjenne på kroppen og ta en pause av og til. Ring legen/føden om en kjenner på noe. Du er ikke til bry! Dette er jobben deres, og den telefonen kan faktisk være livsviktig.

    1. Fotballfrue

      Kjære deg, dette var veldig vondt å lese! Likevel utrolig glad for at dere fikk en liten en nesten 1 år etter, symbolsk og fantastisk! Ønsker dere masse lykke til videre 🙂

  8. Å uff, lite liv – jeg grøsser av ordene og kjenner meg igjen i det du beskriver. Du tok meg med ett 2 år tilbake. Jeg er veldig veldig glad for at alt sto bra til og at dere slapp å oppleve det samme som oss.
    Masse lykke til med innspurten Caroline. Det best is yet to come 😉 <3

  9. SÅ BRA at alt var i orden! Nå ble jeg lettet.

  10. Idag, dagen etter at jeg leste og kommenterte dette innlegget første gang, mistet min bror og hans forlovede sin lille i magen. Det er uendelig vanskelig og jeg er knust av savnet etter den lille vi lengtet etter å bli kjent med, og den uendelige smerten mine nærmeste nå opplever. Det er fint at du opplyser som du gjør om dette, slik at andre bekymrede mammaer kanskje ikke venter med å dra på sykehuset når det føles som noe er galt.

    Takk igjen for et fint og viktig innlegg.

    1. Fotballfrue

      Kjære deg, dette gjør vondt å lese <3 Jeg vet at ingenting hjelper akkurat nå, men jeg sender dere gode tanker for tiden fremover. <3

  11. Vi opplevde akkurat dét ti dager før termin. Jeg var litt mer sånn jeg-skal-ikke-bli-sånn-overhysterisk-gravid-dame, men kjæresten fikk meg med opp på en sjekk, og neste dag var han på plass! Viktig å høre på kroppen, og jeg er så glad for at vi gjorde akkurat det. Har hørt om mange uheldige som IKKE tok det seriøst….

    Lykke til med innspurten!

  12. Synes det er så flott å høre deg prate ærlig og usminket om livet, i dette innlegget, som også kan være tøft og utfordrende. Har hatt inntrykk av at du lever et godt liv, på mange måter, så da blir det ekstra lagt merke til når du også deler litt av livets nedturer og bølgedaler.

    Tror det er viktig at vi alle tørr mer og mer å dele med hverandre også de episodene som ikke var de morsomste. Jeg utfordres på nettopp dette i mitt eget liv.

    Lykke til videre, og Guds velsignelse over fremtiden, deg, mannen din, og den lille! <3

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *