Category Archives: Aktuelt

interoptik_3

Plastisk kirurgi er alltid et aktuelt tema, spesielt i dagens samfunn hvor det ser ut til at dette har blitt ukentlig skrivestoff for både dagspresse og ikke minst bloggere. I sistnevnte media har plastisk kirurgi som tema eksplodert den siste tiden og det er flere bloggere, både de med mange lesere og de med færre lesere, som deler sine erfaringer fra diverse plastiske inngrep. Før- og etterbilder, endelig resultat og tanker rundt hele prosessen. Jeg liker ikke denne utviklingen. Rett og slett. Jeg synes det er skummelt. Sminke og klær er én ting å skrive om, og dette alene kan selvfølgelig skape et press blant unge i dagens samfunn, men i mine øyne kan ikke sminke, extensions og en ny garderobe sidestilles med et kirurgisk inngrep. Jeg kjenner i hvert fall at min grense går der. For når det begynner å snakkes om såpass fysiske endringer som faktisk endrer deg for livet og som i tillegg har en viss fare for komplikasjoner underveis, synes jeg vi som bloggere bør tenke oss ekstra godt om. Vi må være forsiktige med hva vi skriver og deler, og tenke over hvem vi treffer og hvem vi når ut til. 

plastisk kirurgi aapenhet2

Jeg har ingenting imot de som velger å gjøre kirurgiske inngrep, det er et personlig valg og må være fullstendig opp til den det gjelder. De som velger å gjøre dette har sine grunner, og det skal de få lov til å ha. At vi i det hele tatt har muligheten til å gjøre slike inngrep synes jeg er flott. Jeg tenker på dem som kanskje har vært utsatt for en ulykke og som virkelig trenger det, eller dem som faktisk får bedre livskvalitet ved å gjennomgå en operasjon. Det jeg derimot er usikker på, er i hvor stor grad det burde skrives om på blogger. 

Noen mener det er best å være ærlig, slik at de som leser forstår at ikke alle er født med perfekt nese, lepper eller pupper. Men hva hvis dette er et inngrep vedkommende har gjort på grunn av komplekser? Er det da riktig å tvinge fram en tilståelse fra denne personen med gjentatte spørsmål og krav om svar? Jeg synes det er feil. For mange er ikke disse operasjonen noe som gjøres for å ha noe å skrive om eller for å få oppmerksomhet. For de fleste vil jeg tro at det handler om muligheten til å få bedre selvtillit. Å bli kvitt et problem som har vokst seg så stort at det hele tiden er i veien for livskvaliteten. Man bør være ærlig overfor leserne sine, det har jeg beviselig erfart, men selv om du har valgt å være en offentlig person, må det være lov til å ha hemmeligheter og ikke dele ALT med alle? Eller?

Selv mener jeg at kirurgiske inngrep er såpass personlige at det ikke skal måtte deles med hele verden. For når det legges ut på nett er det umiddelbart tilgjengelig lesestoff for hele verden. Jeg vet rett og slett ikke hvordan jeg selv ville angrepet det. Det blir feil å avfeie det og nekte for det, dersom det er åpenbart. Og dersom du svarer at ja, det og det har jeg gjort – er du ikke da med på å bygge dårlig selvtillit hos en eller annen der ute? 

plastisk kirurgi aapenhet

foto: bulls

Jeg får stadig spørsmål om jeg har fått utført det ene og det andre. For noen år siden var flere overbevist om at jeg hadde silikon, såpass overbevist at jeg tror det ble en sannhet for veldig mange, mens sannheten var den at jeg bare brukte bh med push up. En annen ting som stadig spørres om er nesen min, og her får jeg god hjelp av sminke eller konturering dersom den ser annerledes ut. Jeg har aldri operert meg og har heller ingen planer om det. Jeg har heller aldri tatt noen “fillers” i ansiktet utenom i leppene, selv om det virker som at enkelte tror det. Men vi vet aldri hva fremtiden bringer, og dersom det skulle bli aktuelt for meg en gang, vet jeg helt ærlig ikke hvordan jeg skulle taklet det i forhold til denne bloggen og spørsmål rundt det. En eneste ting er jeg heldigvis sikker på, jeg ville aldri ha dedikert et helt innlegg til det, fortalt om prosessen eller vist noen som helst bilder fra “behind the scenes”. For meg ville det vært såpass personlig at jeg ville holdt det for meg selv. Kanskje ville jeg ikke ha delt det med venner eller familie engang, kun de som bor med meg hver dag. Jeg vet virkelig ikke. 


For snart 6 år siden skrev jeg et helt innlegg om restylane den første gangen jeg prøvde det, og det angrer jeg på. Jeg vet ikke hvorfor jeg gjorde det, men det var nok fordi jeg synes det var nytt og spennende og fordi jeg var så fornøyd selv. I tiden etterpå har jeg vært ærlig når jeg har fått spørsmål om bruken av det, og på mange måter synes jeg det er fint. Jeg ønsker jo å være ærlig og det er jo også en ganske vanskelig ting å skjule fordi det er såpass synlig. Men likevel vet jeg altså ikke hvordan jeg ville angrepet det i fremtiden, dersom jeg plutselig skulle føle for å gjennomgå en operasjon av det ene eller det andre slaget. Er det feil å ignorere kommentarene som etterspør svar? Ved å ignorere spørsmål blir det fort en bekreftelse for mange. Er det feil å svare ja og ikke noe mer? Hva tenker du rundt dette? 

Dette innlegget hadde jeg egentlig tenkt til å skrive i forbindelse med priskrigen på påskegodteri, men så eksploderte både sosiale medier og media rundt det samme temaet, så jeg valgte å la det ligge. Jeg synes tross alt at både påske og jul er de to høytidene hvor en del godteri faktisk hører hjemme, så vi trenger ikke moralistiske pekefingre når vi er midt i kosen ;-) Men det er lenge siden det siste påskeegget ble fortært, så nå synes jeg det er på tide å snakke litt om dette. 

interoptik_1

I Norge drives det en aktiv helsepolitikk, røykeloven og tobakksavgiften er gode eksempler på tiltak som har hatt en positiv effekt på folkehelsen. Myndighetene har også ført en aktiv helsepolitikk mot nordmenns kostholdsvaner, og studier viser at rådene totalt sett er gode og har en positiv effekt på helsen. Jeg er kanskje over snittet opptatt av kosthold og helse, så jeg lurer på hvor vellykket den aktive helsepolitikken innenfor kosthold egentlig er? 


For en tid tilbake publiserte Folkehelseinstituttet en rapport som virkelig ikke ser bra ut for kostholdsvanene til Ola og Kari Nordmann: før røyket vi oss ihjel, men nå spiser vi oss ihjel. Usunt kosthold er den viktigste livsstilsfaktoren som bidrar til risiko for tap av leveår. Sykdommer som diabetes er nær firedoblet på verdensbasis de siste 35 årene, og i Norge anslås det at 4 prosent av befolkningen er diagnostisert med diabetes type 2. I tillegg kommer mørketall som i verste fall kan doble det virkelige antallet som har diabetes type 2. En av de viktigste risikofaktorene for å utvikle diabetes type 2 er overvekt, og da er det virkelig skremmende å lese at WHO ser på fedme blant barn som en av de største utfordringene i fremtiden. Fedme i ung alder er en sterk risikofaktor for overvekt eller fedme i voksen alder. WHO slår også fast at den største trusselen mot fremgang på dette feltet er mangelen på politiske tiltak og at myndigheter og andre aktører ikke tar ansvar, viser lederskap og gjennomfører de nødvendige tiltakene. 

neli-fruktfat-carolinebergeriksenno

Det er mange tiltak som kan gjøres, men løsningen er ikke å finne i ett konkret tiltak: her må flere sektorer jobbe sammen mot et felles mål, noe WHO også påpeker. Selv forsøker jeg å ha et bevisst forhold til dette på bloggen ved å promotere et kosthold med mye frukt og grønnsaker, lite rødt kjøtt, mye fisk og lite sukker.

sunn mat2

Sistnevnte er noe jeg ønsker å skrive litt om i dette innlegget, for selv om myndighetene aktivt jobber for å redusere inntaket av sukker i befolkningen, er det fortsatt tiltak som kan gjøres for at sukkerinntaket reduseres ytterligere.


Det skal sies at sukkerinntaket har gått drastisk ned de siste 15 årene, og den siste store NORKOST-undersøkelsen viste at de som er mellom 18 og 79 år i snitt ligger under de anbefalte 10 energiprosentene fra tilsatt sukker. Men undersøkelsen viser også at så mange som 25 prosent ligger OVER det anbefalte inntaket. Det er MANGE, spesielt når vi tar i betraktning at undersøkelsen ikke tar for seg dem under 18 år, hvor vi fra tidligere undersøkelser vet at inntaket fra sukker i snitt kan være så mye som det dobbelte, dvs. 17-18 energiprosent. I store deler av befolkningen er altså sukkerinntaket altfor høyt, men hvilke negative effekter har dette på helsen vår?

IMG_0122

tannhelse: WHO konkluderte med at det er overbevisende dokumentasjon for at et hyppig og høyt inntak av sukker bidrar til karies. Vitenskapskomiteen for mattrygghet konkluderte med at sammenhengen er godt dokumentert.

overvekt og fedme: World Cancer Research Fund konkluderte i 2007 med at det er sannsynlig dokumentert at et høyt inntak av blant annet sukkerholdige drikker og juice bidrar til vektøkning, overvekt og fedme.

diabetes type 2: American Diabetes Association og European Association for the Study of Diabetes har konkludert med at det er en mulig sammenheng mellom inntak av sukker og type 2 diabetes.

Kilde: Nasjonalt råd for Ernæring (2011). Kostråd for å fremme folkehelsen og forebygge kroniske sykdommer.

Sukker er altså satt i sammenheng med en rekke negative helseeffekter, og har ingen nytteverdi med tanke på helse. Det gjøres mye fra offisielt hold for å redusere inntaket av sukker hos de gruppene som spiser for mye, og Lars-Kristian har blant annet vært med rundt på skoler i Telemark hvor han sammen med Ernæringsfysiologer fra kommunen har snakket med unge skoleelever om viktigheten av sunt kosthold og lavt inntak av sukker. Men det kan gjøres mer ved å føre en bevisst avgiftspolitikk, som det gjøres med f.eks tobakk. 

sukkeravgift_3

Visste du at vi i Norge har to skatter som rammer sukker? Vi har sukkeravgiften som rammer sukker, sirup og sukkeroppløsninger, og så har vi sjokolade- og sukkervareavgiften som rammer sjokolade, drops, tyggis, brus, osv. Det interessante med disse avgiftene er at ingen av dem er helsemessig begrunnet, men fiskalt begrunnet: noe som betyr at det er avgifter kun ment for å genere inntekt til staten, slik som f.eks. merverdiavgiften. Dette gjør utslag ved at produkter som faktisk ikke inneholder sukker, beskattes på samme måte som lignende produkter med sukker. Kjøper du lettbrus betaler du like mye i skatter og avgifter som om du kjøper brus med sukker. Det gjør seg også gjeldende ved at produkter med høyt innhold av sukker ikke får noe i avgift. Bransjen vet å utnytte dette, noe som resulterer i en rekke merkelige eksempler på hvor dumt disse avgiftene rammer. Se bare her:

1. marsipangris får avgift fordi den er formet som en figur, mens marsipanpølse IKKE får avgift fordi den ikke er formet som en figur, til tross for at marsipanpølsen inneholder 29 prosent mer sukker enn marsipangrisen.

2. sjokoladen Snickers får avgift fordi det er sjokolade, mens iskremen Snickers ikke får avgift fordi is er fritatt  denne avgiften – til tross for at isen faktisk inneholder 33 prosent sukker.

3. Freia melkesjokoladekjeks som inneholder 56 gram sukker per 100 gram får IKKE avgift fordi den inneholder mindre enn 50 prosent sjokolade og sjokoladen er i biter, ikke overtrukket. 

sukkeravgift1

uten avgift / med avgift 

Dette er jo helt fjernt, og jeg kunne fortsatt lenge med eksempler på hvor lite egnet denne avgiften er for å få folk til å velge bort matvarer med sukker. 


Vi vet at inntaket av salt er for høyt i befolkningen og at en reduksjon vil ha stor effekt på folkehelsen. Her har staten tatt skikkelig tak og dannet et saltpartnerskap med matvare- og dagligvarebransjen hvor målet er en kraftig reduksjon i inntaket av salt. Hvorfor ikke gjør noe lignende med tilsatt sukker? Et fornuftig sted å begynne er en total reform på beskatningen av sukker og sjokolade, som faktisk påvirker folk til å velge bort produkter med mye sukker. For det har faktisk effekt: en samleanalyse viste at man kan redusere inntaket av sukret brus med opp til 24 prosent om prisene øker med 10 prosent. Hva om det samtidig ble kuttet i avgiften på sukkerfri brus også? I stedet for at butikkene har priskrig på sukkertøy, kunne et «sukkerpartnerskap» motvirket alt dette og dermed forhindret at vi kjøpte dobbelt så mye godteri i år som i fjor.

Å nei, ikke mer avgifter, tenker sikkert du. Vi har nok avgifter i Norge. Og ja, det er godt mulig at vi har mange avgifter i Norge, men det er det som får en velferdsstat til å gå rundt. Det er uansett ikke sikkert at dette behøver å bety mer avgifter. Det beste hadde vært om økte avgfiter på sukkervarer ble etterfulgt av lavere avgifter på sunne alternativer. Vi vet at sukker har negativ effekt på helsen vår, så hvorfor skal ikke de som velger å kjøpe mye av nettopp sukker, også betale for de økte helseutgiftene som vil komme dersom befolkningen har et høyt inntak av dette? 

overleverne_2

Klokken fem over halv ti nå på NRK sendes episode nummer 2 av tv-serien Overleverne, og i kveld møter vi blant andre vår gode venn Bård André som svevde mellom liv og død på sykehuset etter en båtulykke sommeren 2013. Han mistet to av sine gode venner i den samme ulykken og havnet selv i koma med store skader i hodet. På grunn av en blødning måtte en del av skallelappen bli skåret bort for å lette på trykket i hodet, og han gikk uten denne i en måneds tid før den ble operert på plass igjen. Videre fikk han avrevet flere nerver som gjorde at han fikk en lammelse i den ene siden av ansiktet. Sansene falt heldigvis på plass etter hvert som tiden gikk og allerede på dag to etter å ha ligget i koma, klarte han å ta et skritt til høyre. Han har vært gjennom måneder med rehabilitering og opptrening, og i dag er han seg selv igjen – i hvert fall for oss som ser ham fra utsiden  

Det er rett og slett et mirakel at han lever i dag og at han i tillegg jobber videre som lege på sykehuset i Fredrikstad. Jeg husker at jeg ble både overrasket og rørt over at han i det hele tatt husket Lars-Kristian, meg og at jeg var gravid med Nelia de første dagene mens han lå på sykehuset. Bård er absolutt en av de flotteste og sterkeste menneskene jeg kjenner, og jeg er så takknemlig for at vi fortsatt har han i livet vårt. 

overleverne

overleverne_1


Overleverne er et utrolig sterkt program og jeg anbefaler alle å se det. Det minner oss virkelig på å verdsette livet, at vi må bry oss om de viktige tingene. Vi vet aldri når det kan snu. 

frost by caroline berg eriksen raspberry_6

Dette vet jeg at mange er nysgjerrige på og dette er virkelig noe jeg har gledet meg til å fortelle dere om: jeg har laget en helt egen is og nå er den tilgjengelig på markedet! Den heter Frost by Caroline Berg Eriksen og er fantastisk god! 

frost by caroline berg eriksen raspberry

frost by caroline berg eriksen raspberry_2

Et stort pluss ved den er at den ikke inneholder tilsatt sukker, men naturlig søtet med stevia og gir deg følelsen av friske bringebær som smelter på tunga. Jeg mener det når jeg sier at den rett og slett er utrolig god på smak, og den karakteristiske ettersmaken fra stevia som jeg ikke er noe spesielt glad i selv – den er ikke der :-) Jeg har lenge savnet et sunnere alternativ i isdisken som fortsatt smaker godt, og det har jeg altså fått muligheten til å utvikle selv sammen med Geia Foods. Det som er ekstra spennende er at jeg ikke har sett noe lignende på markedet her hjemme før, og dermed er jo denne isen ganske unik! Vi har fått være med på en veldig spennende prosess med mange forskjellige smaksprøver og jeg er veldig glad for at resultatet ble akkurat som det ble. Bringebær er en stor favoritt hos meg, så det er midt i blinken å videreføre det til en deilig is. 

frost by caroline berg eriksen raspberry_3

Dette er et prosjekt som Friendly (managementet mitt) introduserte for meg og som vi har jobbet sammen om over en lengre periode. Jeg er så takknemlig for å få lov til å ta del i det :-) Camilla har også utviklet sin egen is som er like god og den heter selvfølgelig Frost by Camilla Pihl. Den smaker av skogsbær og er helt nydelig. Begge isene er perfekte på en varm sommerdag eller egentlig når som helst. 

frost by caroline berg eriksen raspberry_1

Isen koster 24 kroner i isdisken hos 7 Eleven, Shell 7 Eleven, Narvesen og Rema 1000 i hele Norge! Dette er så gøy!

frost by caroline berg eriksen raspberry_4


Jeg gleder meg til å slukke både tørsten og islysten med denne i løpet av våren og sommeren – og det håper jeg du gjør også! 

I går skrev jeg mitt første debattinnlegg, og det ble publisert hos NRK ytring. Litt skummelt skal jeg innrømme at jeg synes det er, men en gang må også bli den første til å faktisk ytre seg utenfor bloggen. Jeg vet ikke helt om jeg er komfortabel med det ennå, men det skader aldri å få sagt meningene sine og i går dreide det seg selvfølgelig om kvinnedagen. Ettersom artikkelen skulle på nett hos NRK måtte jeg holde meg til x-antall tegn og dermed ble artikkelen noe forkortet i forhold til originalen. Derfor synes jeg det er fint å poste artikkelen i sin helhet her. Jeg har i tillegg gjort noen justeringer i teksten basert på tilbakemeldinger, konstruktiv kritikk og så videre. Ting som kanskje ikke kom så godt fram i originalen er også forklart bedre her. Uansett så håper jeg du liker den! Og husk at ikke alle kan være enige ;-) 

prlanseringkøben_1


I en kronikk 8. mars 2012 skrev Vibeke Larsen: «Det farligste for likestillingen er myten om at vi har likestilling! Likestilling mellom kjønnene er det bare sure kjerringer som hater verden som bryr seg om, er det noen som hevder. I 2012 er likestilling avleggs og har til og med gått for langt».

World Economic Forum kåret i vinter Norge til verdens nest mest likestilte land, kun slått av Island, og med Sverige og Finland hakk i hæl. En nesten total skandinavisk dominans. Norge er best i verden på «økonomisk deltagelse og muligheter» og tredje best innenfor «politikk». Er det lenger behov for likestillingskamp, feminisme, kvinnegrupper og kvinnedager i Norge? Ja, selvfølgelig er det det!

Vi må ikke bli så navlebeskuende at vi glemmer at det er land utenfor Norges grenser hvor likestilling ennå ikke er satt på dagsorden, hvor hver eneste dag i kvinners liv er en kamp for overlevelse. Likestillingskampen som drives her i Norge bør i aller høyeste grad også handle om dem. Ikke bare i solidaritet, men også i ord og handlinger. Men hva med kvinner her i landet? Hvor likestilte er vi egentlig bak disse flotte tallene og er det fortsatt behov for likestillingskamp? 

I Norge har vi hatt likestillingslov siden 1978. Den slår fast at diskriminering og trakassering på bakgrunn av kjønn er forbudt, den gir også kvinner rett på lik lønn for likt arbeid og stiller konkrete krav til andelen kvinner og menn i offentlige utvalg, styrer, råd, nemnder, delegasjoner mv. Vi har med andre ord hatt det formelle på plass i flere år og det finnes ingen unnskyldning for at kvinner i dag ikke skal stille like sterkt som menn. 


kjerringer som roper høyt 

Jeg skal likevel gi Vibeke Larsen rett i at vi ikke må innbille oss at vi har oppnådd full likestilling i Norge. For det har vi ikke, selv om vi har kommet langt på vei og er blant de mest fremtredende nasjonene på området. Til tross for at vi troner høyt på kåringen til World Economic Forum, har vi ikke oppnådd full likestilling på noen av områdene. På to av kategoriene (helse og utdanning) var vi heller ikke blant de 30 beste. Det er mange utfordringer, men slik jeg ser det er en av de største truslene mot likestilling her hjemme faktisk enkelte feminister og kvinner i seg selv. For blant alle landets feminister finner man faktisk flere «sure kjerringer som hater verden», og disse «kjerringene» er som regel de som roper høyest og gjør seg mest bemerket. Jeg har ofte fått spørsmål på bloggen om jeg ser på meg selv som feminist. Jeg har alltid kviet meg for å svare ja, av frykt for reaksjoner. Å svare nei ved hjelp av en hvit løgn ville definitivt vært galt, både i lys av den karrieren jeg har skapt meg, men også fordi flere av kampsakene er såpass innlysende i et vestlig samfunn at det ville vært kritikkverdig å være imot. Men jeg er også redd for å svare bekreftende, i frykt for at min kamp og mine meninger om likestilling skulle være feil i enkelte feministers øyne. Sistnevnte årsak har i vinter fått et ansikt, og det ansiktet tilhører Kari Jaquesson som helt siden Thomas Seltzers totalt unødvendige og undertrykkende pornostunt har fremstått som en slags dommer av hva som er godkjente og aksepterte, feministiske holdninger. For noen uker siden ba hun to politikere fra Unge Venstre om å «prøve å suge pikk ti ganger i døgnet i et helt år, for å se hvor gøy det er å selge sex», fordi de på et parolemøte i forbindelse med kvinnedagen foreslo å bytte ut parolen «Håndhev sexkjøploven». Det ser ikke ut til å være rom for liberale tanker og ideer som går på tvers av det som allerede er akseptert der i gården. Dette vil på sikt holde kvinnebevegelsen på stedet hvil, gjøre den lite nyskapende og på ingen måte gjøre den til en sterk part i kampen for kvinners rettigheter.


kritikk mot mor 

Jeg lever i stor grad av at andre mennesker, spesielt kvinner, mener noe om hva jeg gjør. Jeg aksepterer at mange er uenige i valgene jeg tar og ting jeg ytrer. Det er helt greit. Men jeg klarer likevel ikke å la være å legge merke til hvor skjevt kritikken rammer kvinner og menn. Jeg deler svært mye av livet til Lars-Kristian, Nelia og meg. Leserne mine vet i stor grad hvor vi er og hva vi gjør til enhver tid. Det er ikke sjelden at det skal menes og kommenteres på hvordan jeg kan reise bort fra Nelia «så ofte» de gangene jeg faktisk må i forbindelse med jobb, og det spares ikke på kritikken mot meg som mor i denne perioden.

Men selv om jeg reiser noe i forbindelse med jobb, har jeg en mann som i lys av sitt yrke som fotballspiller har langt flere reisedøgn borte fra meg og Nelia enn det jeg har fra dem. Likevel kan jeg ikke huske å ha mottatt en eneste kommentar fra lesere som påpeker at Lars-Kristian bare i løpet av årets to første måneder til sammen, er borte i mer enn tre uker fra Nelia på grunn av jobb. Er det fortsatt slik at det er større aksept for menn som bruker tid på yrket sitt, enn at kvinner gjør det? 


kvinner gjør lite for å hjelpe kvinner 

Kvinnekamp handler om inkludering, ikke ekskludering. Dette starter allerede i tenårene og gir grunnlag for hvordan f.eks. vi kvinner behandler hverandre i arbeidslivet, men også hvordan andre mennesker ser og vurderer oss. «Dronningbiesyndromet» er et begrep som handler om kvinner i lederstillinger som aktivt motarbeider andre, underordnede kvinner. Kvinner som jobber under andre kvinner finner det mer stressende enn hva menn gjør, og suksessfulle kvinner gjøre lite for å hjelpe andre kvinner til å oppnå suksess. Begrepet ble først dokumentert i 1973 og er senere bekreftet i flere studier. Utviklingen av dette syndromet starter ifølge forskerne allerede i tenårene hvor mobbing og utfrysing er vanlige taktiker, ofte iscenesatt av en såkalt «dronningbie».

I en studie fra 2013 av Sheppard og Aquino, ble 152 deltagere spurt om hvor ofte de hadde observert konflikter på jobb mellom kvinne og mann, mann og mann, og kvinne og kvinne. Resultatet viste at klart flest hadde observert konflikter kvinner imellom. Videre ble deltagerne delt i tre grupper og presentert for ett scenario hver hvor det oppstod en konflikt mellom to kollegaer. Scenarioene var identiske, med unntak av at det i det ene scenarioet var en konflikt mellom kvinne og kvinne, i det andre en konflikt mellom mann og kvinne, og i det tredje scenarioet en konflikt mellom mann og mann. Deltagerne skulle vurdere disse konfliktene ut ifra hvordan de trodde det ville påvirke relasjonen mellom de to, hvor lang tid det ville ta å reparere forholdet, hvordan jobbmiljøet ville bli påvirket, og så videre. Resultatet viste at konflikten mellom de to kvinnene kom desidert dårligst ut.

Om mine observasjoner, teorien og studiene om «dronningbiesyndromet» og resultatene fra denne studien er korrekt, hva forteller det oss? Det forteller oss at til tross for identiske scenarioer, vurderte omverdenen kvinner annerledes enn menn i en negativ retning, og årsaken til denne åpenbare stigmatiseringen kan ligge hos oss kvinner. Med andre ord forteller det meg at vi kvinner ofte kan være vår verste fiende i kampen for likestilling. 

facebook

Facebook blir bare større og større, og svært mange bruker nettopp Facebook som sin primærkilde for dagens nyheter. Vi både liker og deler nyheter og vi deler statuser som aldri før, men med denne likingen og delingen følger også større ansvar for akkurat hva vi deler, liker og kommenterer. Den siste tiden har det dessverre vært en enorm oppblomstring i falske sider og konkurranser på Facebook. De fleste av oss har vel mottatt såkalte «Nigeriabrev», hvor en fremmed lover deg store summer hvis du hjelper til med en pengetransaksjon. Du tenker kanskje at ingen er så dumme at de lar seg lure av slike henvendelser, men årlig svindles nordmenn for millionbeløp og det har faktisk også hendt at personer som har involvert seg i dette har forsvunnet, og mistenkes drept av disse svindlerne. Falske Facebooksider med tilhørende konkurranser hvor du kan vinne ettertraktede premier er den siste formen for «Nigeriabrev». Den siste tiden har dette forekommet med store aktører som Eplehuset, Marc Jacobs og God Morgen Norge og titusener av mennesker har gått fem på. Slike sider bruker informasjonen de får til å gjennomføre ID-tyverier og potensialet er nok ganske enormt. Heldigvis er det enkle grep du kan gjøre for å identifisere slike svindelforsøk. Gå for eksempel gjennom denne sjekklisten: 

Er antall «likes» på siden realistisk? Om f.eks Eplehuset eller God Morgen Norge kun har noen tusen likes er siden mest sannsynlig falsk. Bla deg nedover feeden til siden. Er innholdet realistisk? Ofte kan slike sider kun inneholde noen få statuser. Sjekk om siden er verifisert av Facebook. 

Om du finner ut at siden er falsk bør du rapportere den, og kanskje også skrive en status hvor du informerer venner om den falske siden. Hva enn du gjør, ikke lik eller del statusen eller siden. 


facebook__

En annen ting som heldigvis ikke skjer så ofte på Facebook, men som fort kan skje og som også skjedde nå nylig, er den offentlige gapestokken. Offentlig gapestokk ble avskaffet i Norge for snart 180 år siden, og det skulle bare mangle. Jeg vet ikke om alle fikk det med seg, men et bilde av en chat-samtale og en så og si naken mann i 60-årene gikk viralt og ble delt over 17 000 ganger. I chatten som foregikk mellom denne 60-åringen og en 14 år gammel jente, kunne vi lese at denne mannen ønsket å utføre seksuelle handlinger på jenta. Heldigvis var det i dette tilfellet ikke en 14 år gammel jente som faktisk pratet med 60-åringen, men en voksen mann ved navn Stig som utga seg for å være ungjenta, kun for å lure denne 60-åringen inn i en felle. Når 60-åringen møtte opp på avtalt sted, traff han i stedet Stig sammen med politiet, som tok ham med til arresten. Chatten er helt forferdelig å lese, og det gjorde meg så ufattelig kvalm at ord ikke kan beskrive det. Jeg kommer derfor ikke til å gjengi noe av den her. Slike mennesker er i mange tilfeller alvorlig syke og de trenger oppfølging av helsepersonell. Om de utfører kriminelle handlinger mot barn, som for eksempel grooming og i verste fall direkte overgrep, er dette politiets ansvar. For oss sivile amatører handler det om å kontakte politiet eller andre offentlige instanser om vi føler at det er det rette å gjøre. Det vi IKKE må gjøre er å henge ut vedkommende på for eksempel Facebook, slik som det ble gjort i dette tilfellet. 


Heldigvis fantes det ingen 14 år gammel jente i akkurat denne situasjonen, det var altså Stig. Han har gjort det til en fast greie å utgi seg for å være yngre jenter for å lure slike syke mennesker inn en felle før han overlater dem til politiet. Men før han overlater dem til politiet, legger han ut bilder av disse mennene som er fullt identifiserbare. Det denne 60-åringene har gjort, og eventuelt var i ferd med å gjøre, ser jeg ikke noe poeng i å diskutere. Jeg tror og håper alle er enige om hvilke følelser som dukker opp inni oss når vi tenker på hva som kunne hendt. Men det er flere sider av denne saken som jeg mener er veldig uheldig, og for å unngå for mye rot skal jeg dele det opp i tre deler. 

Del én handler om hvorfor vi som utenforstående bør være ekstremt kritiske før vi deler, liker eller kommenterer på en slik status. Del to handler om hvorfor du ikke bør dele, like eller kommentere en slik status i det hele tatt. Del tre handler om hvorfor ingen, selv ikke Stig, bør drive med det han driver med.  

Del 1: hvordan kan du være sikker på at det som kommer frem i statusen er riktig? Kan hele statusen være oppspinn kun for å sverte en helt uskyldig person? Så lenge du ikke kjenner vedkommende (i dette tilfellet Stig) som har postet statusen, kan du ikke vite om det som står der faktisk er sant eller ikke. En annen ting kan være at chatten er ekte, og personen som deler statusen på Facebook gjør det i den tro at det er ekte, men så er bildet som er sendt til denne jenta er av en helt annen person enn den som skriver i chatten. Kanskje er det noen som gjør det for å sverte en annen person som de ikke liker? Det er helt umulig for oss utenforstående å vite om dette er en sannhet før vi eventuelt har alle  kortene på bordet. I verste fall risikerer en helt uskyldig person å bli hengt ut som mulig pedofil, noe som kan få svært alvorlige følger for vedkommende. 

Del 2: la oss si at alt stemmer. Mannen på bildet er en seksualforbryter, det er han som skriver meldingene til jenta på 14 år, og han planlegger å forgripe seg på henne. Er det da riktig å dele eller like denne statusen for at flest mulig skal få se ansiktet til mannen? Nei, i mine øyne er det ikke det. Hvorfor? Fordi det er så mye mer vi bør ta hensyn til. Ja, denne mannen fortjener å straffes. Det han gjør er motbydelig og han kan også være veldig syk. Men hva om han har en familie? Hva om han har foreldre, kone, barn, til og med barnebarn. Alle disse menneskene, alle i hans familie er uskyldige og mest sannsynlig også helt uvitende om hva han driver med. Ved å være med å bidra til at dette bildet og mannens identitet blir spredt til flere tusen mennesker, bidrar du også til at disse uskyldige familiemedlemmene kan gå en svært tøff fremtid i møte. Det er tøft nok å finne ut at mannen du elsker og pappaen eller bestefaren du ser opp til, er en kriminell som kanskje driver med overgrep mot små barn.  Ved å spre mannens identitet risikerer du å ødelegge livet til disse uskyldige menneskene i enda større grad. Barna risikerer mobbing, det samme gjelder barnebarna. Familien som enhet risikerer utfrysning fra lokalsamfunnet når de egentlig fortjener støtte gjennom en vanskelig tid. Er det noe du ønsker å ha på samvittigheten? Det tviler jeg på. 

Del 3: i følge media er dette noe Stig har gjort tidligere, og også noe han kommer til å fortsette med. Jeg synes det er synd å lese, og jeg håper han revurderer det. Samtidig håper jeg ingen andre lar seg inspirere av det han gjør. Å henge ut noen i en så alvorlig situasjon på sosiale medier er med på å forhåndsdømme vedkommende. Hvem vet hva det kan føre til? Ved at dette likes, deles og kommenteres er vi med på å legge et helt umenneskelig press på denne personen og hans nærmeste familie. Det kan få fatale konsekvenser. Hva om han eller noen i hans nærmeste familie tar sitt eget liv fordi du eller noen andre legger dette ut i sosiale medier, eller er med på å like og dele en slik status? Å sørge for at disse menneskene får den straffen de fortjener er politiet sin oppgave. Ikke din eller min. Henvend deg til politiet, ikke legg ut bilder av kanskje-kriminelle for hele offentligheten. 

Voksne som gjør overgrep mot barn under den seksuelle lavalder faller i mange tilfeller under den psykiatriske diagnosen pedofile. De er altså per definisjon syke og de trenger, i tillegg til straff for de lovbruddene de begår, hjelp og oppfølging av helsepersonell. Å lure potensielt syke mennesker til å begå kriminelle handlinger som en følge av en psykiatrisk sykdom er på ingen måte bra. Jeg håper derfor ikke at noen av mine lesere synes at det Stig driver med virker spennende og ønsker å gjøre det samme selv. I følge advokat Wessel-Aas kan Stig og andre som driver med dette i verste fall bli erstatningspliktige ovenfor dem som henges ut, og det er jo aldri spesielt hyggelig. Så vær så snill. Tenk over konsekvensene før du deler og liker en status. Du vet aldri hva det kan føre til. 

Husker dere jeg fortalte at i år har jeg faktisk noen nyttårsforsetter? Jeg har mange ganske små hverdagslige forsetter som går på enkle ting som å legge seg tidligere, drikke mer vann og få nok søvn. Alle disse har jeg mislyktes fullstendig med hittil i år ;-) Men jeg har dette ene store forsettet som faktisk innebærer en liten endring i livsstilen til hele familien: vi skal begrense kjøttinntaket ganske kraftig. 


Jeg skal ærlig innrømme at miljø og klima ikke har vært spesielt høyt prioritert på bloggen, verken nå eller i starten for snart syv år siden. Jeg fronter et relativt høyt forbruk og oppfordrer også dere lesere til å kjøpe tingene jeg selv bruker og anbefaler. Summen av dette er ikke spesielt bærekraftig, det har jeg ingen problemer med å innrømme. Derfor har jeg tenkt til å bruke 2016 og forhåpentligvis flere år fremover, på å slå et slag for klima og miljø via tiltak som ikke begrenser innholdet i bloggen, men som kan bidra til å gjøre bloggen bedre, og som i tillegg kan bidra positivt til folkehelsen. Jeg kjenner mange av mine kritikere godt og flere vil sikkert si at dette er dobbeltmoralsk og så videre, så bare la meg si at for meg er det viktig at alle som ønsker å gjøre små eller store grep i hverdagen mot noe positivt, faktisk gjør det. Det er helheten av hva du gjør som teller, alle monner drar og å gjøre litt er så mye bedre enn å sitte på sidelinjen og se på. Det handler ikke om å gjøre radikale endringer fra det ene til det andre, men å ha et utgangspunkt og deretter ta små til store steg i riktig retning over tid. 

lunch_5

lunch_3

Jeg ble så glad da jeg leste i Aftenposten at én av fire nordmenn vil redusere kjøttforbruket i 2016. Jeg har jo en søster som er vegeterianer og har selv lyst til å redusere inntaket av kjøtt, spesielt rødt kjøtt. I denne artikkelen leste jeg også at en forsker fra NMBU advarer mot trenden. I følge henne spiser menn bare litt mer rødt kjøtt enn anbefalt, mens kvinner spiser mindre rødt kjøtt enn det som er anbefalt fra flere faglige hold. Det er så synd å se at en forsker som absolutt burde vite bedre, forsøker å villede folk på den måten. Det finnes nemlig ingen offentlig anbefaling på inntak av rødt og bearbeidet kjøtt, men tvert i mot en oppfordring om å begrense inntaket til under 500 gram per uke. Når vi da vet at 55 prosent av alle menn og 33 prosent av alle kvinner spiser mer enn det maksimalt anbefalte inntaket, og vi i tillegg vet at det å kutte ned på inntaket av både rødt kjøtt og kjøtt generelt, er det tiltaket som har størst gevinst i forhold til miljøet vårt (sett fra et landbruksperspektiv), burde det ikke være vanskelig å se at dette er en utelukkende positiv trend. Det er få som er avhengig av rødt kjøt eller kjøtt generelt for å ha et sunt og balansert kosthold. 

vegetarmat

I følge kostholdsundersøkelser spiser nordmenn mer rødt kjøtt og for lite fet fisk i forhold til det som anbefales. Sistnevnte gjelder spesielt unge kvinner, som faktisk utgjør hovedandelen av mine lesere. Så hvordan skal jeg ta tak i dette? Jeg har lyst til å bruke makten som ligger i bloggen min til å påvirke i positiv retning ved å fremme oppskrifter som ikke inneholder rødt kjøtt, men som i større grad består av fisk, lyst kjøtt og til og med vegetar- og veganretter. Lars-Kristian og jeg har til og med bestemt at vi skal kutte ut rødt kjøtt fra vårt kosthold (med noen forbehold), i tillegg til å ha to kjøttfrie dager per uke. 

IMG_0482

Og du! I og med at jeg har en del unge jenter som leser bloggen min, er det viktig å påpeke at kjøtt, og da spesielt rødt kjøtt er en veldig god og viktig kilde til jern. Hvis du kutter ned på inntaket av kjøtt, bør du erstatte det med andre matvarer som kan sørge for at inntaket av jern ikke blir for lavt. Matvarer som er naturlig rikt på jern er f.eks belgfrukter som linser, bønner og erter, nøtter og frø som chia, cashew og sesamfrø og korn generelt. Jern fra disse kildene inneholder en jern-form som ikke tas like godt opp av kroppen som jernet du får fra kjøtt, men spiser du det sammen med matvarer rikt på vitamin C, så hjelper det på opptaket. Matvarer rikt på vitamin C er for eksempel paprika, kiwi, appelsin, brokkoli, ananas og grønnkål. Om du vet at du står i fare for jernmangel eller at du spiser lite jern, bør du også passe på at du ikke drikker kaffe sammen med måltidene – det hemmer opptaket. Så hold gjerne kaffekoppen utenfor, men du trenger ikke å kutte den ut :-) 

caroline-berg-eriksen-københavn-raw-42

En annen ting som er viktig å passe på om du velger å redusere kjøttinntaket er vitamin B12 og jod. Her finnes det dessverre ingen gode vegetabilske kilder, og om nødvendig bør det vurderes et tilskudd av begge to. Jod kan man få fra salt som er tilsatt jod, og noe soyamelk er beriket med B12. Men hvor viktig dette er avhenger av hvor mye kjøtt du kutter ut fra kostholdet ditt. Spiser du en del fisk, så vil dette være en god kilde til både B12 og jod. 


Nå vil jeg jo selvfølgelig at DU er med MEG på denne endringen! Jeg gleder meg til å finne mange spennende oppskrifter og til å lage ny mat, og har allerede kommet greit i gang på kjøkkenet. Vegetarlasagnen jeg delte for noen uker siden var en stor suksess her hjemme i hvert fall, og mer suksess skal det bli :-)

Dette har vært tre rare og ekle dager. Det hele startet med brukere på kvinneguiden som begynte å spre rykter om at ett av bildene i denne bloggposten var manipulert. Eller mer konkret, at jeg hadde redigert armen min tynnere. Slike rykter oppstår hele tiden på det forumet, enkelte av brukerne ser spøkelser på høylys dag stort sett hele tiden. De laster ned bildene fra bloggen og zoomer inn for å finne det minste spor som kan sette meg i et dårlig lys. Vi har lært oss å leve med det, og bryr oss stort sett ikke noe om det.

nyttårsaften 2015_15

Problemet nå, og det som gjorde at vi ble oppmerksom på dette, var at ryktet kort tid etter fant sin vei ut fra kvinneguiden og inn på en facebookgruppe med nesten 10. 000 medlemmer, hvor flere av dem er journalister i landets største mediehus. Gruppen heter Stort og smått om sosiale medier i Norge. I en status henvendte Magni Olaug Fuglerud seg til Lars-Kristian med en lang, ganske nedlatende og sarkastisk kommentar hvor hun kom med ganske krasse beskyldninger om at vi fortsatt manipulerte bildene av meg. Denne statusen kom relativt sent og jeg ble så kraftig provosert at det var fullstendig umulig å sove. Magni beskyldte oss for å ha redigert armen min tynnere. Jeg ble helt kvalm. For de som ikke vet hvem Magni er, så har hun en mastergrad i digital kommunikasjon, har skrevet om netthets mot rosabloggere for Nordicom og publisert kritiske kronikker om bloggere i Dagbladet. 

Skjermbilde 2016-01-03 kl. 09.20.08


Etter alt som hendte mot slutten av 2014 og i starten av 2015, trodde jeg at jeg hadde gjort det klinkende klart for alle hvordan jeg stiller meg til bilderedigering av denne typen. Ord kan ikke beskrive hva jeg følte den gangen. Jeg var så utrolig lei meg for det jeg hadde gjort, jeg var ydmyk, flau og jeg lovte leserne mine at det aldri ville gjenta seg. Dette løftet har jeg holdt. Ikke bare fordi det var viktig ovenfor meg selv og leserne mine, men også fordi jeg har en datter som jeg elsker over alt på jord, og som jeg ikke ønsker skal vokse opp med en mor som har behov for å redigere kroppen sin. Jeg har alt å tape på å bryte dette løftet og jeg er faktisk et såpass ærlig menneske at jeg holder det jeg lover. 

Heldigvis så medlemmene i gruppen hvor tåpelig dette var, Magni fikk ganske hard, men fortjent kritikk, og enda bedre, vi satt med originalbildet som viste at det ikke var manipulert på noen som helst måte utover helt vanlig bildebehandling. Tråden ble etter hvert slettet, men Magni var ikke ferdig og postet en ny status dagen etterpå. 

Status2

Det var her det hele begynte å skurre, i hvert fall for Lars-Kristian. Den samme kritikken mot Magni kom igjen, flere medlemmer tok til orde for at hun hang meg ut uten grunnlag og at oppførselen hennes var tåpelig. Men var det faktisk bildet og om det eventuelt var manipulert som var den virkelige årsaken til disse statusene? Kanskje trodde Magni at det var manipulert, og derfor brukte det som innfallsvinkel for å få frem et annet poeng? Jeg vet ikke, men det er flere ting som gjør at jeg tviler på at det var meg og bildet det hele handlet om. Magni så ikke ut til å bry seg nevneverdig om at ingen delte hennes mening om at det var manipulert, hun så heller ikke ut til å bry seg om at Lars-Kristian også bekreftet at det ikke var det. Lars-Kristian sendte henne til og med originalfilen som beviste at det ikke var tuklet med, men den meldingen har hun ikke en gang åpnet for å se på. I den første statusen deltok hun heller ikke i diskusjonen som fulgte. For meg virket det hele som et slags stunt for å vekke en ønsket reaksjon fra medlemmene i gruppen, fra meg og fra Lars-Kristian. I en kommentar under den siste statusen skriver hun: 

Skjermbilde 2016-01-03 kl. 10.51.31

Magni planlegger altså å skrive om hvordan kritikk mot bloggere blir møtt av det hun beskriver som fans, og hvordan de stempler kritikerne som hatere. Et av spørsmålene jeg sitter igjen med er om alt dette var oppkonstruert og fremprovosert av Magni, slik at hun kunne få et grunnlag for å skrive en kritisk kronikk om hvordan kritikk mot bloggere mottas? At jeg ender opp som eksempelet og en hun bruker for å få et grunnlag for dette er ikke overraskende, men det er også relevant sett i lys av blogginnlegget jeg skrev tidligere denne uken om kommentarfeltproblematikk. Jeg vet ikke, og det blir kun spekulasjoner, men tiden vil vise om Magni faktisk skriver noe om dette og om det vinkles slik jeg mistenker at det vil. Men jeg synes uansett at oppførselen hennes både illustrerer og bekrefter det jeg skrev i det aktuelle innlegget. Svært mange av de som ønsker å kritisere bloggere, evner ikke å gjøre dette på en saklig og respektfull måte. Og nei, det handler ikke om at man må spørre pent, som Magni sarkastisk skriver. Kronikken til Anki Gerhardsen om Sophie Elise er et annet godt eksempel. Kritikken, som noen ganger er på sin plass, drukner i usakligheter og direkte angrep på tynt grunnlag, og mange ganger ender det i en heksejakt. Likevel sitter de selv med en oppfatning  om at de diskuterer sak og er nærmest sjokkert og opprørt når de får kritikk som de i stor grad fortjener. Så for å svare Magni: nei, alle som kommer med kritikk blir ikke stemplet som hatere. Noen evner faktisk å formidle kritikk på en konstruktiv måte og de blir i stor grad lyttet til. Om du Magni, hadde evnet å legge frem kritikken din på en anstendig måte, så ville poenget ditt kanskje kommet frem uten all denne støyen. Akkurat slik som i Anki Gerhardsen sin kronikk om Sophie Elise. 


Jeg skal ærlig å innrømme at Magni forsøker å belyse et tema som faktisk er ganske interessant: i hvor stor grad bloggere redigerer sine bilder og i hvilken grad lesere gjøres oppmerksom på det. Jeg tror at de fleste som leser blogger er klar over at bilder redigeres i en eller annen form. En eller annen form for redigering er uunngåelig, og det gjelder alle, ikke bare bloggere. Men når er redigeringen så omfattende at leserne bør gjøres oppmerksom på det? Hvor går grensen? Hvor detaljert skal man beskrive hvilke endringer som er gjort? 

PS! Selv om jeg er både frustrert og sint, så forsøk å fokuser på spørsmålene jeg stiller her til slutt, ikke Magni, Kvinneguiden eller andre personer. Vi må være bedre enn det :)

Jeg er kvalmende, overfladisk, det er synd på meg, jeg er lite opptatt av de nære tingene, har dårlige verdier, er lite reflektert, bør skjerpe meg, ser ut som et anoreksiavrak, er kroppsfiksert osv. Alt dette fordi jeg valgte å skrive om hva jeg fikk til jul. En fant også ut at det var relevant å angripe Lars-Kristian fordi hun syntes han var fjollete fordi han i følge henne hadde “flere toalettmapper”. 

julegaver_6

Når jeg så velger å svare på disse kommentarene er jeg frekk, nedlatende, sarkastisk, lite ydmyk, lite profesjonell, går i forsvarsposisjon osv. Som regel kommer disse tilbakemeldingene helt uten begrunnelse og henvisning til hvilken kommentar det siktes til. Når jeg ber vedkommende peke ut hvilken kommentar h*n mener, slik at jeg kan forstå hva det siktes til, er det aldri noen som klarer å peke på noe konkret. Jeg sier ikke at jeg aldri har noen svar som kan beskrives slik, for det har jeg nok av og til, men det er ekstremt sjeldent, noe som faktisk bekreftes av at det aldri vises til noe konkret. Om noen skulle finne på å svare for meg, eller bare være uenig med kritikken, så er de blodfans eller tilhører Carolinepolitiet. Det er så utrolig forutsigbart og destruktivt at jeg begynner å lure på om enkelte av kritikerne kritisterer kun for å kritisere. Som en hobby, Det som er mest fascinerende er at det stort sett er de samme personene som hele tiden kritiserer. 5 – 6 navn går igjen absolutt hele tiden. 


Debattklimaet på nett er i store trekk tragisk, ikke bare på min blogg, men stort sett overalt. Jeg forstår godt at Sophie Elise og Anna Rasmussen har stengt kommentarfeltene sine, noen ganger er kritikken så voldsom at det er umulig å håndtere det. Lars-Kristian beskrev kritikken på en ganske god måte. Han sammenlignet det med mye av påstandene som kommer fra alternativt hold, i form av konspirasjonsteorier og lignende. Det krever ekstremt lite å poste en kritisk kommentar hvor kritikken er ubegrunnet og ting tatt helt ut av sammenheng og proporsjoner. Det krever derimot ti ganger så mye å svare konstruktivt tilbake, argumentere og fortelle hvorfor vedkommende tar feil. For slik er det faktisk med mesteparten av kritikken som kommer, ikke bare på min blogg, men også på andre blogger.  Jeg skrev for en stund siden at hvis kritikken var urettferdig og gal, burde det være en smal sak å argumentere mot den. Vel, jeg tok feil. Er det noe som krever mye tid og energi, så er det å svare på ubegrunnet kritikk. Det føles litt som å bokse mot en usynlig fiende som ikke har noen regler å forholde seg til. Hvorfor har så mange utrolig vanskelig for å sette seg ned og skrive velformulert kritikk, uten sinne, aggresjon og dårlig skjulte personangrep? Sjansen for at jeg gidder å svare på kritikken øker proporsjonalt med måten kritikken presenteres på. 

Det hender faktisk at det kommer konstruktive kommentarer med velbegrunnet kritikk, men disse få kommentarene drukner ofte fullstendig blant søppelkommentarer.  Det er veldig synd, for saklig og velbegrunnet kritikk er mer enn velkommen og jeg anser det som viktig for å skape balanse på bloggen min. Noe svarer jeg på, noe svarer jeg ikke på. Sånn er det bare, og dere som er kritiske må nesten respektere det. Dessverre er det flere av dere som ikke gjør det og nærmest driver en heksejakt for å presse meg til å svare. Det gir jo faktisk bare motsatt virkning. 


gardermoen_1

Jeg synes faktisk litt synd på de som kommer med saklig og velbegrunnet kritikk presentert på en normal måte, som bruker mye tid på skrive, men som ender opp med å ikke få noe svar fordi jeg er mer opptatt av å være oppgitt over de som sprer hat. For å gjøre det godt igjen skal jeg svare her. 

“Kari L” kritiserer meg for måten jeg formulerer meg på. Hun oppfatter det som unødvendig skryt fordi hun opplever at jeg gjør et stort poeng ut av at jeg har fått så mye, mye mer enn det jeg har mulighet til å vise frem på bilder. 

Jeg skal innrømme at det ikke var noe jeg tenkte spesielt mye over da jeg skrev innlegget, men jeg skal forsøke å tenke over det neste gang jeg skriver om gaver jeg har fått i forbindelse med høytider eller andre begivenheter. Hensikten med det jeg skrev var bare å poengtere at det ikke ville blitt pent på et bilde med undertøy, gavekort og håndklær stablet oppå hverandre, men jeg ser at det kan tolkes feil. Jeg vet at vi er heldige som har god økonomi innad i familien, både på min og på Lars-Kristian sin side, men det er på ingen måte noe jeg tar for gitt eller ønsker å skryte unødvendig om. Jeg har en blogg som handler mye om materialisme, å vise frem produkter jeg enten har kjøpt eller fått er helt naturlig og vil på en eller annen måte uansett handle om en eller annen form for selvdyrkelse og skryt, selv om det ikke er målet i seg selv og ikke noe jeg ønsker å overdrive. 

Videre er det flere som kritiserer meg for hvilke signaler jeg sender ut ved å vise frem slike dyre gaver. 

Det er fair. Jeg synes det er helt greit at noen av leserne kritiserer meg for dette.Tidligere i dette innlegget skrev jeg at det er viktig med kritiske kommentarer for å skape balanse på bloggen, dette er et godt eksempel, forusatt at man klarer å skrive det uten personangrep, sinne og aggresjon. Det er sikkert en del av leserne mine som har behov for å se “den andre siden”, at det ikke er normalt med så mange, dyre gaver. Jeg vet ikke hva som er normalen, det er sikkert mennesker som får langt dyrere gaver enn meg, men jeg vil tro at flertallet ikke gjør det. Dette er ikke skryt, om noen ønsker å oppfatte det på den måten.  Jeg kan kanskje legge til at sølvbestikket, som var den klart dyreste gaven, er en gave for de to siste årene. Det ble ikke noe av gaven vi fikk i fjor, derfor fikk vi dobbelt opp i år. Det var en unormalt kostbar gave, og noe jeg kanskje burde poengtert i selve innlegget om gavene. 

“Hanne skriver”: Her har vi prioritert ned gavehaugen og begrenset den veldig til de voksne, vi ville heller være sammen, ikke bruke masse tid på å pakke opp pakker og velte oss i overflod. Vi ville bruke tid på gode samtaler, spill og deilig mat.

Hanne antyder altså,  på bakgrunn av at jeg blogger om gavene jeg har fått, at vi som familie ikke er opptatt av gode samtaler, spill og god mat. Er det virkelig slik at de som bruker mye penger på gaver, ikke kan være opptatt av viktigere ting? Selvsagt er det ikke sånn! Jeg poengterer i gaveinnlegget at gavene er det som er minst viktigst med julen. At nærhet til familie og venner er det som står øverst på listen. Jeg bruker mye tid med familien min. Herregud, som jeg elsker dem! Familie er det viktigste i livet mitt og det har jeg alltid poengtert og skrevet om på bloggen min. Gang på gang. For det er virkelig disse menneskene jeg lever for! Alle som leser bloggen min med objektive øyne ser at det er viktig for meg. Jeg reiser hjem så ofte jeg kan, prater med dem i telefonen hver eneste dag og nyter hvert eneste sekund med dem, og da spesielt i julen. God mat, samtaler, latter, julefilmer, kos og hygge står sentralt hjemme hos oss. Vi har alltid hatt fantastiske tradisjoner og jeg har hatt en oppvekst fylt med kjærlighet. Dette tar vi med oss inn i julen og det er nettopp dette jeg ønsker å videreføre til Nelia. 

andre søndag i advent nelia hundene


Så til de som dømmer meg personlig på bakgrunn av dette innlegget. Som setter spørsmålstegn ved verdiene til meg og familien min og som bruker stygge og nedsettende ord. 

Dette er søppelkommentarer og det koster meg ingenting å si det. Dette er kommentarer som jeg fra nå av kommer til å slå hardere ned på. De vil rett og slett bli sensurert bort med hard hånd fordi de ødelegger leseropplevelsen til andre som leser bloggen og de ødelegger min glede ved å oppdatere bloggen. Det ønsker jeg ikke. Bloggen min er som den alltid har vært, men den siste tiden har jeg også valgt å skrive om flere aktuelle temaer og litt andre ting enn det som har blitt en vane. Jeg håper selvfølgelig at det også er velkommen, for det vil jeg fortsette med, men kjernen i bloggen min kommer alltid til å være slik den nå har vært i snart 7 år. 

Tusen takk til alle dere fantastiske mennesker som tar dere tid til å klikke inn her, dag ut og dag inn. Tusen takk til dere som alltid er så snille og til dere som kommer med konstruktiv kritikk. Alle betyr mye for meg. Jeg gleder meg til 2016 og til fortsettelsen. 

Jeg husker da jeg startet å blogge i 2009. Ingen, med unntak av de som faktisk leste blogg, brydde seg om hva toppbloggerne hadde å si. Du kunne skrive og gjøre nesten hva du ville uten at det ble noen overskrifter. Vi var stort sett irrelevante for de som ikke var inne i bloggosfæren. Etter at jeg begynte å blogge skjedde ting raskt, svært raskt. Lesertallene til de største bloggerne skjøt i været, meg selv inkludert. Jeg begynte å tjene penger på bloggen, det hele var bare en dans på roser. I november 2010 snudde plutselig alt på hodet. Jeg husker jeg gråt, på min egen bryllupsreise. En journalist hadde ringt meg midt på natten fordi de skulle skrive en kritisk artikkel om at jeg tok betalt for å skrive om bøker. Cappelen Damm hadde tatt prislisten min og sendt den til e24, de syntes det var forkastelig av meg å kreve betalt for omtale. Min verden falt i grus. Jeg følte at jeg var plassert i en gapestokk til spott og spe, og jeg følte meg lite respektert. I årene som fulgte kom de kritiske sakene stadig hyppigere. Jeg var tynn, og siden jeg var tynn, likte å trene og spise sunt, var jeg årsaken til at andre mennesker fikk spiseforstyrrelser. Svært enkel retorikk. I dag ser jeg på det på en helt annen måte. Dette var starten på noe større. De siste årene har bloggere vært hyppig omtalt i media, figurert på de heteste talkshowene, tjent gode penger og stadig vekk vært å se på den røde løperen. De største norske bokforlagene betaler til og med ti ganger så mye som det jeg krevde for omtale tilbake i 2010.

Men noe er likevel ikke forandret. Kristin Gjelsvik og flere andre synes det er kjempeteit at Forbrukerombudet bruker så mye tid på å passe på at bloggere forholder seg til norsk lov, jeg gråter fordi kvinneguiden er slemme, Sophie Elise gråter og får ikke sove fordi en journalist har skrevet en kritisk artikkel om henne og ellers er alle med kritiske røster mot bloggere stort sett drevet av sjalusi på “rikdommen” og “berømmelsen” vår. Ja. Forbrukerombudet kan i noen tilfeller virke ekstremt firkantet, svært mange på kvinneguiden er nettroll, enkelte journalister er noen empatiløse «idioter» og svært mange er drevet av sjalusi. Men absolutt all kritikk mot bloggere er ikke på grunn av dette. 

caroline-fargelegger-3


Vi må slutte å synes synd på oss selv, og i stedet se oss selv i speilet. Vi er ikke lenger irrelevante, vi er relevante. Folk bryr seg, de leser og lytter og mener noe tilbake. Noen ganger positivt, andre ganger negativt. At vi som bloggere mottar kritikk i det offentlige rom er et tegn på at vi tas på alvor i samfunnet. Da synes jeg vi skal vise oss denne tilliten verdig i stedet for å skylde på de «slemme» mens vi gråter oss igjennom natten. Ikke gråt, men reis deg heller og gi svar på tiltale! Om kritikken er urettferdig og gal, ja, da burde det være en smal sak å argumentere mot den også. 

Jeg har tenkt på dette lenge, og den utløsende årsaken til dette innlegget er jo selvsagt kronikken til Anki Gerhardsen om Sophie Elise, og hennes tilsvar til den. Jeg synes kronikken til Gerhardsen reiser flere aktuelle spørsmål, men dessverre er det mye som drukner i usakligheter som grenser til mobbing og netthets. Jeg forstår reaksjonen til Sophie veldig godt, jeg vet at det føles som et eneste stort personangrep og jeg vet hvor vondt det er. Men likevel har hun vært så aktiv og engasjert i samfunnsdebatten i høst, at jeg skulle ønske hun heller kunne bite litt mer fra seg enn å legge seg ned å gråte. Hennes motsvar betyr noe og hun betyr noe. Vi må ikke være redde for å gi et skikkelig tilsvar, selv om vi kanskje gjentar oss selv: hvorfor har hun tatt de valgene og gjort det hun har gjort så åpenlyst på bloggen, som i følge henne selv leses av barn helt ned i 7 årsalderen?  Hvordan håndterer hun det faktum at hun, med så mange unge lesere, skriver så åpenlyst om kropp og plastiske operasjoner? Ja, hun har skrevet om akkurat dette tidligere, noe Gerhardsen tydeligvis ikke har fått med seg, men i dette tilfellet ser jeg ikke at det skulle være noe negativt å gjenta seg selv. 

Paradokset her, og kritikk som Anki Gerhardsen absolutt bør ta til seg, er at dette faktisk ender opp med å handle om Sophie Elise. For kronikken til Gerhardsen er jo egentlig kritikk mot sine egne kollegaer, journalistene.  Dessverre er det svært få som ser ut til å ha fått med seg akkurat det poenget.