Oh. The pain. .

Det begynner kanskje å bli en kjent sak, at jeg aldri lærer.

Jeg er sta. Jeg har en egen måte å gjøre alt på. En egen måte å kjøre bil på (som faktisk er unik), en egen måte å rydde på, en egen måte å koke kaffe på. Ja. Du skjønner.

Jeg har også en egen ting for høye sko. En jente kan jo faktisk aldri få nok. I hvert fall ikke jeg. I tillegg har jeg en egen greie som innebærer at jeg ser ut som en mann med flate sko. Jeg føler meg så bomsete. Derfor er det svært, svært sjelden jeg går ut døren i Jess Carlsens Gate med noe flatt på føttene.
Med unntak av når Kong Vinter herjer som verst.

I dag var intet unntak. Tolv minutter før jeg skulle være på kontoret, la jeg på sprang nedover den ujevne asfalten, på mine elleve centimeter.

Jeg
vrikket
foten.

Jeg sverger for at den ene sprekken i asfalten aldri har vært der før. H******s uflaks!!

En stykk rød Caroline nærmest besvimte foran føttene på en gjeng bygningsarbeidere, som var i ferd med å innta nikotin for sikkert femte gang denne morningen. Æsj. Så rød tror jeg ikke jeg har vært siden jeg tuslet rundt i byen med toalettpapir under foten.

Notis til meg selv blir som følgende: gå heller fem minutter før, enn å løpe om kapp med klokka.

Eller: bruk flate sko når du har dårlig tid. Som du gjorde denne dagen:

picture0108

picture0109

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *