30 Days Challenge: Day 3

Noe eller noen du savner: Jeg tenkte umiddelbart på mimmi da jeg leste dagens utfordring, så det må bare bli riktig å skrive henne. Jeg savner henne hver dag, Tenker på henne hver dag. 25. mai er det allerede 2 år siden hun gikk bort. Å miste mimmi er noe av det tyngste jeg har vært gjennom i hele mitt liv. Hun fikk lov til å bli 89 år gammel, men hun forsvant likevel for tidlig. Hun var ikke syk, men plutselig gikk det galt. Det hele endte så altfor fort, og jeg glemmer aldri hvordan det var å være rundt henne på sykehuset det siste døgnet av livet hennes, hvordan hele familien stod samlet rundt sengen hennes for å ta farvel. Hvordan hun sakte, men sikkert, sovnet inn og jeg ikke visste hva jeg skulle gjøre. Jeg ville skrike, sparke, hyle. Men jeg visste at ingenting hjalp. Det eneste jeg kunne gjøre, var å gråte. Mamma, pappa, storesøster og jeg. Vi gråt alle sammen, og det var så fælt, men på en måte også fint. Jeg er glad for at vi var der.

I utgangspunktet skulle ikke dette bli en trist bloggpost, jeg har så mange fine minner sammen med mimmi og jeg hadde så lyst til å holde en tale for henne i kirken, men jeg klarte det aldri, så jeg delte den med dere i stedet. Kanskje noen av dere husker? Her er de siste minnene en gang til:

Så har dagen kommet, og jeg kan ikke tro at dette hender. Jeg vil så gjerne klype meg selv i armen. Våkne opp fra marerittet. Banke på hos deg og vente på at du åpner døren. Vente på at du klemmer meg inntil deg, helt til høreapparatet ditt piper. Men det kommer aldri til å skje igjen. Fordi du er ikke mer. 

Jeg var så sikker på at du skulle leve mye lenger, mimmi. Du, med ditt gode humør, din styrke og dine gode historier.

Åh, som du elsket å fortelle oss om gamle dager. Om alle de syv søsknene dine, om hvordan du snek deg unna gårsarbeidet for å gjemme deg på utedoen, og sluke den ene romanen etter den andre. Om krigen. Om den vanskelige tiden hvor dere måtte steke ting i tran fordi dere ikke fikk noe annet, og om bestefar som ga deg sjokolademerkene sine.

Du var en romantiker ut av en annen verden. Du elsket å synge, og du var flink – så flink at bestefar trodde det var en grammofon han hørte i skogen den dagen dere møttes.

Du var så sterk, og i ettertid innser jeg hvor mye jeg beundrer deg for det. Jeg skjønner i hvert fall hvor mamma har styrken fra. Du overlevde jo alt! Hjerteoperasjon, hjernesvulst, tapet av bestefar, av alle søsknene dine. Tapet av onkel.

Jeg tror det siste ble for mye for deg. 

Jeg savner deg sånn. Jeg savner tiden da jeg var liten jente, og overnattet hos deg. Vi var som venninner vi to, krøp til sengs med hver vår roman og sugde grønn Dent til vi sovnet. For det hadde du alltid under puta. Vi drakk kaffe. Det lærte du meg allerede da jeg var fire, selv om jeg egentlig fikk fløte med kaffe og ikke kaffe med fløte. Likevel skylder jeg på deg når jeg kaller meg selv kaffekjærring. Vi kunne skravle i timesvis, eller jeg kunne bare lytte. Du elsket å fortelle om Leif Juster og Einar Rose, og du lærte meg hundrevis av sanger fra den tiden. Jeg husker fortsatt alle sammen.

Jeg savner alt, og er så sint på meg selv fordi jeg ikke var flink nok til å besøke deg etter at jeg flyttet til Oslo. Men jeg vet du forstod at jeg var blitt voksen, og at jeg hadde mitt eget liv her. Likevel skulle jeg ønske jeg kunne skru tiden tilbake, og bare være hos deg litt oftere. Fortelle deg litt oftere hvor mye du var for meg. Men jeg skal ikke tenke sånn. Det vil i hvert fall ikke gjøre ting bedre.

Jeg gruer meg til begravelsen i dag, mimmi. Det er så feil å vite at det er du som ligger der fremme. Kan du ikke bare reise deg, og si at ingenting er galt? At hjertet ditt har startet å slå, sterkere enn noen gang?

Heldigvis vet jeg at vi møtes igjen. Inntil da må du love å være hos oss. Jeg har deg i hvert fall godt gjemt i hjertet mitt. For alltid. 

162 kommentarer

  1. Helt nydelig skrevet!<3

  2. the hungarian girl

    noe som jeg finner mer rörende en det du skrev er bildet.só pó den i lange minutter.. son som hun ser pó deg..stoltheten..du er veldig heldig.. jeg er 21 ór og i min bryllup blir ikke mormor eller farmor der…heller ikke mamman min..som kan se pó meg slik..:(…

    oh nó er jeg i ungarn..har nesten ingeting, bor hos et annet familie, har ikke penger. ingenting. leser bloggen din og drömmer meg bort. du er só utrolig heldig du har alt du trenger. du er vakker..unskyld for at jeg skriver dette, jeg lovet meg selv at jeg aldri skal skrive slik.. for noen ganger blir jeg sint at jeg bot i et só dorlig land som dette..og ikker har nód noe…vel her i ungarn er det vanskelig, og jeg ser pó deg misunner deg.. Men jeg hvet du va? du fortjener det! du er et godt menneske,
    unskyld,, men de föltes godt ó skrive dette, unskyld engang til 🙂

    Foresten akkurat i dag fikk jeg en pakke med norsk godteri:D só göy. savner det..

  3. Leste dette mens jeg hørte på «the river flows in you» og nå faller tårene ned. Det var veldig fint skrevet!

  4. Nydelige ord. Utrolig flott skrevet! Husker eg sågg med klump i halsen og tårer i øyenkroken når jeg leste dette, og det samme gjorde jeg nå.

  5. Så fint.. Det er akkurat som å lese om meg selv og min egen mormor, som døde for 2 år siden. Det spesielle båndet. Du er heldig som rakk å få ha henne i bryllupet ditt, hun var sikker så stolt! 🙂

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *