Mange av dere klikker dere inn på bloggen min flere ganger i uken og kanskje også hver dag, og nå som jeg har blogget i snart 7 år begynner nok de fleste av dere å kjenne meg litt. Jeg føler ofte at det er vanskelig å være hundre prosent seg selv gjennom tekst og bilder, for uansett hva jeg skriver, er det fort gjort at noe misforståes eller at tekster jeg skriver bare blir skummet gjennom. Det jeg skriver om på bloggen er i hovedsak mine overfladiske interesser og jeg som person kommer jo egentlig ikke frem, så derfor tenkte jeg at det kunne være gøy å dele 5 ting med dere, som dere kanskje ikke vet om meg :-) 


Da jeg studerte journalistikk ved Norges Kreative Fagskole jobbet jeg en stund for =Oslo ved siden av studiene. Dette var en ikke-betalt jobb jeg gjorde kun for erfaringen. Jeg elsket å skrive artikler for dem da det dreide seg mest om feature, og det passer meg veldig godt ettersom jeg elsker å skildre følelser og stemning. Den artikkelen jeg husker spesielt godt er en jeg gjorde om Dråpekortene som en periode ble solgt i Fredrikstad. Jeg fikk komme hjem til Monica Leander som startet prosjektet og intervjuet henne. Hun hadde mistet broren sin som var rusavhengig og ønsket å bidra med noe. Løsningen ble å trykke diktene hans på kort sammen med bilder, som de rusavhengige i Fredrikstad kunne selge. Jeg ble med henne på varmestua og fikk snakke med mange av menneskene som søkte selskap og mat der. Det rørte virkelig ved noe i meg. 

frokost_1

Noen ganger er jeg virkelig gift med tidenes sunnmøring. Jeg vet ikke om dere har hørt uttrykket om at sunnmøringer er gjerrige, men det skal visstnok være en sannhet i det selv om de færreste liker å innrømme det ;-) En veldig positiv faktor her er jo at økonomien alltid er på stell, men så har vi disse småtingene da, som dukker opp nå og da og som virkelig minner meg på hvor i landet han faktisk er fra ;-) Dette var i vinter da vi var i København og hadde booket et fint rom på hotell Phoenix. Da vi ankom spurte vi umiddelbart om oppgradering, men de hadde kun den største suiten samt en juniorsuite ledig. Så vi ba om å få se på juniorsuiten først. Der luktet det dessverre røyk, så vi slo den fra oss umiddelbart og ba om å få se på suiten. Den var jo ganske dyr, men vi hadde ikke rukket å se soverommet engang, før Lars-Kristian hadde bestemt seg for at her, her skulle vi bo! Så ble det morgen og til min store forskrekkelse var mangelen på kaffe et faktum. Det var verken pulverkaffe eller vannkoker å oppdrive, så jeg foreslo ganske panisk at vi måtte ringe room service for kaffe. Jeg holdt på å steile da jeg hørte at Lars-Kristian etterspurte prisen for å få det opp på rommet og blankt avslo da han fikk vite at den var 50 kroner. Da gikk han heller ned for å hente den selv, sa han. Jeg ble så flau. Her skulle vi bo i den største suiten på hele hotellet hvor prisen ikke engang var et spørsmål, men kaffe på rommet til 50 kroner – DET var uhørt?!? Hahaha! Sunnmøring ass.. De sparer på skillingen, men lar dalerne gå ;-) 

nyttårsaften-2015_14

Jeg jobbet ved Peppes Pizza i Stortingsgata i nesten 1 år mens jeg studerte, før jeg startet å jobbe på Gina Tricot. Jeg elsket servitørjobben, men holdt på å bli gal av pizzalukten som satt som limt til både nesebor og neglebånd da jeg kom hjem om kvelden. Jeg drømte om pizza og jeg stresset i søvne fordi det faktisk var et kjør å jobbe der. Ikke som servitør, men de gangene jeg jobbet bak i “baren” som vi kalte det, hadde jeg ansvaret for at oppvasken skulle være a jour, for all take out, for salater og desserter til restauranten og for å være den siste som forlot kjøkkenet som i tillegg skulle være vasket etter alle kunstens regler. Det var fullstendig kaos. Det skal sies at Lars-Kristian var veldig happy da jeg jobbet der, ettersom jeg alltid kunne få med meg pizza hjem ;-) Og miljøet var topp, jeg elsket å møte nye mennesker og det var nesten alltid stinn brakke. 

Jeg er livredd for småkryp. Ikke husfluer og maur og tusenbein og sånne ting, men kryp som edderkopper, kakkerlakker og litt større insekter skremmer livet av meg. Jeg er ikke redd bare fordi jeg synes det er gøy å være litt hysterisk, men jeg er virkelig redd og det har jeg alltid vært. Da jeg så en kakkerlakk på ferien i vinter begynte jeg å gråte, og da jeg fortsatt bodde hjemme og våknet opp med en edderkopp ved siden av meg, hylte jeg så høyt at til og med pappa våknet. Men seriøst1 Den var like stor som en tennisball og merkelig nok kom de alltid dit hvor jeg var. De forsvant faktisk da jeg flyttet hJemmefra, om jeg skal tro mamma og pappa. Det er noe inni meg som mister fullstendig kontrollen når jeg ser slike kryp, jeg blir rett og slett livredd og tror jeg skal dø, jeg begynner å hyperventilere og gråte. Det er ikke noe jeg er stolt av, faktisk er det ganske flaut, men jeg har virkelig forsøkt å gjøre noe med det uten hell. 

Jeg har alltid vært følsom, men etter at jeg ble mamma har følelsesregisteret mitt utviklet seg ytterligere og jeg trodde virkelig ikke at det var mulig. I dag kan jeg få gåsehud av at en venninne forteller meg at hun er gravid, at vi deler en hemmelighet eller når jeg får høre en fin historie. Nyheter, filmer og sanger på radioen  får meg til å gråte, og dersom jeg virkelig først er i gang, kan noen ord fra Nelia også virkelig åpne tårekanalen min. Det snakkes ofte om barseltårer, men kanskje det er noe som heter mammatårer også? Som varer for alltid? Jeg har nemlig en mor som er helt lik. 

carolinebergeriksenno-kaffekopp-nelia

Da jeg var liten elsket jeg å underholde! Vi snakker ikke underholdning light her, men jeg kunne fint finne på å lage kostymer og gå all in i sminkeskuffen til mamma og hele pakka. Jeg har vært innom hele Disney-spekteret fra Baloo til Havfruen, og selvfølgelig den legendariske bokseren som en gang ble spilt av Hege Schøyen. Rougen til mamma gjorde susen som blåveis og pappa holdt jo på med boksing, så tilgangen til hansker som var femti nummer for store var jo også tilstede. En gang kledde jeg meg ut som Kaptein Sortebill på bryllupsdagen til mamma og pappa, kom inn i stuen med full påkledning, haltet som en ekte pirat, dro fram en stol, klatret opp på den og begynte å synge med tidenes groveste røst. Jeg var vel syv år gammel og mamma og pappa holdt på å knekke sammen mens Anette himlet med øynene og synes lillesøster var superteit og dødsklein. Haha! Vi har alt på film, og det er jo det beste. Jeg ga meg ikke med sangen, men jeg hadde tegnet et skattekart til dem også, som guidet dem ut av huset og over veien hvor jeg hadde gravd ned en skatt som var intet annet enn ukepengene mine. Hundre kroner i en liten eske. I tillegg til alt dette ble Kaptein Sortebill med oss på cruiseferie samme året også, så du kan si at jeg levde meg ganske greit inn i det ;-) 

divbilder

Mens vi er inne på den tiden da jeg var liten: jeg ble født med knute på stemmebåndet, noe som medførte at jeg hadde tidenes groveste røst. I følge mamma hørtes jeg ut som en hardbarket alkoholiker og selv om det var ganske sjarmerende, snudde folk seg etter meg på gata og glante som gale da de oppdaget at stemmen kom fra en liten jente på 3-4 år. Jeg var jo ikke akkurat kjent for å være lavrøstet heller, jeg har alltid snakket litt for høyt. Uansett, stemmebåndet måtte sjekkes og i en alder av bare 4 år ble jeg lagt i narkose (fun fact: da jeg fortalte dette til Elise på barneskolen, trodde hun alltid at jeg mente at jeg hadde ligget i koma! Helt til vi ble gamle nok til å forstå hva narkose faktisk betød) Jeg gikk til logoped for å forsøke å få bukt med problemet, men det var helt forferdelig og utrolig kjedelig, så jeg slapp unna og leger kom etter hvert frem til at dette var noe jeg kom til å vokse av meg. Og det gjorde jeg også, noe jeg egentlig synes er litt trist, for den stemmen var utrolig kul! 

Da jeg gikk på barneskolen startet vi en gang med et prosjekt i norsktimen hvor vi skulle tegne en forside på en bok og deretter skrive en side i den. Elise og jeg synes dette var helt fantastisk morsomt, så norsktime etter norsktime spurte vi om vi ikke heller kunne jobbe med denne boken enn å gjøre alt det de andre jobbet med – vi gjorde til og med ekstra lekser hjemme så vi skulle ligge foran slik at vi kunne jobbe med bøkene våre. Løsningen fra vår siden ble at vi skrev begge bøkene sammen også, og ettersom vi hadde verdens beste frøken Hilde, så var det selvfølgelig helt ok. Jeg vet ikke hvor mange norsktimer vi kom oss unna, men skrivegleden min var vel et faktum allerede da. Vi skrev i hvert fall to tykke bøker sammen: Mordet på Gressdal og Heksehyl. De er rett og slett legendariske, og jeg kan sverge for at de burde blitt utgitt i pocket ;-) Jeg tror en av oss har dem hjemme et sted fortsatt, jeg håper i hvert fall det :-) 

Enda en ting fra barneskolen: jeg var litt for overivrig da jeg startet i 1. klasse og siden jeg kunne lese litt og skrive litt også var jeg ganske stolt av det, så jeg pratet over meg absolutt hele tiden og helst samtidig som jeg holdt hånden i været. Ja, jeg var absolutt den eleven som snakket altfor mye. Dette reagerte frøken Hilde på, så på min aller første konferansetime med mamma og pappa tok hun opp dette og sa at jeg ble nødt til å sitte bak en skillevegg hvis jeg ikke lot de andre barna i klassen slippe til. Dette skremte livet av meg, så fra den dagen holdt jeg munnen helt til jeg fikk lov til å prate, og så ble Hilde og jeg verdens beste venner. Hun var virkelig tidenes frøken! 


Jeg har ganske mye mer å dele, men dette holder vel for denne runden :-) 

62 thoughts on “dette visste du kanskje ikke om meg”

  1. Hihi. Artig å lese.
    Det som er litt ekstra gøy for min del er at jeg vet hvem Hilde du snakker om siden jeg gikk på samme skole som deg. Bare et par år under.
    Vi gikk faktisk på samme barneskole, ungdomsskole og VGS. :)

  2. Åååå.. Dette var bare SÅ gøy å lese! Elsker personlige innlegg, og dette viser bare deg enda mer som en utrolig flott person med masse humor! ..og jeg fikk tårer i øynene når jeg leste avsnittet om mammatårer.. Haha

  3. ÅÅåå Caroline, nå har jeg flirt og kost meg så uendelig mye med å lese dette. TUSEN TAKK sier jeg bare ;) Leser gjerne mer av sånne innlegg :D Helgeklem fra Ida Mari

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *