Et problem å ha det bra

Medienorge slutter aldri å skuffe meg. Jeg har vært mye i pressen det siste året, og for meg er dette selvfølgelig veldig rart, men jeg har lært meg å leve med det. Gjennom bloggen har jeg blitt en offentlig person, og jeg må bare tåle at folk skal mene noe om meg. Likevel er det dager hvor jeg føler at nok er nok. Som i helgen da Dagbladet gjorde et oppslag i papirutgaven over to sider, hvor en psykiater uttaler seg om at bloggen min er et «problem».

Og som den gangen for to uker siden, da et talkshow jeg skulle være med på (ønsker ikke utdype hvilket), og som hadde vært planlagt i nesten en måned, ringte og avlyste to uker i forveien, med den vanvittige grunnen at en i redaksjonen mente jeg var for tynn. For tynn til å lage mat på TV, og for tynn til å være i en slik setting. Vedkommende trakk til og med inn vekten min som en del av konklusjonen, noe ingen vet noe som helst om. Kan noen i det hele tatt forestille seg hvor frustrerende dette er for meg? Hvor sårende det er? Jeg føler meg direkte mobbet. Her må jeg bare si at jeg er fullstendig normalvektig. Jeg har en normal bmi. Å anta noe annet, er å diskriminere meg fordi jeg muligens er slankere enn det «noen» mener er «normalt». Da forlagssjefen min ringte meg med denne beskjeden, visste jeg virkelig ikke om jeg skulle le eller gråte. Det endte vel egentlig med at jeg heller ble oppgitt. Og veldig forbauset. Forbauset over at en redaksjoner kan jobbe på den måten, og at noen i det hele tatt kan diskutere min vekt og hvorvidt jeg er passende på tv-skjermen. For å si det slik, kan jeg lett se at det er flere på tv-skjermen i min vektklasse, og også flere som deler mitt syn på sunn kost og trening, så jeg forstår ingenting. Nå må jeg bare sette foten ned. Nå har det virkelig gått for langt.

Jeg tror mange har som vane å glemme at det er en person som står bak en blogg. Et menneske som deg, av kjøtt og blod, med følelser,  tanker, familie og venner. Familie og venner som ringer og sender tekstmelding fordi de sitter å leser en sak i Dagbladet på en lørdag, og ikke skjønner bæret.

Mange tror de kjenner meg via bloggen min, og tildels så gjør de det, men de kjenner bare en bitteliten brøkdel av meg. For hvem er egentlig jeg? Jeg ER i hvert fall ikke fotballfrue.no. Jeg er en jente med sans for mote og skjønnhet – ja. Men jeg er så mye mer. Jeg er et menneske, akkurat som deg. Jeg er engasjert i flere ting enn hva jeg gir uttrykk for på bloggen, ting jeg kun diskuterer med familie, venner og Lars-Kristian. Men dette er sider av meg jeg bevisst velger å ikke dele på denne bloggen. Jeg ble født og oppvokst i Sarpsborg, hos mamma, pappa og storesøster. Jeg var alltid blid og fornøyd, likte å få andre til å le. Vi er en familie hvor nettopp familie står i fokus. Vi elsker hverandre og støtter hverandre. Alltid. I hele min oppvekst har jeg følt trygghet. Jeg har alltid hatt mange venner, jeg var alltid glad i skolen, jeg likte å jobbe hardt for å oppnå gode resultater, som jeg også fikk. Jeg gjorde det bra på barneskolen så vel som på videregående, og på NKF da jeg studerte journalistikk. Å jobbe for å oppnå noe har alltid vært viktig for meg. Jeg liker å lykkes i det jeg gjør. Jeg har alltid fått økonomisk støtte, kjærlighet og alt en jente trenger, pluss litt til. I dag har jeg verdens skjønneste mann, hus, to biler, to hunder og. . stakittgjerde. Jeg driver Norges største blogg, og får hver dag jobbe med noe jeg elsker. Hvorfor forteller jeg dette? Skryter jeg? Nei. Jeg forteller dette fordi jeg ikke gidder å legge noe imellom. Jeg har ingenting å skjule. Jeg er heldig. Jeg har alltid hatt det bra. Jeg er lykkelig. Det er dette som er fakta. Og det er dette jeg formidler gjennom bloggen min: Jeg har det bra.
Likevel vet jeg så innmari godt at det er mange der ute som misliker meg for dette. Kommentarer som «Du fremstiller ting så perfekt» «Du lever i din egen, lille, perfekte, rosa, boble» «Ingen kan ha det så bra som deg, det er umulig»
Jeg er så lei. Hvor vil dere med disse kommentarene?

Jo. Folk kan faktisk ha det så bra som meg. Jeg har det så bra, og jeg kjenner flere som har det like bra. Jeg fremstiller ingenting på noen som helst måte. Det dere leser, er slik det er, men selvfølgelig er det mer. Jeg skriver en blogg som er ment å være et lite pusterom i hverdagen: Gi inspirasjon til interiør, mote, trening og matlaging. Jeg blir faktisk lei meg av disse kommentarene. Er det virkelig så vanlig å ikke ha det bra i Norge i dag? Og må du virkelig ha en mørk fortid for å bli godtatt i Norge? Må jeg ha opplevd noe traumatisk i barndommen eller i etterkant for å bli godtatt? Må jeg ha et elsk-hat-forhold til trening, eller spise godteri fire ganger i uken for å bli godtatt?

Vet dere, det er dette inntrykket jeg sitter igjen med. Men jeg nekter å godta å ikke bli godtatt for den jeg er. Selvfølgelig finnes det dager som er dårlige for meg også, eller dager hvor jeg og Lars-Kristian diskuterer og er uenige. Faktisk krangler vi nesten aldri, men de gangene vi krangler, er det med stor K. Likevel ser jeg ingen grunn til å dele disse sjeldne kranglene på bloggen min. Det er en privatsak, og bloggen er ikke ment å være såpass privat.

Det er to såkalte «mørkeperioder» i mitt liv: Den gangen jeg hadde vrangforestillinger og gale tanker om min egen kropp i en periode på et halvt år tilbake i 2006, og perioden i 2011 hvor vi mistet så altfor mange vi elsket og var glad i. Dette har jeg vært åpen om på bloggen, fordi det er viktig for meg å kunne bruke bloggen som terapi når jeg trenger det. Jeg er et veldig åpent og følsomt menneske, og for at lesere skal forstå at det er et menneske bak denne bloggen, valgte jeg å åpne meg da jeg hadde det vanskelig. Det er disse to periodene jeg betegner som vanskelig i livet mitt. Bortsett fra dette, er det ingenting å sette fingeren på.

Når ble det et problem å ha det bra? For dette er jo nettopp den seneste nyheten om meg: Via bloggen er jeg er et problem. Jeg er et problem fordi jeg har det bra, og videreformidler dette. Fordi jeg ikke liker at oppvasken flyter, at lakenet mitt er krøllete, og at kjøkkenbenken er full av smuler. Fordi jeg er slank, og i tillegg liker å trene og lage mat. Dette er tydeligvis ikke normalt, og i hvert fall ikke sunt å skrive om. Jeg refererer til en fagperson som har uttalt seg til Dagbladet om dette, og som faktisk angriper meg som person. Dette mennesket skal i tillegg være psykiater. Jeg beklager så mye, men her må jeg faktisk sette spørsmålstegn ved vedkommendes profesjon. Aldri i mitt liv hadde jeg trodd at en professor innen emnet spiseforstyrrelser, kunne kalle et annen menneske av kjøtt og blod, for et problem. Han, som profesjonell, må da klare å skille mellom blogg og virkelighet? Han uttaler seg om at jeg blogger om kost og treningsdagbok, samt om hvor mye jeg spiser. Som at dette nesten er det eneste bloggen dreier seg om. Virkelig? Han har et svært unyansert bilde av bloggen min. Bloggen min er som et hvilket som helst livsstilsmagasin på nett, eller i papirutgave. Alle bør skaffe seg tilstrekkelig informasjon om en sak, før de uttaler seg. 

Fotballfrue.no. Hva er så den? Jo, det er en blogg. Skrevet av meg, hvilket betyr at jeg, Caroline, er ikke bloggen. Men bloggen er selvfølgelig en del av meg. Bloggen er den overfladiske delen, det er jeg ikke redd for å innrømme. Bloggen er ment å være mitt eget, lille magasin på nett. Jeg ønsket å jobbe i et magasin da jeg startet å studere journalistikk. Jeg ønsket å jobbe i en redaksjon, med mote, skjønnhet og andre ting i samme sjanger. Og det gjør jeg faktisk i dag, men det gjør jeg her, hjemmefra. Ikke fra en redaksjon. Dette gjør jeg alene på fotballfrue.no, ikke i MAG, Costume, ELLE eller Det Nye.
Så hva er det som skiller meg fra disse bladene? Hvorfor er det jeg som blir sett på som den med dårlig innflytelse, det dårlige forbildet, problemet? Hvorfor er det ikke magasinene og de andre nettstedene som handler om nesten akkurat det samme? De andre nettstedene som faktisk skriver om cornflakesdietten, babymatdietten, magasinene som forteller deg hvordan du kan miste tre kilo på to dager, og som poster sladder om hvilken kjendis som er den tynneste, eller hvilken kjendis som har mest cellulitter akkurat denne sommeren?
Er ikke dette dårlig innflytelse? Er det fordi de er en redaksjon, og jeg er en person, at det er jeg som er synderen? Hva er dårlig innflytelse med å fronte trening fem ganger i uken, poste oppskrifter av et sunt og variert kosthold, og tipse om mote og skjønnhet? Hva er dårlig innflytelse med å vise at jeg har det bra, at jeg setter pris på livet, er lykkelig og fornøyd? Hva er dårlig innflytelse med å fortelle leserne mine at «du er bra nok som du er, ikke strekk deg etter normalen, det finnes ingen normal» For dette har jeg tatt opp så mange ganger. Det er så viktig for meg å formidle god selvtillit, og det å ikke sammenligne seg selv med andre, men heller søke sin egen lykke.

I løpet av én dag er 90.000 mennesker innom bloggen min. Dette er helt vanvittig, og jeg vet ikke hvordan jeg skal få sagt hvor takknemlig jeg er for at så mange klikker seg inn her. Hver dag tikker det inn eposter, lesere sender meg tekstmelding, de ringer meg til og med for å takke meg. For et år siden hjalp jeg et donorbarn å finne sin opprinnelig far. Hun sendte meg en epost, og jeg la ut leserinnlegget hennes på bloggen. Herfra rullet ballen. Jeg er med i «engasjer bloggere» og samler inn penger til gode formål hver eneste måned, ved å engasjere leserne mine. Jeg og mine lesere samlet inn over 40.000 kroner til sultkatastrofen i Afrika i fjor. Flere par har sendt meg mail med bilder av fremgang, fordi de har mistet 20 kilo eller mer etter å ha snublet over bloggen min, og fått inspirasjon til å starte med LCHF. De er ikke lenger i kategorien «fedme». Flere jenter og unge kvinner skriver til meg, og sier de har blitt friske fra spiseforstyrrelsen fordi de ser at det er mulig å kose seg med maten, å ha et sunt forhold til trening, å ikke være syk. De ser at jeg er lykkelig når jeg både trener OG spiser. Mødre skriver til meg, og takker meg for at jeg har fått datteren deres til å stumpe røyken i en alder av 16, fordi hun heller vil bli mer aktiv og sunn, hun har lest det på fotballfrue.no. Jeg har til og med fått eposter av menn, som takker meg for å ha inspirert kona deres til å pynte seg mer i hverdagen!

Dette gjør meg så vanvittig glad. At jeg kan bidra til noe positivt i livene til andre. Det er nettopp til inspirasjon jeg vil være! Jeg vil spre glede.

Er jeg klar over at jeg er et forbilde? Ja.

Tenker jeg over dette? Hver eneste dag.

Hva gjør jeg for å unngå at folk blir negativt påvirket av bloggen min?  Jeg unngår å skrive detaljer om hva jeg spiser i løpet av en dag. Jeg snakker aldri om slanking, slanking har aldri vært et tema på denne bloggen. Jeg har fokus på regelmessig trening, som for meg er 5 ganger i uken. Noen ganger 6. Dette utgjør mellom 5-7 timer hver uke, som verken er overdrevet eller for mye for en som sitter på en kontorstol hver dag. Alle mennesker har godt av å bevege på seg, og minimumskravet er faktisk 30 minutter med aktivitet hver dag.

Likevel har jeg aldri bedt noen å leve som meg. Jeg vil bare inspirere og motivere. Noe jeg åpenbart gjør.

Slik jeg ser det, kan bloggen min påvirke folk på to måter: Den kan åpenbart få folk til å bli inspirert til å leve en sunnere livsstil. Den kan få syke mennesker bedre, fordi jeg er så positiv og glad i livet, fordi jeg fronter en sunn og aktiv livsstil. Men selvfølgelig kan bloggen også påvirke folk i en negativ retning. Det er umulig for meg å være et godt forbilde for absolutt alle de 90.000 som leser bloggen min hver dag. Dette er jeg fullstendig klar over, men jeg kan ikke stoppe å leve livet mitt fordi det kan ha negativ innflytelse på noen mennesker. Dette er helt og holdent opp til den det gjelder. Dette er opp til vedkommende, til vedkommendes foresatte og opp til den eventuelle psykologen til vedkommende. Dersom en person føler seg mislykket av å lese bloggen min, fordi jeg er lykkelig og har det bra: Ikke les den. Dersom en jente har vrangforestillinger om seg selv og egen kropp, har et ønske om å ha min kroppsfasong, men som ikke kan få det på grunn av for eksempel beinbygning, eller andre ting: Ikke les bloggen min.

Men dette er ikke mitt ansvar.

Bloggen min er ikke dyp, det har den aldri ment å være, og den kommer heller aldri til å bli det. Sammen med tips om mote, skjønnhet, oppskrifter og motivasjon, krydrer jeg bloggen med innslag fra livet mitt. Innslag. De tredve linjene (noen ganger flere) jeg poster på bloggen hver dag, utgjør såvisst ikke hva jeg som menneske tenker, handler og gjør i løpet av et døgn. Men det utgjør en del av meg. Gir deg små biter av meg. Det utgjør ikke tankene mine og følelsene mine. Det er aldri noen som vet hva jeg gjør og tenker i løpet av 24 timer. Fotballfrue.no er ikke et realityshow. Det er ment å være et livsstilsmagasin på nett. Det er disse to tingene jeg tror veldig mange ikke klarer å skille mellom. Blogg og person. Bloggen gjenspeiler litt av meg, men ikke mennesket Caroline. Dette føler jeg at jeg har forklart så mange ganger før, men likevel kan det virke som enkelte journalister, redaksjoner og tilfeldige lesere ikke forstår det. Jeg vet at mine faste lesere er klar over dette, og det setter jeg stor pris på.

Klarer jeg å inspirere deg, så tusen takk! Det er nettopp det jeg vil og ønsker. Jeg vil bare spre glede. Jeg ønsker ikke å gjøre noen ulykkelig, men jeg skulle ønske at alle kunne tåle å se at andre har det bra.

Kommentarfeltet kommer til å være som på alle andre bloggposter, men jeg kommer ikke til å diskutere emnet videre der.

♥ 

1352 kommentarer

  1. Du inspirerer meg hver eneste dag! Stå på kjære deg, du er BEST

  2. Virkelig et godt innlegg. Du er et frisk pust i bloggverden! Er så enig med deg, man MÅ ikke ha hatt et en dårlig barndom, man kan ha hatt det fint hele livet, og fortsatt ha det fint idag. Men folk liker det ikke. Det er så mange blogger med 13-20åringer som har spiseforstyrrelser, depresjoner, osv. Det har gått sport i å ha det jævlig.

    T

  3. Utrolig bra innlegg du har skrevet, Caroline. Du er definitivt en av mine forbilder og stor inspirasjons person for meg. Du har en utrolig fin kropp, du trener og lever sunt! Det er det som telles, du driver med det du liker og klarer å holde deg slank. Det professorene mener er totalt feil, at du er et problem fordi du driver med det du liker? bullshit! Du forklarte deg utrolig bra, du skyldte ikke på noe og det du skrev er helt sant. Å døm folk utifra blogg, facebook, twitter o.l er feil. Spør professorene om det er lurt å leve sunt eller leve usunt som er best. Selvfølgelig er det å leve sunt som er best, du er ikke et problem forde, men du er et forbilde. Jeg digger deg , Caroline. Stå på , å drit faen i hva de bullshit professorene mener. Jeg står på din side, og tro meg. Flere kommer til å stå ved deg når de leser dette innlegget.

  4. Hei Caroline ! Jeg syntes det er utrolig synd at folk skal kritisere deg for at du har det bra, og at du er lykkelig. Du er et flott menneske forstår jeg utifra at jeg er en fast leser av din blogg. Jeg har aldri syntes at du er et problem for folk. Du er mer en person som hjelper MOT problemer. Hvordan kan noen si at du er et problem ??? Det er det siste jeg kunne sagt om deg ! Lev livet som det er, og fortsett sånn du har gjort videre med bloggen din. Du er et forbilde for meg , og du inspirerer hverdagen min. Du har hjulpet meg videre til å se lysere på trening og et sunt kosthold og det er utrolig bra, det er det ikke mange som klarer !! Stå på videre , jeg heier på deg !!! Ikke bry deg om de stygge og sårende kommentarene. Jeg er sikker på at det er flere der ute som setter pris på deg, enn som missliker deg ! 😉

    Masse klemmer fra meg , Julie !!

  5. Nice!

  6. Karoline M

    Hei navnesøster 🙂
    Jeg er ikke like tynn som deg, håret mitt er ikke like blankt og jeg er ikke like fotogen som deg. Men vet du hva? Det gjør ingen ting. Og bloggen din inspirerer meg selv om vi to ikke er identiske. For ingen er vell egentlig det, og hvem vil være identisk med alle andre? Jeg har lest bloggen din jevnt og trutt i mange år, og jeg tenkte faktisk ikke på at du var så tynn før alt om spiseforstyrrelsene blusset opp. Det der avisoppslaget du linker til i innlegget er jo helt grusomt. Offentlig mobbing på det sterkeste.
    Å en annen ting, jeg tror det går ann å ha det like bra som som du sier at du har det. Livet smiler til meg også. Jeg er lykkelig! I dag overtar jeg og samboeren min vårt første felles hus, jeg har en jobb jeg trives i og jeg har en fantastisk familie og svigerfamilie. Livet går i bølgedaler ikke alle dager er like bra, selv ikke for deg (regner jeg med). Men det betyr ikke at man må skrive at man er i dritt-humør til hele Norge likevell.

    Stå på Caroline, og fortsett å vis frem ditt perfekte liv. Du er ikke alene om å føle at livet smiler. 🙂

  7. Camilla

    Du er så inspirerende! Jeg elsker å lese bloggen din fordi jeg vil leve et liv som deg, sunt og friskt! Tusen takk før at du deler alt med oss, selvfølgelig blir jeg litt misunnelig, men det gjør bare at jeg vil ha et lov som deg og Lars Kristian. Lev godt og ikke tenkt så mye på de som hakker ned på deg.

    <3

  8. Kjell Sandvik

    Endelig en som kan motbevise utrykket, «Dum og deilig» Stå på !!!

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *