Vi har bare ett liv. Vi lever bare en gang. Jeg husker at jeg ofte kunne tenke på døden da jeg var liten, og kanskje var jeg litt unormal som til tider brukte mye tid på tanker om hva som skulle skje etterpå. Å tenke på at alt skulle bli svart og at jeg aldri skulle se mamma, pappa, familien min eller vennene mine igjen. At jeg aldri skulle se _noe_ igjen. Det gjorde meg livredd. Det kunne holde meg våken om natta og gjøre meg urolig på en helt annen måte enn det troll og hekser i mørket noen gang kunne. Heldigvis var dette tanker som gikk over, men jeg skal innrømme at tanken på døden og på livet fortsatt kan skremme meg. Noen ganger er det så enkelt å tenke seg til at du skal leve hver dag som det er din siste, for i praksis er det ganske umulig. I en hektisk hverdag kan vi jo ikke holde på med det: leve på kanten, ta sjanser og ville avgjørelser uten å tenke langsiktig. Gjøre som vi vil fordi det kanskje ikke kommer en dag i morgen. Det er bare ikke slik virkeligheten fungerer. Likevel er det mye vi kan gjøre for å bringe mening og livskvalitet inn i hverdagen og virkeligheten som omslutter oss hver dag. Det tok mange år for meg å finne en balanse mellom aksept for hverdagens 24 timer og hva som skulle prioriteres. Faktisk hendte det vel ikke før jeg ble mamma for over to år siden.

hugo hjerte nelia

Da Nelia sa hei til verden med sine første skrik var det noe som hendte, noe som forandret alt. For meg har familie alltid vært det viktigste, og når du har blitt mamma forstår du kjærlighet på et helt annet plan enn du noen gang har gjort tidligere. Jeg trodde jeg visste hva kjærlighet var den gangen min første ordentlige kjæreste tråkket på hjertet mitt og rev det i filler. Da jeg lå med ansiktet i puta og skrek i flere dager fordi smerten ikke ville gå bort. Men egentlig visste jeg hva kjærlighet var allerede da mamma kom og blåste bort smerten fra skrubbsåret mitt når jeg hadde slått meg. Som en bris på en altfor varm sommerdag kjente jeg pusten hennes som en lettelse mot det bankende såret, og så ble alt bra. Men da hjertet mitt lå i tusen knas hadde jeg glemt at pusten til mamma egentlig var alt som skulle til. Og så møtte jeg Lars-Kristian og hjertet mitt ble helt igjen. Vi ble foreldre og bitene falt på plass i puslespillet. Plutselig var det ferdig og manglet ingen biter. Alt dette, ekte og gjensidig kjærlighet, er ofte fort gjort å glemme i en hverdag som spiser deg opp fra alle kanter.


Det er så mye du har lyst til å rekke og så mye du har lyst til å gjøre og gjerne skulle fått gjort, men en time føles som ett minutt, døgnet går og når du ligger i sengen og skal sove, så får du ikke sovet fordi du har dårlig samvittighet for alt du skulle gjort. Hjertet slår fortere bare ved tanken og du vrir deg i sengen mens du sliter med å finne riktig sovestilling. Egentlig er det ikke sengen eller sovestillingen det er noe galt med, men det er tankegangen din. Og det er nettopp den jeg har endret det siste året, ved å tenke over hva jeg virkelig har fått gjort i løpet av dagen som faktisk gir livet mening.

Neivel. Så fikk jeg ikke laget det siste innlegget som jeg alltid gjorde før. Men til gjengeld fikk jeg vært sammen med datteren min og mannen min. Vi spiste middag, leste bøker, vi lo og sendte hverandre slengkyss. Neivel. Så fikk jeg ikke trent det siste kvarteret fordi jeg lot slumreknappen på mobilen vinne før jeg karret meg opp. Men til gjengjeld fikk jeg krøpet inntil Lars-Kristian i femten minutter ekstra. Neivel. Så rakk jeg ikke å svare på alle kommentarene som kom i går, på instagram og på bloggen. Men til gjengjeld rakk jeg deadline som jeg skulle. Neivel. Så kom det et innlegg litt for sent i dag, ikke klokken ni som jeg så gjerne vil. Eller før. Men til gjengeld fikk jeg spist frokost med Nelia, kledd på henne og vinket ha det før hun dro avgårde. Javel. Så ble det en frilørdag og den fikk jeg brukt godt! Jeg var sammen med søsteren min, mamman og pappan min. Det er lenge siden sist det bare var oss fire.

neliaanette


Og slik er det hele veien. Hele livet. Prioriteringer. Jeg prioriterer familien min og litt lavere skuldre. Det har jeg endelig lært meg. Vanskeligst var det da Nelia var nyfødt og jeg ville være med på alt som kom min vei, for egentlig burde jeg være i mammapermisjon og ta inn alle de nye inntrykkene. Det hadde ikke jeg tid til og det tenker jeg litt for mye på i dag. Så da den mest stressende perioden i mitt liv var forbi, da bestemte jeg meg. Jeg nekter å se tilbake på livet og innse at jeg over lang tid har prioritert feil. Jeg har allerede prioritert feil én gang og det skal ikke gjenta seg. Dagene går og ingenting kommer igjen. Du må innse hva som virkelig betyr noe. De tre timene etter barnehagen, lørdag, de få gangene jeg er hjemme hos mamma og pappa, når jeg endelig ser venninnene mine igjen: legg bort jobben i noen timer. Innse hva som er viktig. 

nelia mamma susse


Jeg mener ikke at vi skal gå rundt og ha dødsangst hele gjengen, det hadde jo vært innmari trist. Og jeg vet også at kjærlighet eller familie kanskje ikke har samme betydning for alle som for meg. Men jeg synes vi skal bli flinkere til å prioritere i hverdagen og akseptere at vi ikke får til alt hele tiden. Det har i hvert fall vært min redning de siste årene. Slutt å få panikk over ting du ikke rekker eller ikke fikk gjort. Hva prioriterte du i stedet og hva får du igjen for det? Det er slik jeg har fått et mer balansert indre, om jeg skal sette ord på det. Og det gjør virkelig godt i et ganske stresset hode. Jo, for jeg er fortsatt meg. Jeg stresser, og jeg stresser over å ikke få til alt til tider, slik er både jeg og flere av oss satt sammen. Jeg skal ikke akkurat skryte på meg å være definisjonen på zen, men sammenlignet med hvilket tempo jeg kjørte på i flere år og all dårlig samvittighet, har jeg i hvert fall lært mye om meg selv og hva som er viktig for meg underveis. Ta riktige valg i hverdagen. Det er faktisk de som utgjør livet :-) 

127 thoughts on “det som virkelig betyr noe”

  1. Dette var et kjærkomment innlegg midt i stressende bachelorskriving / mammaliv / arbeidsliv / koneliv.
    Godt skrevet, og så veldig sant. Ha en fin uke, og takk for at du fikk senket skuldrene mine noen centimeter på en tirsdag :)

  2. Takk for fine ord. Helt enig i at vi alle må senke skuldrene og leve livet slik det er akkurat nå. Selv om det ofte er vanskelig å få til og mange hindringer oppstår iløpet av veien, så er det dette vi vokser på. Jeg lever hver dag fullt ut på mine premisser og det er jeg fornøyd med. Det har tatt lang tid å komme dit, men nå er dagene fylt med det jeg liker å gjøre og som gir meg glede, det som jo er bra da er at resten av familien også har det bedre. Ønsker dere en fin dag.

  3. Flott og viktig innlegg! Syns jeg kan merke denne forandringen du snakker om også på bloggen, noe jeg syns er virkelig fint :-)

    Vi er alle bare mennesker og kan ikke klare alt. Vi må være fornøyd med det vi får til :-)

  4. Jeg tenker også mye på døden.. og det er fordi bestefar er en stein.. Han står bare der på jordet sammen med de andre bestefarsteinene. Men jeg elsker bestefar jeg! Han var glad i å klatre på fjell og det er jeg óg :)

    Du hadde forresten mange bamser!!

    Hilsen Vera på tre, snart fire år :)

  5. Jeg synes dette var et kjempefint innlegg, Caroline! :-) Jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver, og synes du setter ord på det på en måte som er så enkel og ekte. Jeg liker selv å ha mye å gjøre til enhver tid, og kan nesten kjenne på et ubehag eller stress dersom jeg “bare” sitter i sofaen og gjør “ingenting”. Derfor er jeg enig i at en tankegang om eller fokus på at du gjorde noe annet, kanskje mer viktigere for andre eller bare for deg selv, er så viktig. Noen ganger trenger man kanskje å bare gjøre én enkelt ting, om det skulle være tid sammen med de man er glad i, drikke en kopp te i ro og fred, puste ut eller kanskje lese en bok. Noen ganger er tid med de man er glad i, eller alenetid, noe av den viktigste man gjør på en dag. Synes det er kjempefint at du tar det opp, og ære være den fine måten å gjøre det på :-)
    Ønsker deg en kjempefin tirsdag videre! <3

  6. Så fint innlegg! Et flott budskap som jeg tror de fleste kan relatere seg til. Jeg er også fæl til å ligge og vri meg i senga i stressende perioder. Som om det hjelper noe? Ender bare med dårlig søvn og enda mindre energi til alt man skal rekke..

    De siste ukene så har jeg hatt mer fokus på hva jeg faktisk har fått gjort i løpet av dagen. I stedet for å være skuffet og irritert på meg selv fordi jeg f.eks. stod opp senere enn planlagt eller ikke fikk lest så mye. Å endre fokus hjelper både på humøret og selvbildet! Det er virkelig noe i det at man burde være sin egen (beste)venn. I stedet snakker dessverre altfor mange negativt til seg selv:/

    Til slutt: Jeg kommenterer ikke så ofte på blogger. Vil bare si at din blogg skiller seg ut! God kvalitet og med mye variasjon, både når det gjelder innlegg og bilder.

  7. Fantastisk lesing,og en tankevekker for oss alle.
    Noen ganger bare mååå vi sette ned tempoet og finne det som kjennes riktig.ikke alltid gå etter klokka,og være så pliktoppfyllende .leve litt i nuet ,og gjøre det som betyr mest akkurat da. :-)

  8. Så fint innlegg, Caroline. Akkurat hva jeg trenger. Jeg er av den typen som stresser masse, kan begynne å gråte på vei hjem for alt jeg ikke rakk, føle at alt bare forsvinner i hendene mine og at livet mitt bare blir kastet bort på alle disse burde-tingene. Men jeg er fortsatt i begynnelsen av 20-årene. Jeg ser du sikter til at du har prioritert feil en gang allerede… kan jeg spørre hva det var ? Var det skal vi danse og alt det du var med på når Nelia var liten? For jeg tror ikke jeg skjønner helt det… Jeg tenker at du jo fikk en så stor opplevelse som du aldri får igjen, minner du kan ha når du blir gammel. Noe “crazy og sprøtt” du kan tenke tilbake på når du er 80. Jeg er sikker på at det å se barnet ditt vokse opp og utvikle seg er helt fantastisk, men likevel ikke noe jeg skjønner man vil gjøre 24/7… Jeg husker jeg så så opp til deg og tenkte at du jo fortsatt hadde ditt spennende, kule liv til tross for at du fikk barn, og jeg tenkte at da er det håp for meg også! For jeg ville aldri gitt opp mine drømmer eller planer og da føler jeg det blir helt uforenlig med barn… Derfor er jeg litt forvirret nå, når du sier du angrer/prioriterte feil.. Føler ikke du livet ditt ville være en del “fattigere” uten de erfaringene og den krevende men sinnsykt innholdsrike tiden, f.eks. på “skal vi danse”? Barn som lærer seg å gå og prate er så klart veldig rørende og fint å følge, men er det virkelig større enn alle mulighetene du fikk?

    Hvis dette høres litt krast ut, må du vite at jeg absolutt ikke mener det slik. Jeg bare klarer ikke å forstå alle “personlighetsforandringene” som finner sted når folk for barn.. Du var liksom den eneste personen jeg kunne relatere meg til som holdt på ditt liv, samtidig som du hadde Nelia, og da tenkte jeg at jeg også vil kunne få det til. Når du nå sier at du prioriterte feil og ikke vil gjøre det om igjen, føler jeg at det nå ikke er mulig. At får man barn så “slutter” man å prioritere egne drømmer.. Kanskje fordi det da føles riktig.. for da er barnet det største i livet ditt og alt annet viker.. Men for meg så føles det egentlig litt trist og skummelt..

    1. Kjenner jeg fikk lyst til å kommentere her, selv om jeg ikke er Caroline:) Jeg er i 30-årene, har fått 1 barn, og synes det var interessant å lese dine tanker over her. Har lyst å dele noen av mine egne tanker, ettersom du gir uttrykk for at du synes det virker litt skummelt og trist hvis livet med barn betyr at alt annet viker, og drømmer og planer ikke lenger har prioritet.
      Selv opplever jeg ikke at alt annet viker selv om jeg har fått barn. Jeg opplever nok at jeg har mindre tid til egne ting enn tidligere, og at jeg må jobbe litt hardere for å få til “mine ting” (full jobb, utdannelse, kjæresteting, venner, trening, kulturopplevelser), men de finnes fortsatt i stor grad. Og jeg prioriterer selvsagt også barnet mitt. Det er plass til ganske mye i et liv, men man skal passe seg for er å prøve å presse inn for mye. Så når Caroline skriver at hun prioriterer mer, så tenker jeg at det er veldig lurt. Alt føles kanskje ikke like viktig lenger når man har fått barn. Men jeg har f.eks. aldri vært så flink til å trene som nå, og jeg har aldri hatt så mye å gjøre på jobb som nå. Og jeg får det til. Jeg ser vennene mine mindre enn før, men de fleste av dem har jo også fått barn. Så det er kanskje litt mindre sosialt enn før, men fortsatt tilfredstillende. Jeg kjenner mange jenter som prøver veldig hardt å være den beste utgaven av seg selv hele tiden. Jeg tror at mange av oss vil ha stor nytte av å tenke litt mer på når noe er “godt nok”. Godt nok har blitt mitt mantra;-) Denne tankegangen tror jeg er særlig lur etter at man har fått barn, for da er det plutselig en liten person som er avhengig av at mamma har overskudd. Livet går i faser, og alt trenger ikke prioriteres like hardt i alle fasene. Friheten får man tilbake når barna blir litt større, og nye drømmer og planer kan realiseres. Med andre ord: jeg mener at det ikke er noen grunn til bekymring selv om det kommer barn inn i bildet, men det er god grunn til å øve seg på å verne litt om tiden sin!:-)

      1. Tusen takk for et så fint og reflektert svar. Det setter jeg veldig pris på for jeg vet at mine tanker kan føles som et angrep på det livet mange kvinner lever.. Men det er det virkelig ikke ment som og jeg ønsker jo meg selv inn i det livet, med små barn og familie, jeg vil bare ikke gi opp alt det andre i livet mitt som jeg elsker så høyt. En ammetåke som skyggelegger alt annet enn barnet er faktisk det skumleste jeg kan tenke meg..! Så takk for at du fikk meg mindre redd og mer håpefull på at jeg også kan passe inn i morsrollen. Og ikke minst, at du deler at du får tid til deg selv i blant, til trening, jobb og kjæreste :) det er så fint å høre for oss som syns “voksenlivet” er ser litt skummelt ut..! :)

        1. Så hyggelig med tilbakemelding, og at det jeg skrev opplevdes beroligende:-) Jeg leste absolutt ikke kommentaren din som et “angrep på det livet mange kvinner lever”. Jeg husker godt at jeg var usikker på dette med barn en god stund før jeg “ble klar”. Alle måter å leve på har sine fordeler og ulemper, men du verden så stas jeg nå synes det er få være forelder! Du kan først og fremst glede deg til det eventuelt skjer for deg:-) Og den “ammetåka som skyggelegger alt annet enn barnet” la jeg faktisk ikke merke til, selv om man naturligvis er godt over middels opptatt av babyting en stund. Folk opplever selvsagt det å få barn forskjellig, men det betyr IKKE kroken på døra for alt du synes er viktig i dag. Jeg tror alle slags typer kvinner passer i morsrollen – den er ikke A4!:-)

      2. Så fint skrevet! Likte veldig godt det du skrev om at livet går i faser og at ikke alt er like viktig i alle fasene – så sant! Jeg øver hardt på at “godt nok” skal bli nettopp godt nok for meg, med krevende jobb, et barn på halvannet og en til på vei.

  9. TUSEN TAKK for et godt innlegg. Jeg kjente at jeg fikk mer og mer ro i kroppen av å lese dette, tror stressnivået sank. Kjenner at jeg gleder meg til å flytte nærmere både min og min ektemanns familie også nå! TAKK for et bra innlegg!
    Du er inspirerende og bloggen din gir meg gode ting :-)
    Ha en fin kveld og nyt den fine familien din!!

  10. Vet du hva? Dette innlegget fikk meg til å gråte. Det traff meg virkelig! Jeg sliter med flink pike-syndromet. Har to små barn, og klarer aldri å gjøre alt jeg tenker at jeg bør. Jeg stresser, og klandrer meg selv for at jeg ikke fikk til det jeg burde. Midt oppi alt sover minstemann utrolig lite på natta, og det er så tøft! Jeg håper jeg klarer å vri om tankegangen slik som du har gjort. Tusen takk for kloke ord <3

  11. Kjempebra innlegg,trengte høre dette. Er i permisjon med nr 2 og vurderer høre med jobb om det er mulig å få lov å gå ned til 80% stilling. Ta fri onsdager for å ta husarbeid, handle inn mat evt andre små oppdrag. For å frigjøre tid resten av uka og helga.

  12. Det er så fint at dette kommer fra deg. Som har så mange lesere, som når ut til så mange unge som kanskje er på vei.
    Flere andre store bloggere og profiler skriver også om dette om dagen.
    Noen deler også sine personlige historier om da det gikk for langt.

    For meg gikk det for langt i november. Da bare stoppet kropp og hode å virke. Da hadde jeg drevet rådrift på meg selv i sikkert 10 år i større eller mindre grad.
    Jeg husket ikke at jeg hadde kjørt bil da jeg kom frem dit jeg skulle. Jeg husket heller ikke hva det VAR jeg skulle der. Jeg våknet om natten av at hjertet mitt løp løpsk. Om natten, da kroppen er i dvale. Og før dette hadde jeg vært trøtt og energiløs i lang tid. Uansett hvor mye jeg sov, så var jeg like trøtt og utslitt. Men, det var bare å gire opp og forsette i samme tralten.

    Men jeg skal love deg at jeg har lært. Derfor håper jeg at andre som leser dette stopper opp og vurderer litt.
    Nå har det gått snart 4 måneder for min del. Og det er først nå i det siste at jeg har begynt å kjenne litt glede igjen. Og det var en tankevekker i seg selv, for jeg kan faktisk ikke huske sist jeg var skikkelig glad! Selv om jeg har det livet jeg drømte om å få.
    Man jager etter perfeksjon hele tiden. Og det er ikke bra. Jeg velger å se på min “smell” som en reise. Jeg har lært meg selv å kjenne på nytt og på en annen måte enn før.
    Og jeg kjenner nå at det er en utgave av meg som jeg definitivt kan leve med.
    Jeg MÅ ingenting lenger. Ingen dør om jeg ikke har laget et økologisk måltid med hjemmedyrkede grønnsaker fra hagen, etter at huset var gjennomgått med lupe for hybelkaniner. Jeg MÅ ikke være med på alt sosialt. Jeg MÅ ikke vinne hver case på jobben. Og jeg MÅ heller ikke se ut som en fotomodell for at andre skal like meg.
    Jeg må ikke en dritt. Jeg gjør det jeg vil. Litt satt på spissen selvfølgelig. Men det er litt av poenget. Vi skal være så himla flinke og perfekte i alt til enhver tid. Og for min del, så har det vært noe av nøkkelen å lære seg å si nei til ting, og heller si ja til meg selv.

    Terapi og yoga har vært min redning. Og bøker om temaet. For å få aksept og forståelse for hva som skjer når man når bunn. Det ER mulig å komme seg opp igjen. Men det tar tid, og det må en fundamental endring til i måten man tenker på. Men så lenge jeg vet at det går, så vet jeg også at jeg kommer dit en dag.

    Jeg er i midten av 30åra. Det er bekymringsfullt å lese at så mange unge jenter i kommentarfeltet her stresser på vei til den berømte veggen.
    Stopp jenter! Det er ingen som takker deg når du går på grunn. Det er faktisk ikke verdt det!

    :-)

  13. Hei Caroline!

    Kjempe fin blogg du har! :) Elsker å følge deg på snapchat også, hehe

    Jeg ser at du har pulsklokke Suunto Ambit 2S? Jeg har den samme. Jeg er usikker om det går an å ha en innstilling som liksom viser prosent av makspuls når du trener? Har du fått det til på din klokke og vet du om det fungerer?
    Hadde vært veldig greit å vite! Mvh Andrea :)

  14. For et utrolig fint innlegg! Det er så sant det du skriver, man må være flink til å prioritere det som betyr mest for deg i hele verden! Det er familien for meg også! Hadde ikke klart meg en eneste dag om det ikke var for de. Jeg flyttet hjemmefra i sommer, og bor nå 60 mil unna den fantastiske familien min. Har aldri satt så stor pris på dem som det jeg gjør nå.. Vet ikke hva jeg skulle gjort om jeg hadde mistet dem. Synes det er så viktig å vise at man bryr seg! <3

  15. Tusen tusen takk! Du aner ikke hva denne teksten betød for meg å lese idag. Uten å gå i detaljer vil jeg si du reddet denne dagen for meg! Det var dette jeg trengte ” å høre” i dag. Vært fast leser hver dag de siste 4 årene. Jeg ser at mange bloggere jobber overfladisk både med innholdet sitt og hva de reklamerer for. Men du, Caroline, ser jeg bryr deg faktisk om hva du produserer. Og for en relativt ung jente som meg selv er det deilig å lese en blogg som ikke prøver å gi deg en regning på flere tusen kroner fordi du MÅ bare ha den kjolen til 1000 kr og den sminken til 2000 kr osv osv. Håper som du selv skriver at du har lært å stresse ned. Noe jeg selv prøver på hver eneste dag. Den “dårlige samvittigheten” er nok vår felles fiende. Vi må bare ta en hakuna matata og glemme det som har skjedd. Har vi oppnådd lykke istedet, er det så mye viktigere enn alt annet. God kveld videre, Caroline! :D Takk for at du er den du er!!

    Klem Guri

  16. Det er så bra at du skriver om et tema som dette! I det samfunnet vi lever i, ønsker vi hele tiden kontroll, men døden er noe vi ikkje har kontroll over. Jeg tror alle vil frykte døden på et tidspunkt i livet, særlig om man opplever å miste noen som ikke dør en naturlig død.

    Selv har jeg opplevd at den mest verdifulle storesøsteren min valgte at livet var mer fryktet enn døden, det å vite at en person som betyr så mye ikke trives med livet og velger seg inn i døden uten forvarsel er en sterk og tung opplevelse. Når dette hendte opplevde jeg frykten for døden, jeg opplevde den som mektig og herskende over oss som mennesker. Mulig dette er en normal reaksjon på selvmord i nær familie.

    Det å snakke om døden er tabubelagt, deg er noe alle vet kommer til å skje så vi trenger ikke bruke tiden vår på å tenke på det. Ikke sier jeg at dette er enkelt, men 8 år etter min søsters selvmord sitter jeg igjen med en styrke og en tillit til livet. Når man opplever traumer som dette må man ta fatt på livet man lever og ikke drukne seg selv i sorg og savn. Ikke minst prøve å overvinne frykten for nettopp døden.

    Selv er jeg redd for døden fremdeles, jeg synset det er ubehagelig å ikke vite og ikke forstå. Er jeg helt borte, helt glemt når jeg blir lagt i jorden? Sel for dette bruker jeg fornuften og sier ril meg selv at døden kommer når døden skal, og hva som skjer etter det vil vise seg. Det er godt å ikke vite alt som skal skje! Forhåpentligvis har jeg mange gode år fremfor meg med utvikling, positivitet, erfaringer, nedturer, nye sorger og enda flere gleder :-)

    Du er et bra menneske Caroline, og det er innlegg som dette som er viktig å dele!!
    Jeg vet ikke om du tar deg tid til å lese dette, og jeg kommenterer aldri. Men denne gangen måtte jeg fortelle deg hva mitt hjerte følte ut i fra ditt innlegg, det rørte meg!

  17. Fint innlegg. Jeg sliter fælt med å finnr mannen i mitt liv. Og for meg er det faktisk et problem da jeg har så innmari lyst på familie. Dette gjør at de mennene jeg treffer blir stressa, ikke fordi jeg forteller de at jeg vil ha familie, men fordi jeg er alt for på. Så det ender med at de trekker seg unna, selv om stemningen og alt er bra. Det blir derfor mange skuffelser. Jeg ender derfor opp med å grave med ned i jobben min så jeg ikke skal tenke på det. Akkurat nå for tiden så trives jeg ikke så veldig godt i livet mitt. Jeg må nok endre fokus, må bare finne ut hvordan.

  18. Godt å lese Caroline! Mange der ute som trenger å senke skuldrene og leve livet her og nå! Gjøre det som er viktig for seg selv og ikke det du tenker alle andre syns er riktig! Spesielt fint at DU skriver et slikt innlegg! Du har så mange unge og mer voksne jenter som følger bloggen din og ser på deg som et forbilde. Jeg tror mange ser på deg som selve “superkvinnen” som får til alt! Jeg er fryktelig imponert og syns du får til utrolig mye, men jeg må innrømme at jeg noen ganger tenker på om det en dag blir for mye for deg, om det en dag sier stopp. Utenfra så ser det nemlig ut som du har et ekstremt høyt tempo og krever mye av deg selv både når det gjelder trening og blogging. Det er ikke uten grunn at du er norges desidert største blogger. Det er vel fortjent! Men, som sagt, veldig godt å lese at du tillater deg å senke skuldrene og prioritere det som er viktigst i livet. Vi lever bare en gang. Livet det er nå… <3

  19. Kanskje på tide at folk begynner å lytte mer til magefølelsen. Alt fra om de ønsker å levere ettåringen i barnehagen, til om man som kvinne vil lede en bedrift. Det er ikke så mange tiårene siden at rollene og forventningene til kvinner var helt annerledes, og tradisjonelt har det jo vært kvinner som har skapt et hjem og menn som har skaffet det. Og det har vel vært helt greit? Var vi kvinner så veldig undertrykt da vi kunne være hjemme med våre barn, og det at vi tok oss av mann og barn og skapte et hjem. Vi var der når barna dro på skolen, vi var der når de kom hjem. Vi hadde tid til våre gamle foreldre og annet forefallende. Ble vi slitne, tok vi oss inn igjen — på sofaen, uten at noen brydde seg.
    I dag er det bare høyere utdannelse og karriere som er mantraet. Det å skape en familie skal liksom være en bigeskjeft. Vi kan vel være enige om at det har sin pris. Se for eksempel på fødselstallene i den vestlige verden, se på aborttallene, se på alle de oppløste familiene. Er det bare jeg som har møtt på velutdannede kvinner med fulle jobber som har barn — og lengter hjem? Er det bare jeg som har hørt om barn som synes foreldrene har det for travelt og lengter etter mer samvær? Skal vi kvinner kjempe mot menn på deres arena? En ting er likestilling, noe annet er likeverd. Jeg mener ihverfall at det er forskjell på menn og kvinner. Og så lenge det er kvinnene som føder barna, kan det jo ikke være snakk om at vi skal ha de samme rollene. Dette var dagens “politisk ukorrekt”, og så et par sitater til slutt: Gud kunne ikke være overalt, derfor skapte han mødrene. (Sagt av en jødisk helgen.)
    The hand that rocks the cradle, is the hand that rules the world. (Amerikansk poet, William Ross Wallace, 1819-81)

  20. Kjempe fint innlegg! :D Traff meg veldig her. <3 Takk for at du gir meg påminnelsen på hva som er viktig her i livet. Godt med den påminnelsen ;)

  21. Veldig flott innlegg. Jeg som er Ingen mote menneske,var forbered til masse mote innlegg igjen :D men ble veldig overrasket Med sån her innlegg. Viktig å tenke hvor man skal feire evigheten sin, alle og en hver. Det er bare 2 plass.

  22. Nok et flott innlegg Caroline. Nok en gang befester du at du er like vakker på innsiden som på utsiden. :)
    Ha en fantastisk aften.

    Klem fra IG

  23. Tusen takk for at du skrev dette. Virkelig! Du satte så godt ord på noe jeg og helt sikker mange andre ikke klarer. Jeg er inne i en tung periode nå og trengte virkelig å lese dette på en ellers ting tirsdag. Takk igjen!❤️

  24. Det er når du tar deg tid til sånne innlegg vi virkelig får se hvilken fantastisk skribent du er, Caroline! Viktig tema, og vakre, inspirerende ord. Håper du har en fin dag <3

  25. Dette var et veldig fint innlegg, Caroline! Som Stig Johansson så fint skrev, “alle dessa dager som kom och gick, inte visste jag att det var livet.”

  26. Dette innlegget syns jeg var kjempefint å lese, Caroline! Har en november 2013 selv og tenkte mye på deg i tiden fra hun kom til verden. Språket du bruker i innlegget her syns jeg er helt fantastisk. Og åpenheten veldig god. Takk!

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *