Category Archives: Aktuelt

facebook

Facebook blir bare større og større, og svært mange bruker nettopp Facebook som sin primærkilde for dagens nyheter. Vi både liker og deler nyheter og vi deler statuser som aldri før, men med denne likingen og delingen følger også større ansvar for akkurat hva vi deler, liker og kommenterer. Den siste tiden har det dessverre vært en enorm oppblomstring i falske sider og konkurranser på Facebook. De fleste av oss har vel mottatt såkalte «Nigeriabrev», hvor en fremmed lover deg store summer hvis du hjelper til med en pengetransaksjon. Du tenker kanskje at ingen er så dumme at de lar seg lure av slike henvendelser, men årlig svindles nordmenn for millionbeløp og det har faktisk også hendt at personer som har involvert seg i dette har forsvunnet, og mistenkes drept av disse svindlerne. Falske Facebooksider med tilhørende konkurranser hvor du kan vinne ettertraktede premier er den siste formen for «Nigeriabrev». Den siste tiden har dette forekommet med store aktører som Eplehuset, Marc Jacobs og God Morgen Norge og titusener av mennesker har gått fem på. Slike sider bruker informasjonen de får til å gjennomføre ID-tyverier og potensialet er nok ganske enormt. Heldigvis er det enkle grep du kan gjøre for å identifisere slike svindelforsøk. Gå for eksempel gjennom denne sjekklisten: 

Er antall «likes» på siden realistisk? Om f.eks Eplehuset eller God Morgen Norge kun har noen tusen likes er siden mest sannsynlig falsk. Bla deg nedover feeden til siden. Er innholdet realistisk? Ofte kan slike sider kun inneholde noen få statuser. Sjekk om siden er verifisert av Facebook. 

Om du finner ut at siden er falsk bør du rapportere den, og kanskje også skrive en status hvor du informerer venner om den falske siden. Hva enn du gjør, ikke lik eller del statusen eller siden. 


facebook__

En annen ting som heldigvis ikke skjer så ofte på Facebook, men som fort kan skje og som også skjedde nå nylig, er den offentlige gapestokken. Offentlig gapestokk ble avskaffet i Norge for snart 180 år siden, og det skulle bare mangle. Jeg vet ikke om alle fikk det med seg, men et bilde av en chat-samtale og en så og si naken mann i 60-årene gikk viralt og ble delt over 17 000 ganger. I chatten som foregikk mellom denne 60-åringen og en 14 år gammel jente, kunne vi lese at denne mannen ønsket å utføre seksuelle handlinger på jenta. Heldigvis var det i dette tilfellet ikke en 14 år gammel jente som faktisk pratet med 60-åringen, men en voksen mann ved navn Stig som utga seg for å være ungjenta, kun for å lure denne 60-åringen inn i en felle. Når 60-åringen møtte opp på avtalt sted, traff han i stedet Stig sammen med politiet, som tok ham med til arresten. Chatten er helt forferdelig å lese, og det gjorde meg så ufattelig kvalm at ord ikke kan beskrive det. Jeg kommer derfor ikke til å gjengi noe av den her. Slike mennesker er i mange tilfeller alvorlig syke og de trenger oppfølging av helsepersonell. Om de utfører kriminelle handlinger mot barn, som for eksempel grooming og i verste fall direkte overgrep, er dette politiets ansvar. For oss sivile amatører handler det om å kontakte politiet eller andre offentlige instanser om vi føler at det er det rette å gjøre. Det vi IKKE må gjøre er å henge ut vedkommende på for eksempel Facebook, slik som det ble gjort i dette tilfellet. 


Heldigvis fantes det ingen 14 år gammel jente i akkurat denne situasjonen, det var altså Stig. Han har gjort det til en fast greie å utgi seg for å være yngre jenter for å lure slike syke mennesker inn en felle før han overlater dem til politiet. Men før han overlater dem til politiet, legger han ut bilder av disse mennene som er fullt identifiserbare. Det denne 60-åringene har gjort, og eventuelt var i ferd med å gjøre, ser jeg ikke noe poeng i å diskutere. Jeg tror og håper alle er enige om hvilke følelser som dukker opp inni oss når vi tenker på hva som kunne hendt. Men det er flere sider av denne saken som jeg mener er veldig uheldig, og for å unngå for mye rot skal jeg dele det opp i tre deler. 

Del én handler om hvorfor vi som utenforstående bør være ekstremt kritiske før vi deler, liker eller kommenterer på en slik status. Del to handler om hvorfor du ikke bør dele, like eller kommentere en slik status i det hele tatt. Del tre handler om hvorfor ingen, selv ikke Stig, bør drive med det han driver med.  

Del 1: hvordan kan du være sikker på at det som kommer frem i statusen er riktig? Kan hele statusen være oppspinn kun for å sverte en helt uskyldig person? Så lenge du ikke kjenner vedkommende (i dette tilfellet Stig) som har postet statusen, kan du ikke vite om det som står der faktisk er sant eller ikke. En annen ting kan være at chatten er ekte, og personen som deler statusen på Facebook gjør det i den tro at det er ekte, men så er bildet som er sendt til denne jenta er av en helt annen person enn den som skriver i chatten. Kanskje er det noen som gjør det for å sverte en annen person som de ikke liker? Det er helt umulig for oss utenforstående å vite om dette er en sannhet før vi eventuelt har alle  kortene på bordet. I verste fall risikerer en helt uskyldig person å bli hengt ut som mulig pedofil, noe som kan få svært alvorlige følger for vedkommende. 

Del 2: la oss si at alt stemmer. Mannen på bildet er en seksualforbryter, det er han som skriver meldingene til jenta på 14 år, og han planlegger å forgripe seg på henne. Er det da riktig å dele eller like denne statusen for at flest mulig skal få se ansiktet til mannen? Nei, i mine øyne er det ikke det. Hvorfor? Fordi det er så mye mer vi bør ta hensyn til. Ja, denne mannen fortjener å straffes. Det han gjør er motbydelig og han kan også være veldig syk. Men hva om han har en familie? Hva om han har foreldre, kone, barn, til og med barnebarn. Alle disse menneskene, alle i hans familie er uskyldige og mest sannsynlig også helt uvitende om hva han driver med. Ved å være med å bidra til at dette bildet og mannens identitet blir spredt til flere tusen mennesker, bidrar du også til at disse uskyldige familiemedlemmene kan gå en svært tøff fremtid i møte. Det er tøft nok å finne ut at mannen du elsker og pappaen eller bestefaren du ser opp til, er en kriminell som kanskje driver med overgrep mot små barn.  Ved å spre mannens identitet risikerer du å ødelegge livet til disse uskyldige menneskene i enda større grad. Barna risikerer mobbing, det samme gjelder barnebarna. Familien som enhet risikerer utfrysning fra lokalsamfunnet når de egentlig fortjener støtte gjennom en vanskelig tid. Er det noe du ønsker å ha på samvittigheten? Det tviler jeg på. 

Del 3: i følge media er dette noe Stig har gjort tidligere, og også noe han kommer til å fortsette med. Jeg synes det er synd å lese, og jeg håper han revurderer det. Samtidig håper jeg ingen andre lar seg inspirere av det han gjør. Å henge ut noen i en så alvorlig situasjon på sosiale medier er med på å forhåndsdømme vedkommende. Hvem vet hva det kan føre til? Ved at dette likes, deles og kommenteres er vi med på å legge et helt umenneskelig press på denne personen og hans nærmeste familie. Det kan få fatale konsekvenser. Hva om han eller noen i hans nærmeste familie tar sitt eget liv fordi du eller noen andre legger dette ut i sosiale medier, eller er med på å like og dele en slik status? Å sørge for at disse menneskene får den straffen de fortjener er politiet sin oppgave. Ikke din eller min. Henvend deg til politiet, ikke legg ut bilder av kanskje-kriminelle for hele offentligheten. 

Voksne som gjør overgrep mot barn under den seksuelle lavalder faller i mange tilfeller under den psykiatriske diagnosen pedofile. De er altså per definisjon syke og de trenger, i tillegg til straff for de lovbruddene de begår, hjelp og oppfølging av helsepersonell. Å lure potensielt syke mennesker til å begå kriminelle handlinger som en følge av en psykiatrisk sykdom er på ingen måte bra. Jeg håper derfor ikke at noen av mine lesere synes at det Stig driver med virker spennende og ønsker å gjøre det samme selv. I følge advokat Wessel-Aas kan Stig og andre som driver med dette i verste fall bli erstatningspliktige ovenfor dem som henges ut, og det er jo aldri spesielt hyggelig. Så vær så snill. Tenk over konsekvensene før du deler og liker en status. Du vet aldri hva det kan føre til. 

Husker dere jeg fortalte at i år har jeg faktisk noen nyttårsforsetter? Jeg har mange ganske små hverdagslige forsetter som går på enkle ting som å legge seg tidligere, drikke mer vann og få nok søvn. Alle disse har jeg mislyktes fullstendig med hittil i år ;-) Men jeg har dette ene store forsettet som faktisk innebærer en liten endring i livsstilen til hele familien: vi skal begrense kjøttinntaket ganske kraftig. 


Jeg skal ærlig innrømme at miljø og klima ikke har vært spesielt høyt prioritert på bloggen, verken nå eller i starten for snart syv år siden. Jeg fronter et relativt høyt forbruk og oppfordrer også dere lesere til å kjøpe tingene jeg selv bruker og anbefaler. Summen av dette er ikke spesielt bærekraftig, det har jeg ingen problemer med å innrømme. Derfor har jeg tenkt til å bruke 2016 og forhåpentligvis flere år fremover, på å slå et slag for klima og miljø via tiltak som ikke begrenser innholdet i bloggen, men som kan bidra til å gjøre bloggen bedre, og som i tillegg kan bidra positivt til folkehelsen. Jeg kjenner mange av mine kritikere godt og flere vil sikkert si at dette er dobbeltmoralsk og så videre, så bare la meg si at for meg er det viktig at alle som ønsker å gjøre små eller store grep i hverdagen mot noe positivt, faktisk gjør det. Det er helheten av hva du gjør som teller, alle monner drar og å gjøre litt er så mye bedre enn å sitte på sidelinjen og se på. Det handler ikke om å gjøre radikale endringer fra det ene til det andre, men å ha et utgangspunkt og deretter ta små til store steg i riktig retning over tid. 

lunch_5

lunch_3

Jeg ble så glad da jeg leste i Aftenposten at én av fire nordmenn vil redusere kjøttforbruket i 2016. Jeg har jo en søster som er vegeterianer og har selv lyst til å redusere inntaket av kjøtt, spesielt rødt kjøtt. I denne artikkelen leste jeg også at en forsker fra NMBU advarer mot trenden. I følge henne spiser menn bare litt mer rødt kjøtt enn anbefalt, mens kvinner spiser mindre rødt kjøtt enn det som er anbefalt fra flere faglige hold. Det er så synd å se at en forsker som absolutt burde vite bedre, forsøker å villede folk på den måten. Det finnes nemlig ingen offentlig anbefaling på inntak av rødt og bearbeidet kjøtt, men tvert i mot en oppfordring om å begrense inntaket til under 500 gram per uke. Når vi da vet at 55 prosent av alle menn og 33 prosent av alle kvinner spiser mer enn det maksimalt anbefalte inntaket, og vi i tillegg vet at det å kutte ned på inntaket av både rødt kjøtt og kjøtt generelt, er det tiltaket som har størst gevinst i forhold til miljøet vårt (sett fra et landbruksperspektiv), burde det ikke være vanskelig å se at dette er en utelukkende positiv trend. Det er få som er avhengig av rødt kjøt eller kjøtt generelt for å ha et sunt og balansert kosthold. 

vegetarmat

I følge kostholdsundersøkelser spiser nordmenn mer rødt kjøtt og for lite fet fisk i forhold til det som anbefales. Sistnevnte gjelder spesielt unge kvinner, som faktisk utgjør hovedandelen av mine lesere. Så hvordan skal jeg ta tak i dette? Jeg har lyst til å bruke makten som ligger i bloggen min til å påvirke i positiv retning ved å fremme oppskrifter som ikke inneholder rødt kjøtt, men som i større grad består av fisk, lyst kjøtt og til og med vegetar- og veganretter. Lars-Kristian og jeg har til og med bestemt at vi skal kutte ut rødt kjøtt fra vårt kosthold (med noen forbehold), i tillegg til å ha to kjøttfrie dager per uke. 

IMG_0482

Og du! I og med at jeg har en del unge jenter som leser bloggen min, er det viktig å påpeke at kjøtt, og da spesielt rødt kjøtt er en veldig god og viktig kilde til jern. Hvis du kutter ned på inntaket av kjøtt, bør du erstatte det med andre matvarer som kan sørge for at inntaket av jern ikke blir for lavt. Matvarer som er naturlig rikt på jern er f.eks belgfrukter som linser, bønner og erter, nøtter og frø som chia, cashew og sesamfrø og korn generelt. Jern fra disse kildene inneholder en jern-form som ikke tas like godt opp av kroppen som jernet du får fra kjøtt, men spiser du det sammen med matvarer rikt på vitamin C, så hjelper det på opptaket. Matvarer rikt på vitamin C er for eksempel paprika, kiwi, appelsin, brokkoli, ananas og grønnkål. Om du vet at du står i fare for jernmangel eller at du spiser lite jern, bør du også passe på at du ikke drikker kaffe sammen med måltidene – det hemmer opptaket. Så hold gjerne kaffekoppen utenfor, men du trenger ikke å kutte den ut :-) 

caroline-berg-eriksen-københavn-raw-42

En annen ting som er viktig å passe på om du velger å redusere kjøttinntaket er vitamin B12 og jod. Her finnes det dessverre ingen gode vegetabilske kilder, og om nødvendig bør det vurderes et tilskudd av begge to. Jod kan man få fra salt som er tilsatt jod, og noe soyamelk er beriket med B12. Men hvor viktig dette er avhenger av hvor mye kjøtt du kutter ut fra kostholdet ditt. Spiser du en del fisk, så vil dette være en god kilde til både B12 og jod. 


Nå vil jeg jo selvfølgelig at DU er med MEG på denne endringen! Jeg gleder meg til å finne mange spennende oppskrifter og til å lage ny mat, og har allerede kommet greit i gang på kjøkkenet. Vegetarlasagnen jeg delte for noen uker siden var en stor suksess her hjemme i hvert fall, og mer suksess skal det bli :-)

Dette har vært tre rare og ekle dager. Det hele startet med brukere på kvinneguiden som begynte å spre rykter om at ett av bildene i denne bloggposten var manipulert. Eller mer konkret, at jeg hadde redigert armen min tynnere. Slike rykter oppstår hele tiden på det forumet, enkelte av brukerne ser spøkelser på høylys dag stort sett hele tiden. De laster ned bildene fra bloggen og zoomer inn for å finne det minste spor som kan sette meg i et dårlig lys. Vi har lært oss å leve med det, og bryr oss stort sett ikke noe om det.

nyttårsaften 2015_15

Problemet nå, og det som gjorde at vi ble oppmerksom på dette, var at ryktet kort tid etter fant sin vei ut fra kvinneguiden og inn på en facebookgruppe med nesten 10. 000 medlemmer, hvor flere av dem er journalister i landets største mediehus. Gruppen heter Stort og smått om sosiale medier i Norge. I en status henvendte Magni Olaug Fuglerud seg til Lars-Kristian med en lang, ganske nedlatende og sarkastisk kommentar hvor hun kom med ganske krasse beskyldninger om at vi fortsatt manipulerte bildene av meg. Denne statusen kom relativt sent og jeg ble så kraftig provosert at det var fullstendig umulig å sove. Magni beskyldte oss for å ha redigert armen min tynnere. Jeg ble helt kvalm. For de som ikke vet hvem Magni er, så har hun en mastergrad i digital kommunikasjon, har skrevet om netthets mot rosabloggere for Nordicom og publisert kritiske kronikker om bloggere i Dagbladet. 

Skjermbilde 2016-01-03 kl. 09.20.08


Etter alt som hendte mot slutten av 2014 og i starten av 2015, trodde jeg at jeg hadde gjort det klinkende klart for alle hvordan jeg stiller meg til bilderedigering av denne typen. Ord kan ikke beskrive hva jeg følte den gangen. Jeg var så utrolig lei meg for det jeg hadde gjort, jeg var ydmyk, flau og jeg lovte leserne mine at det aldri ville gjenta seg. Dette løftet har jeg holdt. Ikke bare fordi det var viktig ovenfor meg selv og leserne mine, men også fordi jeg har en datter som jeg elsker over alt på jord, og som jeg ikke ønsker skal vokse opp med en mor som har behov for å redigere kroppen sin. Jeg har alt å tape på å bryte dette løftet og jeg er faktisk et såpass ærlig menneske at jeg holder det jeg lover. 

Heldigvis så medlemmene i gruppen hvor tåpelig dette var, Magni fikk ganske hard, men fortjent kritikk, og enda bedre, vi satt med originalbildet som viste at det ikke var manipulert på noen som helst måte utover helt vanlig bildebehandling. Tråden ble etter hvert slettet, men Magni var ikke ferdig og postet en ny status dagen etterpå. 

Status2

Det var her det hele begynte å skurre, i hvert fall for Lars-Kristian. Den samme kritikken mot Magni kom igjen, flere medlemmer tok til orde for at hun hang meg ut uten grunnlag og at oppførselen hennes var tåpelig. Men var det faktisk bildet og om det eventuelt var manipulert som var den virkelige årsaken til disse statusene? Kanskje trodde Magni at det var manipulert, og derfor brukte det som innfallsvinkel for å få frem et annet poeng? Jeg vet ikke, men det er flere ting som gjør at jeg tviler på at det var meg og bildet det hele handlet om. Magni så ikke ut til å bry seg nevneverdig om at ingen delte hennes mening om at det var manipulert, hun så heller ikke ut til å bry seg om at Lars-Kristian også bekreftet at det ikke var det. Lars-Kristian sendte henne til og med originalfilen som beviste at det ikke var tuklet med, men den meldingen har hun ikke en gang åpnet for å se på. I den første statusen deltok hun heller ikke i diskusjonen som fulgte. For meg virket det hele som et slags stunt for å vekke en ønsket reaksjon fra medlemmene i gruppen, fra meg og fra Lars-Kristian. I en kommentar under den siste statusen skriver hun: 

Skjermbilde 2016-01-03 kl. 10.51.31

Magni planlegger altså å skrive om hvordan kritikk mot bloggere blir møtt av det hun beskriver som fans, og hvordan de stempler kritikerne som hatere. Et av spørsmålene jeg sitter igjen med er om alt dette var oppkonstruert og fremprovosert av Magni, slik at hun kunne få et grunnlag for å skrive en kritisk kronikk om hvordan kritikk mot bloggere mottas? At jeg ender opp som eksempelet og en hun bruker for å få et grunnlag for dette er ikke overraskende, men det er også relevant sett i lys av blogginnlegget jeg skrev tidligere denne uken om kommentarfeltproblematikk. Jeg vet ikke, og det blir kun spekulasjoner, men tiden vil vise om Magni faktisk skriver noe om dette og om det vinkles slik jeg mistenker at det vil. Men jeg synes uansett at oppførselen hennes både illustrerer og bekrefter det jeg skrev i det aktuelle innlegget. Svært mange av de som ønsker å kritisere bloggere, evner ikke å gjøre dette på en saklig og respektfull måte. Og nei, det handler ikke om at man må spørre pent, som Magni sarkastisk skriver. Kronikken til Anki Gerhardsen om Sophie Elise er et annet godt eksempel. Kritikken, som noen ganger er på sin plass, drukner i usakligheter og direkte angrep på tynt grunnlag, og mange ganger ender det i en heksejakt. Likevel sitter de selv med en oppfatning  om at de diskuterer sak og er nærmest sjokkert og opprørt når de får kritikk som de i stor grad fortjener. Så for å svare Magni: nei, alle som kommer med kritikk blir ikke stemplet som hatere. Noen evner faktisk å formidle kritikk på en konstruktiv måte og de blir i stor grad lyttet til. Om du Magni, hadde evnet å legge frem kritikken din på en anstendig måte, så ville poenget ditt kanskje kommet frem uten all denne støyen. Akkurat slik som i Anki Gerhardsen sin kronikk om Sophie Elise. 


Jeg skal ærlig å innrømme at Magni forsøker å belyse et tema som faktisk er ganske interessant: i hvor stor grad bloggere redigerer sine bilder og i hvilken grad lesere gjøres oppmerksom på det. Jeg tror at de fleste som leser blogger er klar over at bilder redigeres i en eller annen form. En eller annen form for redigering er uunngåelig, og det gjelder alle, ikke bare bloggere. Men når er redigeringen så omfattende at leserne bør gjøres oppmerksom på det? Hvor går grensen? Hvor detaljert skal man beskrive hvilke endringer som er gjort? 

PS! Selv om jeg er både frustrert og sint, så forsøk å fokuser på spørsmålene jeg stiller her til slutt, ikke Magni, Kvinneguiden eller andre personer. Vi må være bedre enn det :)

Jeg er kvalmende, overfladisk, det er synd på meg, jeg er lite opptatt av de nære tingene, har dårlige verdier, er lite reflektert, bør skjerpe meg, ser ut som et anoreksiavrak, er kroppsfiksert osv. Alt dette fordi jeg valgte å skrive om hva jeg fikk til jul. En fant også ut at det var relevant å angripe Lars-Kristian fordi hun syntes han var fjollete fordi han i følge henne hadde “flere toalettmapper”. 

julegaver_6

Når jeg så velger å svare på disse kommentarene er jeg frekk, nedlatende, sarkastisk, lite ydmyk, lite profesjonell, går i forsvarsposisjon osv. Som regel kommer disse tilbakemeldingene helt uten begrunnelse og henvisning til hvilken kommentar det siktes til. Når jeg ber vedkommende peke ut hvilken kommentar h*n mener, slik at jeg kan forstå hva det siktes til, er det aldri noen som klarer å peke på noe konkret. Jeg sier ikke at jeg aldri har noen svar som kan beskrives slik, for det har jeg nok av og til, men det er ekstremt sjeldent, noe som faktisk bekreftes av at det aldri vises til noe konkret. Om noen skulle finne på å svare for meg, eller bare være uenig med kritikken, så er de blodfans eller tilhører Carolinepolitiet. Det er så utrolig forutsigbart og destruktivt at jeg begynner å lure på om enkelte av kritikerne kritisterer kun for å kritisere. Som en hobby, Det som er mest fascinerende er at det stort sett er de samme personene som hele tiden kritiserer. 5 – 6 navn går igjen absolutt hele tiden. 


Debattklimaet på nett er i store trekk tragisk, ikke bare på min blogg, men stort sett overalt. Jeg forstår godt at Sophie Elise og Anna Rasmussen har stengt kommentarfeltene sine, noen ganger er kritikken så voldsom at det er umulig å håndtere det. Lars-Kristian beskrev kritikken på en ganske god måte. Han sammenlignet det med mye av påstandene som kommer fra alternativt hold, i form av konspirasjonsteorier og lignende. Det krever ekstremt lite å poste en kritisk kommentar hvor kritikken er ubegrunnet og ting tatt helt ut av sammenheng og proporsjoner. Det krever derimot ti ganger så mye å svare konstruktivt tilbake, argumentere og fortelle hvorfor vedkommende tar feil. For slik er det faktisk med mesteparten av kritikken som kommer, ikke bare på min blogg, men også på andre blogger.  Jeg skrev for en stund siden at hvis kritikken var urettferdig og gal, burde det være en smal sak å argumentere mot den. Vel, jeg tok feil. Er det noe som krever mye tid og energi, så er det å svare på ubegrunnet kritikk. Det føles litt som å bokse mot en usynlig fiende som ikke har noen regler å forholde seg til. Hvorfor har så mange utrolig vanskelig for å sette seg ned og skrive velformulert kritikk, uten sinne, aggresjon og dårlig skjulte personangrep? Sjansen for at jeg gidder å svare på kritikken øker proporsjonalt med måten kritikken presenteres på. 

Det hender faktisk at det kommer konstruktive kommentarer med velbegrunnet kritikk, men disse få kommentarene drukner ofte fullstendig blant søppelkommentarer.  Det er veldig synd, for saklig og velbegrunnet kritikk er mer enn velkommen og jeg anser det som viktig for å skape balanse på bloggen min. Noe svarer jeg på, noe svarer jeg ikke på. Sånn er det bare, og dere som er kritiske må nesten respektere det. Dessverre er det flere av dere som ikke gjør det og nærmest driver en heksejakt for å presse meg til å svare. Det gir jo faktisk bare motsatt virkning. 


gardermoen_1

Jeg synes faktisk litt synd på de som kommer med saklig og velbegrunnet kritikk presentert på en normal måte, som bruker mye tid på skrive, men som ender opp med å ikke få noe svar fordi jeg er mer opptatt av å være oppgitt over de som sprer hat. For å gjøre det godt igjen skal jeg svare her. 

“Kari L” kritiserer meg for måten jeg formulerer meg på. Hun oppfatter det som unødvendig skryt fordi hun opplever at jeg gjør et stort poeng ut av at jeg har fått så mye, mye mer enn det jeg har mulighet til å vise frem på bilder. 

Jeg skal innrømme at det ikke var noe jeg tenkte spesielt mye over da jeg skrev innlegget, men jeg skal forsøke å tenke over det neste gang jeg skriver om gaver jeg har fått i forbindelse med høytider eller andre begivenheter. Hensikten med det jeg skrev var bare å poengtere at det ikke ville blitt pent på et bilde med undertøy, gavekort og håndklær stablet oppå hverandre, men jeg ser at det kan tolkes feil. Jeg vet at vi er heldige som har god økonomi innad i familien, både på min og på Lars-Kristian sin side, men det er på ingen måte noe jeg tar for gitt eller ønsker å skryte unødvendig om. Jeg har en blogg som handler mye om materialisme, å vise frem produkter jeg enten har kjøpt eller fått er helt naturlig og vil på en eller annen måte uansett handle om en eller annen form for selvdyrkelse og skryt, selv om det ikke er målet i seg selv og ikke noe jeg ønsker å overdrive. 

Videre er det flere som kritiserer meg for hvilke signaler jeg sender ut ved å vise frem slike dyre gaver. 

Det er fair. Jeg synes det er helt greit at noen av leserne kritiserer meg for dette.Tidligere i dette innlegget skrev jeg at det er viktig med kritiske kommentarer for å skape balanse på bloggen, dette er et godt eksempel, forusatt at man klarer å skrive det uten personangrep, sinne og aggresjon. Det er sikkert en del av leserne mine som har behov for å se “den andre siden”, at det ikke er normalt med så mange, dyre gaver. Jeg vet ikke hva som er normalen, det er sikkert mennesker som får langt dyrere gaver enn meg, men jeg vil tro at flertallet ikke gjør det. Dette er ikke skryt, om noen ønsker å oppfatte det på den måten.  Jeg kan kanskje legge til at sølvbestikket, som var den klart dyreste gaven, er en gave for de to siste årene. Det ble ikke noe av gaven vi fikk i fjor, derfor fikk vi dobbelt opp i år. Det var en unormalt kostbar gave, og noe jeg kanskje burde poengtert i selve innlegget om gavene. 

“Hanne skriver”: Her har vi prioritert ned gavehaugen og begrenset den veldig til de voksne, vi ville heller være sammen, ikke bruke masse tid på å pakke opp pakker og velte oss i overflod. Vi ville bruke tid på gode samtaler, spill og deilig mat.

Hanne antyder altså,  på bakgrunn av at jeg blogger om gavene jeg har fått, at vi som familie ikke er opptatt av gode samtaler, spill og god mat. Er det virkelig slik at de som bruker mye penger på gaver, ikke kan være opptatt av viktigere ting? Selvsagt er det ikke sånn! Jeg poengterer i gaveinnlegget at gavene er det som er minst viktigst med julen. At nærhet til familie og venner er det som står øverst på listen. Jeg bruker mye tid med familien min. Herregud, som jeg elsker dem! Familie er det viktigste i livet mitt og det har jeg alltid poengtert og skrevet om på bloggen min. Gang på gang. For det er virkelig disse menneskene jeg lever for! Alle som leser bloggen min med objektive øyne ser at det er viktig for meg. Jeg reiser hjem så ofte jeg kan, prater med dem i telefonen hver eneste dag og nyter hvert eneste sekund med dem, og da spesielt i julen. God mat, samtaler, latter, julefilmer, kos og hygge står sentralt hjemme hos oss. Vi har alltid hatt fantastiske tradisjoner og jeg har hatt en oppvekst fylt med kjærlighet. Dette tar vi med oss inn i julen og det er nettopp dette jeg ønsker å videreføre til Nelia. 

andre søndag i advent nelia hundene


Så til de som dømmer meg personlig på bakgrunn av dette innlegget. Som setter spørsmålstegn ved verdiene til meg og familien min og som bruker stygge og nedsettende ord. 

Dette er søppelkommentarer og det koster meg ingenting å si det. Dette er kommentarer som jeg fra nå av kommer til å slå hardere ned på. De vil rett og slett bli sensurert bort med hard hånd fordi de ødelegger leseropplevelsen til andre som leser bloggen og de ødelegger min glede ved å oppdatere bloggen. Det ønsker jeg ikke. Bloggen min er som den alltid har vært, men den siste tiden har jeg også valgt å skrive om flere aktuelle temaer og litt andre ting enn det som har blitt en vane. Jeg håper selvfølgelig at det også er velkommen, for det vil jeg fortsette med, men kjernen i bloggen min kommer alltid til å være slik den nå har vært i snart 7 år. 

Tusen takk til alle dere fantastiske mennesker som tar dere tid til å klikke inn her, dag ut og dag inn. Tusen takk til dere som alltid er så snille og til dere som kommer med konstruktiv kritikk. Alle betyr mye for meg. Jeg gleder meg til 2016 og til fortsettelsen. 

Jeg husker da jeg startet å blogge i 2009. Ingen, med unntak av de som faktisk leste blogg, brydde seg om hva toppbloggerne hadde å si. Du kunne skrive og gjøre nesten hva du ville uten at det ble noen overskrifter. Vi var stort sett irrelevante for de som ikke var inne i bloggosfæren. Etter at jeg begynte å blogge skjedde ting raskt, svært raskt. Lesertallene til de største bloggerne skjøt i været, meg selv inkludert. Jeg begynte å tjene penger på bloggen, det hele var bare en dans på roser. I november 2010 snudde plutselig alt på hodet. Jeg husker jeg gråt, på min egen bryllupsreise. En journalist hadde ringt meg midt på natten fordi de skulle skrive en kritisk artikkel om at jeg tok betalt for å skrive om bøker. Cappelen Damm hadde tatt prislisten min og sendt den til e24, de syntes det var forkastelig av meg å kreve betalt for omtale. Min verden falt i grus. Jeg følte at jeg var plassert i en gapestokk til spott og spe, og jeg følte meg lite respektert. I årene som fulgte kom de kritiske sakene stadig hyppigere. Jeg var tynn, og siden jeg var tynn, likte å trene og spise sunt, var jeg årsaken til at andre mennesker fikk spiseforstyrrelser. Svært enkel retorikk. I dag ser jeg på det på en helt annen måte. Dette var starten på noe større. De siste årene har bloggere vært hyppig omtalt i media, figurert på de heteste talkshowene, tjent gode penger og stadig vekk vært å se på den røde løperen. De største norske bokforlagene betaler til og med ti ganger så mye som det jeg krevde for omtale tilbake i 2010.

Men noe er likevel ikke forandret. Kristin Gjelsvik og flere andre synes det er kjempeteit at Forbrukerombudet bruker så mye tid på å passe på at bloggere forholder seg til norsk lov, jeg gråter fordi kvinneguiden er slemme, Sophie Elise gråter og får ikke sove fordi en journalist har skrevet en kritisk artikkel om henne og ellers er alle med kritiske røster mot bloggere stort sett drevet av sjalusi på “rikdommen” og “berømmelsen” vår. Ja. Forbrukerombudet kan i noen tilfeller virke ekstremt firkantet, svært mange på kvinneguiden er nettroll, enkelte journalister er noen empatiløse «idioter» og svært mange er drevet av sjalusi. Men absolutt all kritikk mot bloggere er ikke på grunn av dette. 

caroline-fargelegger-3


Vi må slutte å synes synd på oss selv, og i stedet se oss selv i speilet. Vi er ikke lenger irrelevante, vi er relevante. Folk bryr seg, de leser og lytter og mener noe tilbake. Noen ganger positivt, andre ganger negativt. At vi som bloggere mottar kritikk i det offentlige rom er et tegn på at vi tas på alvor i samfunnet. Da synes jeg vi skal vise oss denne tilliten verdig i stedet for å skylde på de «slemme» mens vi gråter oss igjennom natten. Ikke gråt, men reis deg heller og gi svar på tiltale! Om kritikken er urettferdig og gal, ja, da burde det være en smal sak å argumentere mot den også. 

Jeg har tenkt på dette lenge, og den utløsende årsaken til dette innlegget er jo selvsagt kronikken til Anki Gerhardsen om Sophie Elise, og hennes tilsvar til den. Jeg synes kronikken til Gerhardsen reiser flere aktuelle spørsmål, men dessverre er det mye som drukner i usakligheter som grenser til mobbing og netthets. Jeg forstår reaksjonen til Sophie veldig godt, jeg vet at det føles som et eneste stort personangrep og jeg vet hvor vondt det er. Men likevel har hun vært så aktiv og engasjert i samfunnsdebatten i høst, at jeg skulle ønske hun heller kunne bite litt mer fra seg enn å legge seg ned å gråte. Hennes motsvar betyr noe og hun betyr noe. Vi må ikke være redde for å gi et skikkelig tilsvar, selv om vi kanskje gjentar oss selv: hvorfor har hun tatt de valgene og gjort det hun har gjort så åpenlyst på bloggen, som i følge henne selv leses av barn helt ned i 7 årsalderen?  Hvordan håndterer hun det faktum at hun, med så mange unge lesere, skriver så åpenlyst om kropp og plastiske operasjoner? Ja, hun har skrevet om akkurat dette tidligere, noe Gerhardsen tydeligvis ikke har fått med seg, men i dette tilfellet ser jeg ikke at det skulle være noe negativt å gjenta seg selv. 

Paradokset her, og kritikk som Anki Gerhardsen absolutt bør ta til seg, er at dette faktisk ender opp med å handle om Sophie Elise. For kronikken til Gerhardsen er jo egentlig kritikk mot sine egne kollegaer, journalistene.  Dessverre er det svært få som ser ut til å ha fått med seg akkurat det poenget.

Selv om jeg liker å oppdatere bloggen på ferie, er jeg mye mer off enn jeg er til vanlig – også når det kommer til å oppdatere meg på nyheter og sosiale medier. Derfor liker jeg å lese meg opp på hva jeg har gått glipp av når vi kommer hjem. I år synes jeg det var litt vittig at det store samtaleemnet de siste ukene har vært noe så uskyldig som en banan. Etter at jeg fikk lest en del av sakene som omhandlet denne gule frukten og i tillegg fikk sett på noen av opptakene fra God Morgen Norge, satt jeg faktisk igjen med tanker om at det hele egentlig bare var ganske trist. 


banana-pancakes-carolinebergeriksenno3

Dette er det flere grunner til. For det første minner det meg mye om meg selv for 5-6 år siden da Lars-Kristian og jeg først startet på lavkarbo. Det var mange som reagerte på kostholdsendringen vår, og det ble ofte en veldig liten konstruktiv debatt rundt nettopp dette i kommentarfeltet mitt, ettersom mange mente at vi sendte feil signaler til de som spurte oss om endringene våre. Til slutt kom vi også innom bananen. Faktisk har denne blitt en del diskutert på min blogg også, for banan var en av matvarene jeg selv kuttet ut da vi begynte med lavkarbo. Dette var det mange som reagerte på fordi jeg selv skrev at det var en matvare jeg egentlig likte svært godt. Jeg husker ikke detaljene rundt alt for det begynner å bli lenge siden, men i dag er jeg glad for at jeg har funnet en mer balansert middelvei – til tross for at jeg fortsatt begrenser inntaket av sukker og de største karbohydratkildene. Jeg bruker banan i flere oppskrifter: smoothies, pannekaker og grøt, og jeg tar meg gjerne en banan etter en treningsøkt ;-) 

banan


Så til grunn nummer to. Jeg synes det er trist at Bornstein blir kritisert på helt feil grunnlag. Overskriftene i avisene lyder “Fraråder banan” og “Ikke spis banan” og diskusjonene ender opp med å handle om nettopp banan. Jeg forstår at avisene overdramatiserer, det gjør de alltid for å generere klikk og det er selvfølgelig helt greit, men i dette tilfellet ødelegger det i mine øyne for det som faktisk er hovedproblemet. For det første sier ikke Bornstein på generelt grunnlag at du ikke skal spise banan. Hun er tydelig på at dette er et råd hun gir til en spesiell gruppe mennesker. Om akkurat det rådet er riktig er en annen diskusjon, men min mening er at de aller fleste kan unne seg en banan uten problemer. Likevel er det ikke bananen som er problemet, men det at man bryter ned mat og kosthold til å handle om én konkret matvare. Mat og kosthold er jo så utrolig mye, og én eller flere bananer utgjør ikke den store forskjellen. På generelt grunnlag burde egentlig befolkningen spise mer banan, ettersom Helsedirektoratet faktisk har økt frukt- og grønntinntaket i befolkningen som en av sine største utfordringer.

Når jeg spiser noe som i teorien ikke er lavkarbovennlig får jeg så og si alltid spørsmål om jeg faktisk kan spise den matvaren på et lavkarbokosthold. Om det er lov. Da er jeg alltid påpasselig med å svare at alt kan spises på lavkarbo, det handler bare om mengder. Dette er det jeg synes er en balansert tilnærming til et sunt kosthold. Alt med måte. Det er selvsagt enkelte matvarer jeg holder meg helt unna, men det er fordi jeg får så utrolig mye luftsmerter i magen av å spise dem. 

sosialt lag

For meg handler mat om inkludering, ikke ekskludering. Jeg elsker å prøve nye smaker og matvarer, jeg elsker å invitere og å bli invitert av venner til sosiale lag med god mat og drikke, jeg elsker en god restaurant med utsøkte smaker. Mat og helse skal helst ikke handle om enkeltvarer, spesielt ikke når det også inneholder overdramatisering og nærmest svartmaling av det som for de aller fleste faktisk kan bidra til en sunnere hverdag.

Så ikke tenk så altfor mye på bananen alene, se heller på helheten og tenk på mat som en positiv ting i livet. 

caroline-berg-eriksen-nelia-anette-strand

Mammapolitiet. Dere vet den gjengen mødre som tror de har fasiten på barneoppdragelse og som tror de vet alt om deg som mor og ditt barns behov. Det til tross for at de hverken kjenner deg eller barnet ditt. Nå kjenner jeg at nok er nok og nå er det faktisk på tide at noen setter dere på plass også. Dere irriterer vettet av meg og jeg lurer på når dere skal forstå at dere ikke sitter på alle de rette svarene. Et privilegium alle foreldre har er jo faktisk det at de kjenner best sine egne barn. I går var det en av dere som påpekte at Nelia måtte få lov til å være syk når hun var syk. Hun gikk så langt som å regelrett beskylde meg for å overse det faktum at hun er syk og at jeg heller var opptatt med å planlegge alenetid for meg selv i stedet for å ta meg av jenta mi. Unnskyld meg, men var du tilstede her og så hva vi foretok oss i går? Så du at vi var inne hele dagen både før og etter lunsj? Var du her for å dømme om Nelia ville være med oss ut en tur eller ikke i går? Nei. Det var du ikke. Var du her da Nelia stod og slo i døren fordi hun var lei av å ligge inne og sove som hun hadde gjort hele dagen? Nei, det var du ikke. Men det var jeg. Vi kjenner henne best og vi kjenner hennes behov, så dette var en avgjørelse både Lars-Kristian og jeg som foreldre tok. En helt riktig avgjørelse. Nelia er et aktivt barn som elsker å være sosial, og for henne var det viktig å komme seg ut med familien sin etter flere timer innendørs. Dette vet ikke du, for du kjenner henne ikke. Og dette stikket du så fint avsluttet med, det med at ingen har så mye alenetid som meg. Du fikk meg til å le høyt. Virkelig. At det i det hele tatt er mulig å følge så lite med? Ikke uttal deg om ting du ikke har den ringeste anelse om. Skal du komme med anklagelser, så ha i hvert fall fakta på plass. 

innlegg mandag

Vi er dessverre ikke velsignet med å ha familien vår i umiddelbar nærhet, så da Nelia kom til verden var vi helt alene med henne uten muligheten til å få hjelp eller barnevakt fra besteforeldre eller annen familie. For mange er det vanlig å kunne dra på kino i helgene eller ut og spise nå og da for å nyte litt alenetid, fordi besteforeldre eller søsken stiller opp, men dette privilegiet har ikke vi. Med min familie i Sarpsborg og hans familie i Ålesund har vi ingen som kan stille opp uten at det krever mye planlegging og reising enten for oss eller dem. Så nå som alle er på ferie sammen, synes vi det er utrolig hyggelig for Nelia å få være litt sammen med besteforeldrene sine alene, samtidig som mamma og pappa få være litt alene og pleie kjærligheten. Alenetid for foreldre som har en hektisk hverdag er utrolig viktig mellom lek, middagslaging, barnehagehenting og bleieskift. Og for at ingen skal arrestere meg nå: vi elsker hverdagene våre med Nelia og kunne ikke bedt om noe bedre. Men kjærestetid er viktig mellom slagene om romantikken ikke skal dø og forsvinne. Det vet de aller fleste. 

morgenkos-2-caroline-berg-eriksen-nelia-mamm

Her om dagen var det en annen som kritiserte oss for å drikke alkohol mens Nelia var tilstede. Dette er en problemstilling som mammapolitiet er svært glad i, men vet dere hva? Dette med barn og alkohol er ikke et problem for oss, for vi har det helt fint med én øl og ett glass vin. Her er det aldri snakk om å drikke mengder, og jeg tar heller et glass vin enn et glass brus, fordi jeg koser meg mer med det. Jeg mister ingen kontroll over situasjoner eller forsømmer noen ved å drikke et glass vin til maten min. Det at noen har et såpass snevert syn på dette med mengde og måtehold når det kommer til alkohol – det skremmer meg. Dette innlegget kunne fortsatt i det uendelige, for listen over ting som mammapolitiet klager på er lang og enda har ikke Nelia blitt to år. Det startet jo allerede da hun lå i magen min, så hvor skal dette ende? Det er nødt til å bli slutt på å dømme andres valg uten å vite bakgrunnen for valget. Eller uten å vite forutsetningene. Jeg har flere venninner som har opplevd å bli satt på plass av mammapolitiet for valg de har tatt som andre mener er feil, så mammapolitiet eksisterer overalt, også langt utenfor mitt kommentarfelt. Skal vi ikke slutte å sammenligne foreldre med foreldre, akkurat som vi skal slutte å sammenligne kropp, kosthold og livsvalg med alle andre? Jeg synes virkelig det er på tide. 

IMG_3163

Så vær så snill, kjære mammapoliti. Dere må virkelig ta dere sammen. Dere er med på å bidra til at mødre i hele Norge føler seg som verdens dårligste fordi de ønsker en kveld alene med mannen sin, fordi de liker et glass rødvin til maten eller fordi de velger det ene bleiemerket fremfor det andre. Det holder nå. 

IMG_7106

Hei fra sola! Tenkte å bryte av feriebloggingen med et innlegg om ukens leserespørsmål, så ikke det bare blir sol og varme herfra og hjem til dere ;-) Et spørsmål som ofte går igjen i kommentarfeltet, er dette med merking av innlegg som her hos meg ofte består av annonse, sponset eller annonselenker. Hva er egentlig dette og hva betyr det eller det? Jeg forstår godt at dere lurer, så nå tenkte jeg at det var på tide å forklare dette en gang for alle. 

IMG_7103

annonse: innlegg merket med annonse betyr enkelt og greit at dette er et blogginnlegg jeg får betalt for å skrive. Her omtaler jeg ofte produkter som jeg selv bruker, som for eksempel sminke, neglelakk hårstyling eller matprodukter. Denne type innlegg har jeg som regel 2 ganger i uken, det er sjelden mer og heller mindre. Det er utrolig viktig for meg å bevare troverdigheten min, så det blir ofte til at jeg omtaler mye av det samme – som for eksempel sminke fra glo minerals, hårstyling fra ghd eller makestyle, punktvipper, sunspa, barberhøvler jeg har brukt over en lang periode eller for eksempel smilelab. Det er også viktig at slike innlegg ikke blir kjedelige, så jeg liker også å prøve ut nye ting – dette for både min egen del og for deres del. Disse innleggene er ment å være en fin opplevelse for deg som leser, du skal kunne få tips og inspirasjon om nye produkter eller svar på spørsmål som dreier seg om produkter jeg bruker selv. Jeg omtaler alltid produkter jeg bruker selv eller har testet over en lengre periode slik at jeg kan gå god for det. Jeg vil vite hva jeg skriver om, og derfor er det aldri tilfeldig hva jeg omtaler. Så annonse er altså et innlegg jeg får betalt for å skrive, men med produkter jeg selv har testet over en viss periode, som jeg selv velger ut. Dersom en leverandør kommer med et produkt til meg som jeg aldri har hørt om før, er det en selvfølge at jeg må få teste det ut før jeg eventuelt kan skrive om det. 

annonselenker: dette er kanskje det jeg bruker aller mest og det er fordi jeg liker å ha en del antrekksbilder på bloggen. Jeg kjøper alle klærne mine selv, av egne private midler, men er medlem hos forskjellige sider som tilbyr affiliateprogram. Dette går ut på at jeg bruker en spesiell trackinglenke og når du eller noen andre klikker på denne og deretter kjøper det aktuelle plagget, får jeg en liten prosent av kjøpesummen. Så når innlegg er merket med annonselenker, er ikke dette innlegg som noen har betalt meg for å skrive, men dette er innlegg hvor jeg bruker annonselenker på klær som jeg selv har kjøpt og betalt. I disse innleggene handler teksten som regel om helt hverdagslige ting, men jeg ønsker å vise dere antrekket mitt for at dere skal kunne bli inspirert :-) 

IMG_7104

sponset: denne taggen har også gått igjen ofte hos meg dette året, og det er fordi jeg har en årsavtale med for eksempel Get Inspired. Alle treningsklærne jeg har på meg er fra Get Inspired, og ettersom de har eksklusivitet på å gi meg treningstøy i et helt år, må jeg også merke alle innleggene hvor klærne jeg har på meg er fra dem. Jeg kan skrive et helt vanlig innlegg, men bruke treningsklær, og da må det merkes. Dette betyr ikke at det er et kjøpt innlegg – da merkes det med annonse. Alle klær som er sponset, reiser som er sponset eller andre klær og ting som er sponset må altså merkes med sponset, og dette er ting jeg må skatte for. Jeg betaler altså for alt jeg får tilsendt, så i bunn og grunn får jeg ingenting gratis og sponset betyr heller ikke at det er innlegg jeg får betalt for. 

Håper dette ga svar på eventuelle spørsmål dere hadde rundt dette :-) 

I en verden hvor drap og frykt stadig blir avdekket og mer fremtredende, blir jeg så utrolig trist når jeg ser hvordan vi behandler hverandre i Norge. Sammenlignet med andre land har vi det ekstremt trygt og godt, så hvorfor kan vi ikke bare omfavne det? Hvorfor må vi lage problemer av bagateller og skape uhygge over småting? 

1

Netthets er blant problemene jeg snakker om. Et tema i stadig vekst som det er umulig å overse, for kommentarene og skjellsordene til anonyme og ikke-anonyme brukere flommer over  i de mange tusen diskusjonsforumene rundt omkring. På søndag kunne vi lese om Sophie Elise og hennes opplevelse av det å møte en muslimsk taxisjåfør som gråt etter hendelsene i Paris på fredag. Hun ble ganske fort etter blogginnlegget sitt beskyldt for plagiat av en som hadde postet en lignende twittermelding, men jeg ser virkelig ikke likhetene – bortsett fra at hendelsen er lik. Det er ikke umulig å forestille seg at flere nordmenn kan ha opplevd det samme som både henne og vedkommende på twitter, for det å være muslim etter en slik tragisk hendelse kan ikke bare være lett. Vi mennesker er fryktelig flinke til å generalisere. Men dette skal jeg ikke gå innpå nå, nå er det noe annet jeg ønsker å belyse. For vi vet faktisk ikke om Sophie Elise har plagiert eller om hun har opplevd dette, men når hun sier selv at hun har opplevd dette og skriver såpass levende om det, burde vi ikke da respektere det hun sier og tro på henne? Ikke diskutere hvorvidt hun har for store lepper eller for mye hår. Det har ingenting med noe å gjøre og sier heller ingenting om henne som person. Hva hun føler og hvordan hun tenker. Det er det ingen som vet og det er faktisk ingen som har rett til å dømme. Forhåndsdømming er det verste jeg vet og det hører ikke hjemme noe sted – spesielt ikke under en sak som denne. 


quote

Det er en grunn til at jeg aldri leser kommentarfeltene under saker som handler om meg. Folk er rett og slett onde. Virkelig onde. De gjør seg opp en mening om personen saken handler om etter å ha sett den ene saken. Eller etter å ha sett et eneste bilde, et eneste blogginnlegg eller en eneste twittermelding. Jeg ser for meg at de trykker løs på tastaturet så bokstavene hopper og danser og nesten skvetter av, og at når de trykker punktum og post, så kan de puste ut, for da har de fått sagt sitt. Er dette måten å uttrykke seg på? Hva slags meninger er dette? Er det nødvendig å gå til angrep på noens utseende under en sak som handler om noe helt annet? Nei. 

Uten navn-1

Skal vi ha åpne diskusjonsforum, burde det være en enkel regel å holde seg til sakens kjerne og det den handler om. Etter min mening, burde kommentarer som sporer av, slettes. For hva skal vi med disse? Hvor fører disse kommentarene? Absolutt ingen steder. De fører bare til at flere henger seg på. Det tilfører bare anonym mobbing og netthets til dagens samfunn, og det trenger vi ikke. Barna våre og de som vokser opp i dag er helt avhengige av internett og sosiale medier, så hvorfor kan ikke vi som voksne gå foran som et godt eksempel og vise at vi kan oppføre oss, også på nett? Er det bra for et barn i tenårene å lese hvordan voksne mennesker oppfører seg i kommentarfeltene og diskusjonforumene rundt omkring? At de er helt uten filter, forhåndsdømmer og spyr ut skjellsord til mennesker de ikke kjenner eller aldri har møtt? Hva slags signaler sender dette? Alt annet enn positivitet og nestekjærlighet i hvert fall. Vi har et ansvar og dette burde vi virkelig omfavne. 

Ord blir fattige. I dag vet jeg ikke hva jeg skal si eller hva jeg skal skrive. Mine tanker går til Paris. Til landet som har mistet så mange og til mennesker som har mistet noen de elsker. Til liv som har gått tapt. Til meningsløs terror og håpløs ondskap. Jeg lurer på hvor verden er på vei. Jeg lurer på hvor dette skal ende og er redd for svaret. Vi må ikke slutte å leve, men vi må leve for dem som ikke er blant oss lenger. 

goldentower

Vi kan lese mye i sosiale medier i dag og jeg vil dele denne: when the city of light goes dark, the rest of the world lights up for them #parisisaboutlife