Leserbrev

Jeg mottok for noen måneder siden en epost fra en av mine faste lesere, og jeg klarte ikke la være å engasjere meg. Jeg synes det er så viktig at jeg hjelper til når noen trenger det. Dette er et lang leserbrev, men jeg føler det er viktig å publisere hele. Ta deg tid til å lese, kanskje du er i samme situasjon?

Jeg er en jente som alle andre jenter, men med en uvanlig historie. For andre har denne historien vart i 19 år, men for meg er den bare noen måneder gammel. Jeg har nå startet på en reise, en reise for å finne svar. Svar på hvem jeg er. Og her er min historie:

Dette er en helt vanlig dag i februar måned. En dag som alle andre dager, hvor jeg står opp, kler på meg, deretter går på skolen og har en helt normal dag for en jente som snart skal fylle 18 år. Det som skulle være en dag fylt med rutiner og dagligdagse gjøremål, forvandlet seg til et sjokk, en sorg, en reise og mange ubesvarte spørsmål.

Jeg fikk denne dagen vite av mine foreldre, at mitt liv var basert på en eneste stor løgn. Alt jeg hadde trodd, alt jeg visste og hele grunnmuren i mitt liv – raste sammen, i grus. Tårene rant, jeg fikk ikke puste og alt ble tåkete. Det var da jeg fikk vite at var er et donorbarn. Et donorbarn av en anonym sædgiver.

Dette vil i si at min far ikke kunne befrukte min mor, og etter mange forsøk valgte de derfor å benytte seg av en anonym sædgiver. Min mor ble inseminert av fremmed sæd, og ikke lenge etter lå det et lite foster i hennes mage: Nemlig meg!

Jeg er ikke sint eller skuffet, jeg ønsker bare svar. Svar på hvem jeg er og hvor jeg kommer fra. Og disse ubesvarte spørsmålene er nok dessverre noe jeg aldri blir å få rede på. Det kjære vakre landet vi liksom skal bo i, har ikke før i 2005 tenkt over hvordan det er og være meg, i denne bisarre situasjonen. Først i 2005 ble det gjort en lovendring, som gir donorbarn håp og svar. Denne loven gir donorbarn muligheten til å få vite sitt opphav. De kan finne sin biologiske far! Det kan ikke jeg, siden min mor ble inseminert i 1992. Denne loven har ikke tilbakevirkende kraft, og derfor er den ikke til stor hjelp for meg. Jeg har forsøkt det meste. Jeg har vært i kontakt med sykehuset min mor ble inseminert ved, uten noe hell der. Jeg har surfet internettet opp og ned, uten og finne et eneste håp om svar der heller. Fant ingen grupper, intet diskusjonsforum eller andre kommunikasjonsverktøy som samler barn som meg.

Se for deg en oppvekst hvor man tror at man har grønne øyner, brun hår, skriver med venstre handa kun fordi din far gjør det. Se for deg hvordan livet ditt brutalt braser sammen når sannheten blir lagt på bordet om at alt du vet, alt du trodde på og hvorfor du ser akkurat slik ut som du gjør, ikke stemmer med sannheten.  Det er den verste følelsen jeg har opplevd. Og jeg tror ingen andre kan sette seg inn i min situasjon, uten og faktisk være fanget i den. Jeg kan til og med ha søsken, søsken i flokk og fleng. Kanskje jeg allerede har gått forbi noen på åpen gate, som jeg deler genetiske bånd med. Dette er en rar følelse..

Det jeg ønsker her, er og kunne finne andre som meg. Andre donorbarn. Noen jeg kan snakke med, noen jeg kan dele mine sorger og håp med. Noen jeg kan dele denne reisen med.

Jeg vet det er som å lete etter nålen i en høystakk, siden det kun er ca. 100 barn i Norge som blir til ved hjelp av en sæddonor, og jeg kan gjette at under halvparten av disse faktisk ikke er klar over at de er et donorbarn. Men om du nå sitter med en stor klump i halsen og er en av de som er redd, frustrert og uten svar, da ønsker jeg at du tar kontakt med meg. Jeg vil for alt i hele verden finne noen som meg.

Jeg har valgt å være anonym her for å skåne min familie, og mine venner som ikke er klar over dette. Så derfor har jeg opprettet en anonym mailadresse hvor dere kan kontakte meg.

Mailadressen er: donorbarn@hotmail.com 

Jeg vil helt til slutt gi en stor takk til Caroline, som besvarte min mail og ga meg håp om å finne mine likesinnede. Tusen, tusen takk. Du er en fantastisk person!

Hilsen et donorbarn.

114 kommentarer

  1. For en historie… Regner med at jeg ikke var den eneste som hadde tårer i øynene når jeg leste dette. Jeg vil bare si lykke til videre til denne jenta, og alle andre donorbarn der ute!!

  2. Jeanette

    Flott at du hjelper Caroline.Du er et fantastisk menneske 😀

  3. Hei!
    Kommenterer vanligvis ikke blogger men nå bare må jeg. Ble rørt til tårer her jeg sitter, kan ikke tenke hvor vondt det må være å få den beskjeden, vet at min verden ville rast sammen.
    Kjære donorbarn, føler virkelig med deg og håper du finner de svarene du søker!! Det fortjener du!

    Syntes det er fantastisk at du engasjerer deg og deler dette Caroline!

  4. Dette var en sterk historie, Donorbarn. Håper du finner noen likesinnede der ute! Mange varme tanker til deg 🙂

  5. Dette var en utrolig rørende og sterk historie. Håper virkelig du finner det du søker etter.

  6. Den første tanken som slo meg var at foreldrene burde latt være å fortelle dette etter først 18 år. Når det er sagt, så har de trolig hatt sine grunner. Jeg synes donorbarn skal tenke at hun var et sterkt ønsket barn, tenk så vanskelige valg de har måtte stå ovenfor? For en enrom raushet faren har vist ved å la sin kone la seg insiminere av en fremmed.

    Jeg synes sjokket virker noe overdrevet. Hun har vokst opp hos sine foreldre, og igjen, faren har behandlet henne som sitt eget kjøtt og blod. Tenk på alle adopterte, tenk ¨på de som får vite at en annen enn den de har trodd er faren. I dette tilfellet er det ønsket om et barn som har vært drivkraften, og bak dette ligger det en enrom kjærlighetserklæring. Legg tankene om biologisk far vekk. Trolig vil du aldri få vite hvem det er, og mest sannsynlig ønsker han heller ikke kontakt. Donoren er også et fantastisk mann som gir barnløse par en slik enrom gave. Tenk gode tanker om dette.

    1. Fotballfrue

      Jeg tror du bør lese innlegget en gang til. Donorbarn bærer ingen nag mot sine nåværende foreldre, bare et stort ønske om å kjenne til sitt eget opphav 🙂

      – C

    2. Enig med deg Trine, sitter igjenn med de samme tankene etter å ha lest innlegget:-)

      1. Jente 24

        Trine og Silje: Ta 10 minutter og les innlegget et par ganger til. Prøv å sett dere inn i situasjonen til personen som har skrevet innlegget.

        Jeg klarer ikke å forstå hva som gjør at dere vet så utrolig mye bedre hvordan Donorbarn skal takle denne situasjonen – dere som aldri i verden kan forstå hvordan det føles???

        Gjør alle en tjeneste: la være å kommentere når bedrevitende innlegg er alt dere klarer å summe dere til å skrive. Dette gjør meg kvalm og sjokkert.

      2. Enig med «Jente 24», folk mangler åpenbart empati her..
        Selvfølgelig må dette ha vært et enormt sjokk. Dessuten ønsket ikke Donorbarnet å kritisere sine foreldre, så å ta stilling til et så komplisert etisk dilemma som dette, uten å ha møtt noen av menneskene som er involvert i denne konkrete situasjonen, virker for meg fullstendig tankeløst. Man må på et eller annet tidspunkt forstå at ens egen verden er subjektiv, og at andre sitter med helt andre verdier, holdninger, livserfaring etc., og at man derfor ikke kan si hvordan et menneske man ikke kjenner skal handle, tenke eller føle.

        Synes det var en sterk historie. Ønsker Donorbarnet lykke til med å bearbeide dette på SIN måte. 🙂

    3. Donorbarnet

      Trine, her må jeg nesten stoppe deg! For det første så syns jeg du skal trø litt varsom når du beveger deg ut på et teritorium som du trolig ikke har noen erfaringer fra. Som Caroline sier, bærer jeg ingen nag og det er tvert imot. Jeg forstår nå hvor ønsket jeg egentlig er, og jeg innså fort hvor høyt elsket jeg var og er.

      Det jeg ikke nevnet i innlegget mitt er at under denne prosessen med inseminering, er det en lang evaluering om hvem som blir den «heldige» donoren. Donoren skal matche så til de grader, at jeg som donorbarn aldri skal vekke verken en smule misstanke. Det er der sjokket kommer inn.. Jeg har for alltid trukket en rød tråd mellom meg og min far, grunnet klare likhetstrekk på noen områder. At jeg, eller noen andre får etter så mange år vite en slik sannhet om seg selv – er ikke og komme foruten at man blir sjokkert, frustert og ønsker svar. Jeg håper du kan forestille deg selv, i samme situasjon som 18 år gammel. Og kanskje innse at dette, er ikke så lett som du påstår i kommentaren din.

      1. Noe som også er viktig å huske, donorbarn, er at selv om han kanskje ikke er din biologiske far så er han den som har oppdratt deg. Selv om dere kanskje ikke har de samme genene invendig, så kan du være lik han på så utrolig mange andre måter <3

      2. Fotballfrue

        Donorbarn sier vel ingenting om negative følelser overfor sine nåværende foreldre 🙂

        – C

      3. Jeg tror vi må la donorbarn få føle det hun føler i denne situasjonen. Vi er alle «naturlige fiksere» og jeg tror Trine og Silje prøver å være konstruktive, men feiloppfattes som dømmende. Kanskje donorbarn i første omgang trenger medfølelse og forståelse Trine og Silje, også må hun få bestemme selv hvordan hun skal trå ut av det. Vi kan ikke si at noens problemer er små bare fordi det finnes større. Vanskelige følelser er en del av livet og vi må få lov til å ha dem. Håper du kommer gjennom dette styrket, donorbarn, og at du finner noen du kan dele vanskelige tanker med også utenfor bloggverdenen. 🙂

      4. Jente21

        Jeg har ikke opplevd det samme som deg , men jeg kan på en måte skjønne hvordan du føler det . Selv ble jeg født av en 17 år gammel jente i Bangkok . Siden loven er streng om abort der og helsesystemet er annerledes , så ble jeg født på en politistasjon for så bare bli sendt til et barnehjem . Etter et år ble jeg sendt til en fosterfamilie med hele 8 andre barn , og etter et par mnd bestemte de seg for å sende meg tilbake til barnehjemmet da de innså at det ble for mange unger . Til slutt ble jeg adoptert av norske foreldre som har tatt vare på meg og gitt meg en uforglemmelig oppvokst som jeg synes alle unger fortjener . Jeg har et eneste bilde av min biologiske mor , men ingen vet hvem min biologiske far er . Selv om jeg lurer iblant på om jeg kanskje har søsken i Thailand , eller hvordan min biologiske far ser ut , så ville jeg aldri ha valgt å spore tiden tilbake . Jeg elsker mine foreldre og jeg er takknemlig for at jeg fikk en plass i deres familie ! : )

        Jeg håper du finner det du leter etter : ) det er tøft av deg å komme ut med en slik historie !

    4. Jeg ble selv fortalt som 15 åring, at min far ikke var min far allikevel. Jeg ble gal av uvissheten om hvem han var. Uansett hvor jeg gikk lette jeg etter en mann som hadde likhetstrekk med meg. Uansett hvor gammel en er, er dette en stor påkjennelse og en stor endring i livet. Hvis dette er nytt for donorbarnet, forstår jeg godt at det er et stort sjokk! Med tiden vil det nok roe seg ned, men imens må vi respektere vedkommendes tanker og følelsessprang! Det er langt i fra så lett som det høres ut!

  7. Oi for en historie! Får virkelig håpe at du får noen svar ut av dette. Ønsker deg masse lykke til 🙂 Supert av deg å hjelpe Caroline 🙂

  8. Herlige jente! Jeg stemmer for at leserne til Caroline legger innlegget/ link til det på facebookstatusen sin. Tenk hvor mange som ser det der, sjansene øker jo faktisk en god dråpe i havet om flere deler historien. Dere får betaling i himmelriket!! 🙂

  9. Det er en sterk historie du deler, og du er tøff som tørr å stå frem. Håper du finner det du søker etter. Sender mange gode tanker til deg! 🙂

  10. Dette var virkelig en rørende historie. Kjenner nesten at tårene kommer..
    <3

  11. Natalie Pettersen

    Jeg er selv donorbarn, men har visst det hele livet, så trangen til å kjenne mitt opphav er ikke så sterk.. Jeg er vandt til å kun kjenne morssiden, fordi det har aldri i mine 16 år vært noe farsfigur til stede. Jeg har aldri hatt noen å kalle pappa, men jeg er vandt til det. Jeg skulle bare likt å vite hvorfor jeg er den eneste på hele morsida med brune øyne, og ikke isblå.

    Har sendt en liten mail til addressen der forresten. 🙂

    Mvh Natalie

  12. Jeanette

    Du skriver at du bruker Moroccanoil produkter for tiden til håret ditt, men hva slags styling bruker du etterpå? Skum, Gele eller hva?? Føner du det eller luftførker du det? Håret ditt ser så tykt og fint ut….

    1. Emilie A

      Dette var virkelig ikke innlegget å kommentere slike kommentarer på…

      1. Fotballfrue

        Hun kommenterte kanskje på feil innlegg? :/

  13. En situasjon som dette har jeg aldri tenkt over før.. Må være vondt og forvirrende. Veldig leit at lovene var annerledes før, og at hun aldri vil finne ut av dette. Jeg håper virkelig at noen i samme situasjon tar kontakt med henne 🙂

  14. Dette er grunnen til at våre barn alltid skal vite at de er donorbarn. Vi har brukt anonym donor, men de skal aldri huske dagen de fikk vite det. Det skal bare alltid ha vært sånn.

    Å gi noen en sånn beskjed så sent i livet er jo helt på tryne. Sikkert godt ment, men skal man fortelle må man gjøre det så tidlig som mulig. På en enkel måte i starten.

    Også vil jeg påstå at en donor er en donor. En far er noe HELT annet!

  15. Elisabeth

    For en rørende historie, og ikke minst så utrolig bra skrevet! Takk for at du delte denne sterke historien..Håper på ditt beste, masse lykke med reisen din:) Må også si takk til Caroline også som delte denne mailen!

  16. Rørende historie!

    Til den litt negative kommentaren lengre oppe her, vil jeg bare si at du vet ikke hvordan det føles før du har vært der. Du sier reaksjonen virker overdrevet, vel vi opplever alle ting forskjellige, så selv om dette hadde vært null problem for deg å takle, trenger du ikke undergrave hennes opplevelse av det som har skjedd.

    Flott at du tar deg tid til å lese, dele og ta fatt i sånt Caroline. Du har jo faktisk en del «makt» i og med at så mange leser bloggen din, og jeg kan ikke tenke meg en bedre måte å bruke den på!

  17. Sikkert vanskelig å akseptere i begynnelsen, men hvis du setter ting i perspektiv så synes ikke at situasjonen din er spesielt vanskelig. Svaret er så enkelt at din mor og far ikke kunne lag barn, de søkte en donor, fikk sæd og så kom du til verden. Du har en mor og en far som har oppdratt deg som sitt barn fordi du er deres barn, synes ikke du skal spekulere noe mer i dette, men settt pris på det du har 🙂
    Er ikke donorbarn selv så kan ikke sett meg inn i din situasjon, men det var dette jeg følte da jeg leste breve ditt. Uansett lykke til med å finne noen som du kan dele dine erfaringer med.

    1. Den kommentaren din, T, er helt DRØY!!

      Hvordan i all verden kan du sitte og være en bedreviter i en situasjon som denne??
      Hvor finner du inspirasjonen til å sette deg ned å skrive en kommentar som det, hvor du forteller et annet menneske (som har åpnet seg med sin historie i håp om å finne noen som har det på samme måte) hvordan hun EGENTLIG skulle ha følt det?
      Har du i det hele tatt en ANELSE om hvordan det kan føles å få beskjeden om at pappaen din egentlig ikke er pappaen?

      Måten du uttrykker deg på vitner om ekstrem umodenhet, og jeg håper for din egen skyld at du ikke er eldre enn 15 år og at empati som dette kommer med alderen.

      1. Men det e jo d som e poenget pappaen hennes ER pappaen hennes og har sikkert vært der og stilt opp for henne hele livet !! En Donor er bare en donor! Hvorfor være så opptatt av gener , tenk på de som ikke har en far i det hele tatt

  18. Michelle

    Det høres så fælt ut at jeg greier ikke en gang sitte meg selv inn i hvordan det må være!!! Uff!!!! Jeg håper at denne personen finner en annen med samme bakgrunn å snakke med!!! 🙁

    Kjempe bra Caroline! At du støtter opp og hjelper! Du er en god person

  19. Trine Grung

    Flott du engasjerer deg og jeg skjønner en ønsker å vite sitt opphav. Men at hele «kortstokken» ramler sammen av den grunn skjønner jeg ikke. Hun har vokst opp med to mennesker som elsker henne uvilkårlig….håper hun får svar fra noen!

    1. Det var vel heller det at hun fikk sjokk. Så kom vel forvirring, nysgjerrighet, spørsmål..

      Hun er ei ung jente og om jeg tenker tilbake til da jeg var på hennes alder så vet jeg ikke om jeg selv ville reagert så annerledes enn hvordan hun gjør. Jeg ville kan hende føle akkurat det samme.

      Vanskelig å si da jeg ikke har opplevd det men tror høyst sannsynlig min verden ville falle som en kortstokk om jeg som 19 åring fikk vite at min far ikke var min far. Så hele prosessen med leting osv. Husk at hun har opplevd noe som ikke bare kan knipses bort.

      Vi reagerer alle forskjellig på personlige hendelser og det er synd om vi skal vurdere hvordan hun skal reagere!

  20. Jeg synes dette overdramatiserer sæddonasjon.
    Selv vil jeg begynne med regelmessig eggdonasjon, så fort dette blir lovlig i Norge.
    Kjenner flere som har donert sæd.

    Vi ønsker ikke selv barn – og selvsagt synes vi det også er fryktelig leit at mange ikke kan få barn, som ønsker seg barn mer enn noe annet her i livet.

    Men som framtidig eggdonor, ønsker jeg ingen kontakt med de som måtte få eggene, eller de barna som måtte bli til.

    Jeg synes dette innlegget overdramatiserer et legebesøk hvor en mann gir fra seg sperm i en kopp. 

    Bare fordi vi kunne vært foreldre – gjør det oss ikke til foreldre.
    Ungen vil kanskje bli 178 cm høy, ha blå øyer, få lange øyenvipper, tykt mørk hår og en pen tannstilling. Men foreldreegenskapene, familietilhørighet, omsorg og kjærlighet, ligger ikke i egga mine.

    Foreldrene til donorbarn er blant de som har kjempet hardest for å få barn og for å være foreldre.
    Ikke glem det.

    1. Veldig bra skrevet!

    2. Donor: Men du tenker ikke på BARNET som vokser opp da? I en situasjon som denne så er det overhode ikke deg som donor som er i sentrum – glem ikke det.

      Og så langt du ikke er donorbarn selv, så kan du på ingen måte sammenligne din situasjon med et donorbarns’. Glem ikke det.

    3. Det er da ingen som har kommet med kritikk mot hverken de som donerer, eller mot dem som benytter seg av denne muligheten for å skape en familie! Tvert i mot sier jo «donorbarn» at hun er takknemmelig og glad i foreldrene sine. Poenget er likevel at det var et forferdelig sjokk å finne ut dette i så voksen alder.

      Beklager oppriktigheten, men jeg synes du UNDERDRIVER et «legebesøk hvor en mann gir fra seg sperm i en kopp.»
      Dette besøket bidrar til å skape et menneske. Et menneske som kanskje, en dag, drømmer om å finne ut hvem han var, denne mannen som «bare ga fra seg litt sperm i en kopp».
      Kanskje dette ikke er en «Big deal» for deg – men det kan være en veldig «big deal» for det barnet man er med på å skape.

      Ønsker deg ellers alt godt og håper at jeg ikke virker krass med dette innlegget 🙂

      1. Fotballfrue

        Jeg er enig med deg, Monica!

  21. For det første forstår jeg deg. Du ønsker å vite hvem du er, og hvor du kommer fra. Men jeg synes også du skal tenke på din biologiske «far». Han ville hjelpe en ukjent kvinne som ikke kunne få barn, men han ønsket ikke å være en pappa. Han har sikkert sin egen familie nå, og aner ikke hvilken kvinne som fikk hans sæd.

    Hvis min samboer hadde vært snill og hjulpet kvinner som ikke kunne få barn, men så plutselig kom det ei 18 år gammel jente på døren som vi måtte forholde oss til.. Det hadde vi ikke ønsket. Vi ville ikke hatt en stedatter. Skulle vi forholde oss til en ukjent person og familie?

    Tenk hvis min samboer sin sæd hadde gjort tre stykker gravide, og det hadde stått tre jenter på døren. Dette er en grunn til at den norske sædbanken så og si er tom. Det er ikke lenger anonymt å gi sæd, og menn ønsker kun å hjelpe.

    Vær takknemlig for den familien du har. Du er elsket, og ligner mer på dine foreldre enn du tror mht til egenskaper, væremåte, m.m.

    Jeg forstår du ønsker svar, men enkelte ganger er det best å la ting ligge. Ønsker deg masse lykke til i hvert fall.

    1. Donorbarnet

      Jeg vil gjerne bare få sagt at jeg ønsker ikke noe forhold til min biologiske far. Det jeg ønsker er å få vite, hva han heter, hvor han kommer fra og kanskje få se ett bilde? Jeg forstår godt at denne mannen mest sanynlig ikke vil vite av meg, og det plager meg ikke. Han er ikke min far, og han skal heller aldri være det. Men jeg vil bare vite hvem JEG er! I denne tidsperioden hvor min mor ble inseminert, har jeg funne ut at det var mangel på sæddonorer i Norge og derfor fikk de sæd fra Europas største sædbak, i Danmark – Århus. Så va sier dette meg? Jo, jeg kan jo faktisk være halvt noe helt annet en jeg opprinnelig trodde når jeg fikk sannheten lagt på bordet. Jeg kan være russisk, dansk, ja you name it… Det er dette jeg vil vite, hvem jeg er, hvor jeg kommer fra, slik at JEG og kun jeg kan få ro i min sjel. Ikke for å «ødelegge» min biologiske fars sitt liv.

      1. metmar

        Du er jo den du er – uavhengig av hvor sæden som ble brukt til å lage deg kommer fra. Du kan aldri bli noe annet enn DEG SELV.
        Å ønske å VITE for å få RO i egen sjel tror jeg du må jobbe deg bort fra. Du kommer aldri til å få vite noe mer om de cellenes opphav og det må du faktisk forholde deg til. Du kan velge å godta det eller ikke, men en ANONYM sæddonasjon er ANONYM.

      2. SnorreSel

        Godt sagt, metmar. Satt akkurat og tenkte på det samme.

      3. Jeg skjønner godt at hun vil vite hvem hun er med hvor hun kommer fra osv osv
        Er ikke i hennes situasjon, men jeg skjønner jo hva hun mener, har jo sett sporløs osv.. Selvfølgelig vil hun vite hvor hun kommer fra? herregud.. tenk om hun var halvt fransk, spansk, eller hva det skulle være, forstår GODT at dette kan gi henne ro i sjelen sin. Forstår virkelig ikke hva du mener.. Hun er jo ikke den hun trodde hun var?

      4. send spyttprøve til http://www.23andeme.com di gentester., her får du vite ALT:; sykdommer du er disponert til å få, hvor du stammer fra osv. Utrolig bra! og seriøst! bare google det. lykke til

  22. Fikk tårer i øynene av å lese dette. Jeg blir like imponert hver gang du viser hvor mye leserene betyr for deg. Du er et fantastisk med menneske. Jeg håper hun kommer i kontakt med noen via mailadr. Lykke til 🙂

  23. Fikk frysninger nå, jeg.. Du er snill og tar opp sånne saker, jeg klarer ikke sette meg inn i hennes situasjon=/ Ønsker deg all mulig godt<3

  24. Jeg er dessverre enig i hun som sier at dette er en noe overdrevet reaksjon… Men folk reagerer forskjellig! Jeg vet at min far er ikke min biologiske far, men som han sier; 10% er arv, 90 % er miljø, og du er jenta MI.

    1. Fotballfrue

      Så vidt jeg vet, er ikke du «donorbarn» som har skrevet dette innlegget. Hvordan kan du da si at det er en overdrevet reaksjon, når du selv sier at folk reagerer forskjellig? Det er jo en smule selvmotsigende.

      – C

      1. Jente 24

        Takk for en god respons, Caroline.

        Og Lill? Pappaen din tar helt feil når han sier at «10 % er arv, 90 % er miljø». Hvis du ikke kjenner til de «10 %» som pappaen din undervurderer, så kan det bety at de resterende 90 ikke har noe å si – fordi tallene går ikke opp!

        Legg sammen 2 + 2 før du forteller andre hvordan de BØR føle det!

      2. Jente24, nå synes jeg du skal roe deg litt. Føler du er ute etter å «ta» alle for å komme med en ærlig reaksjon. Ikke fortell andre hvordan de skal reagere på en historie. Folk får høre at de har overdrevne reaksjoner hele tiden, og ofte er dette riktig. Jeg har mye sympati for donorbarn her! Jeg fant selv ut på 18-årsdagen min at jeg er adoptert. Selv hadde jeg en sterk reaksjon, men jeg ble relativt raskt vant til tanken. Jeg hadde f.eks. en venninne hvis foreldre ikke brydde seg noe særlig om henne. Hun gråt til meg om det veldig ofte og sa ved flere anledninger at hun skulle ønske hun hadde min familie. Jeg lærte å sette ting i perspektiv, så min tilværelse normaliserte seg raskt. Jeg ønsker ikke å vite hvem som er mine biologiske foreldre. Det i og for seg irrelevant. Når det snakkes om arvelige sykdommer, hvor mange vet faktisk hvilke sykdommer som finnes i familien, og hvis disse er arvelige. Leger vet det ikke engang. Det motiverer bare til å passe ekstra godt på meg selv, nå og i fremtiden. Jeg ønsker Donorbarn, og alle andre i en lignende situasjon, lykke til og oppfordrer dere til å prøve å se ting i perspektiv. Dere er HELDIGE som eksisterer!!! Det er forsåvidt alle:)

      3. Jente 24

        Hvordan kan du, som faktisk har lignende erfaring på området, be meg om å roe meg ned når det du skriver bare støtter opp om det jeg skrev?

        I en situasjon som denne, en periode hvor Donorbarn er ufattelig sårbar, så er det på ingen plass respektabelt av andre å fortelle henne at hun «føler feil» fordi de får inntrykk av at hun ikke setter pris på sin egen familie. Har du lest innlegget godt nok? Så og si alle her inne har skjønt at hun ikke gir sin PAPPA skylden for dette – men det er noe som mangler i livet hennes, og det var en nyhet som gjorde at hele livet hennes, og i det alt det hun har trodd at hun har vært, plutselig ble til noe helt annet (som hun ikke engang vet hva er, og det er nettopp DET hun prøver å finne ut av nå!).

        Du sier at du ble «relativt raskt» vant til tanken, men hvor lenge «relativt raskt» er er veldig individuelt. I en situasjon som denne så må folk klare å holde munn hvis de føler at alt de har å si er å fortelle henne at hun EGENTLIG bør se ting i perspektiv, og at hun EGENTLIG bare bør slutte å tenke på det, og at hun EGENTLIG bør konsentrere seg om sin egen familie osv osv.

        Respekter det Donorbarn faktisk leter etter, – akkurat nå! Drit i det som kommer senere, for det finner hun nok ut av selv, akkurat sånn som du gjorde. Det Donorbarn trenger nå, er den støtten hun så tydelig gir uttrykk for at hun trenger.

      4. Hvis det er slik at man «bare får holde munn» så skulle Caroline ha skrudd av kommentarfeltet. Det er ingen her, såvidt jeg har sett, som har vært slemme. Men et innlegg som dette får folk til å reflektere over hva de ville gjort i en lignende situasjon, noe som er helt normalt dersom man har brukbare evner til å føle empati. Grunnen til at jeg ville at du skulle roe deg litt var kun fordi jeg følte at du var veldig krass mot de som kommenterte. Når man bruker BLOKKBOKSTAVER i en kommentar oppfattes det som svært aggressivt for andre å lese. Det er alltids mulig at det har skjedd en misforståelse her; jeg mente nemlig ikke å fornærme deg. Så jeg beklager det.

        Det er alltid fint å få støtte hos andre! Det er på mange måter en viktig del av det å jobbe seg gjennom noe. Etter et par år i psykiatrisk behandling (for post-traumatisk stress som forøvrig ikke har noe med å være adoptert) vet jeg også litt om hva annet som er nødvendig for å jobbe seg gjennom vanskelige ting. Det jeg har slitt med er på ingen måte likt som det Donorbarn sliter med nå, men «oppskriften» er på mange måter ganske lik. Man trenger, som sagt, støtte. Dette er derimot ikke nok. Man trenger hjelp til å endre tankene sine og etterhvert følelsene rundt opplevelsen. Man trenger å bli minnet på at det er andre ting som også er viktige – ikke for å bagatellisere opplevelsen, men for å lære at livet må fortsette. Det hjelper derimot ikke å bli fortalt at man (f.eks.) overreagerer; man må innse dette selv og det skjer gjerne i retrospekt. Likevel bør man være forsiktig med å gjøre dette via en blogg. Da kan det fort oppfattes som ufølsomt, selv om det definitivt ikke var min intensjon – og sikkert ingen andres heller. Dette er en jobb som må gjøres alene, med en profesjonell, eller med noen man stoler på. Da jeg fant ut at jeg var adoptert hadde jeg allerede lært meg denne teknikken, så det var nok derfor jeg kom over sjokket og lærte å leve med min nye livssituasjon «relativt raskt».

        Lykke til, Donorbarn! Jeg sender deg gode tanker og håper du vil klare å akseptere situasjonen din etterhvert:)

  25. Lars-Kristian Eriksen

    Jeg må bare si at jeg forstår Donorbarn utrolig godt. Jeg har forsøkt å se for meg selv i motsatt situasjon, som sæddonor. Etter en stund hadde jeg gått rundt som et stort spørsmålstegn. Er jeg far? Hvordan ser h*n ut? Ser h*n ut som meg? Jeg tror jeg hadde hatt et ekstremt behov for å vite, og den frustrasjonen må være enorm.

    Håper du finner noen å snakke med 🙂

    Ps. Synes det er synd at noen misforstår tanken bak teksten din. I all hovedsak ønsker du jo bare noen å snakke med, og du har ikke skrevet dette innlegget for å finne din biologiske far. For meg står det som helt klart at du ikke har noe negative tanker rundt din «ikke-biologiske far». Du ser på han som faren din, men du ønsker bare å vite mer om opphavet ditt.

    1. Det er ingen her som sier at de ikke forstår Donorbarn, men vi prøver å se saken fra flere sider. Tror du virkelig en sæddonor går rundt og tenker slike tanker? Enkelte kanskje, men ville de ikke da ha tatt kontakt med sædbanken for å vite hvilken kvinne de gjorde gravid?

      De fleste menn som velger å være sæddonor er menn i 20-årene. Mange av de er ikke klar for å få barn, men mange ønsker å hjelpe de som ikke kan få det. Disse mennene ønsker å hjelpe, fordi de kan. Synes det er kjempesnilt av dem.

      Har faktisk tatt opp denne debatten med min samboer, og han er usikker på om han ville ha gjort det. Da jeg sa at det ikke er anonymt i Norge var det uaktuelt. Denne meningen forstår jeg godt.

      La oss si at Donorbarn får et navn eller et bilde. Dette pirrer nysgjerrigheten, og søken etter å bli bedre kjent med sin biologiske far øker. Donorbarn vil vite mest mulig om sin far, og det er fullt forståelig. Kanskje hun ønsker å snakke med «faren» sin om dette, og ønsker svar. Problemet her kan være at det ikke er noe svar å gi. Han ga sæd en mandagsmorgen, gikk på jobb, og fortsatte sitt liv. Tenk hvis Donorbarn blir avvist. Den følelsen unner jeg ingen.

      Igjen; jeg forstår du ønsker å vite litt mer om hvor du kommer fra, men du må vurdere om du vil ta saken et skritt lengre. Har du snakket med din mor og far om dette? Vil de hjelpe deg å finne navnet på faren din?

      Det er trist du ikke har det bra, og jeg håper du finner noen å snakke med 🙂

      I teksten går det frem at hun ikke har noen tanker om sin «ikke-biologiske far» nei, men det kommer klart og tydelig frem at hun ønsker svar 😉

      Veldig bra debatt du tar opp Caroline. Denne saken engasjerer veldig! Har fulgt den i noen år nå, og det er første gang jeg ser den på en blogg. 🙂

      1. Tror kanskje folk misforstår? Dette er jo ingen debatt!
        Jeg kan ikke en gang tenke meg hvor vanskelig dette kan være. Håper dere finner støtte i hverandre, og at dere får de svarene dere leter etter<3

  26. Skjønner godt at du ønsker et navn og et ansikt! Du skal vite at jeg syntes du er heldig som har hatt en pappa som er veldig glad i deg og du var nok et meget ønsket barn! Ikke alle biologiske fedre som stiller opp og bryr seg om barna sine… Har dessverre et kjempedårlig forhold til min egen far, som aldri har hatt noen interesse i meg. Selv om han er min pappa, så føler jeg ikke på noen måte at vi er like, verken i utseende eller personlighet. Håper du finner de svarene du ønsker, tror det kan være viktig for deg! Ønsker deg masse lykke til!

  27. Hei Fotballfrue,

    dette er et veldig flott innlegg, selv om det er hjerteskjærende å høre denne unge jentas historie. Men jeg lurer på en ting, hvis hun skrev denne mailen til deg for noen måneder siden, hvorfor har du brukt så lang tid med å legge den ut?

    1. Fotballfrue

      Vi har snakket mye om hvordan hun skal formidle dette.

      – C

  28. Jeg syns det er fint du engasjerer deg jeg Caroline, uansett hva det er nå det gjelder barn. Folk må selv få føle på hvordan de reagerer på en slik besskjed.

  29. Oi, tenk deg det, ja.. Så fint å se at du engasjerer deg Caroline, du har et stort hjerte! (:

  30. Hei

    Her har vi ei jente, ei utrolig tøff jente, som tar tak i det som hun opplever som vanskelig. Det jeg får ut av teksten – er ei jente som søker noen å prate med som kan forstå hennes spørsmål og kanskje sette ord på følelser og tanker nan enda ikke vet at man har. Noen som forstår.

    Kjære DonorBarn, ønsker deg lykke til i letingen etter noen i din situasjon. Du er tøff, løsningsorientert og handlekraftig! Bedre utgangspunkt kan man vel ikke ha?

    B I R T E

  31. Hei donorbarn!
    Jeg forstår din reaksjon på disse nye opplysninger om ditt liv. Det er så viktig å kjenne sin egen identitet, og det er er jo det dette handler om, om jeg forstår deg rett?!
    Jeg har selv hatt det vanskelig med å finne min identitet, når jeg var på din alder. Er selv splittet mellom 2 «ulike verdner», men har alltid visst dette, så har aldri fått en slik overraskelse som dette. Men det er ingen god fölelse og ikke vite hvem man er, hvem man forventes å väre eller hvem man kjenner seg som..egentlig.
    Men om det kan väre til noen tröst, så vil det bli lettere etterhvert, selvom man kanskje ikke får flere svar. Sånn var det ihvertfall for min del.. Det er som at man finner seg selv (veldig klisje), og aksepterer dette. Jeg er nå 30 år og de siste 4-5 årene har mange av mine spörsmål lagt seg mer til ro, og endel har jeg vel funnet svaret på.
    Håper du får svar, noen å prate med og/eller at alt faller mer til ro for deg! Lykke-til-tanker semdes til deg!

  32. Hei Donorbarn 🙂

    jeg synes det er utrolig trist du føler denne tomheten, og lurer på hvem du er. Tror ingen kan sette seg inn denne situasjonen, om man selv ikke er donorbarn eller adoptert. Jeg synes selv jeg sliter med å «finne» hvem jeg er, og det er så mange faktorer og tanker, man vender og vrir… hvem ligner du, hvilke venner har du, og vil du ha?

    I dag er det ofte det miljø du er i, som er med å forme den du er. Jeg selv, føler jeg prøver å finne meg, hvem jeg er og vil være… uten og sette familie og venner i lys.. for det er meg, og jeg vil være min egen!

    Dine verdier og normer har du sikkert allerede fått av dine forelde 🙂 og du er sikkert kjempe glad i dem! de er jo dine foreldre, som du kjenner dem 🙂

    jeg har vært svært syk en lang periode i livet mitt… med Tvangstanker, depresjon og angst… og har ingen anelse hvor det kommer fra… Men jeg har blitt «frisk» og har det så mye bedre… Men det var så mye jeg tenkte på hele tiden… det kjørte rundt og rundt, til slutt så blir man så konsumert av de tankene at man ikke kan tenke fornuftig….

    Jeg har fått to råd i livet mitt, som jeg har begynt å leve etter… som jeg faktisk har hørt på og betyr masse for meg… Det ene er;

    uansett hva som skjer, så har du alltid deg selv, du er din egen … Så sett deg selv først! 🙂

    jeg håper du finner en løsning/svar, noen å snakke med å dele følelsene med. Det hjelper så masse… og jeg håper på ingen måte at dette er noe negativt skrevet, for jeg mener alt helt godt, og jeg føler med deg.

    Håper du finner DEG 🙂 <3

    JK

  33. Jeg er adoptert og ble nysgjerrig på mitt opphav da jeg fikk vite det. Samtidig er den kjærligheten jeg har fått så mye viktigere en gener. Du er ikke en far selv om du har befruktet noen, en far er du når du har vært der hele oppveksten,gitt trygghet,klemmer, å ett forbilde. Det betyr så meget mye mer. For min adoptiv far er jeg d viktigste i verden 🙂

  34. Kjære donorbarn!
    Dette er sannsynligvis et «long shot», men hva med http://www.decodeme.com? Flere utenlandske sider som tilbyr genetisk testing kan si en god del om ditt opphav. Dette var sannsynligvis ikke nøyaktig det du var ute etter, men det kan være du finner noe spennende!

    Lykke til !

    1. Jeg kan gå god for gentesting se link: wwww.23andme.com

  35. Håper du får mail frå nåken! 🙂
    kjempe fint gjort, Caroline, du er ein flott person! : )

  36. Hei!

    Hvorfor vil du finne ut hvem din biologiske pappa er? Dette er overhodet ikke ment som kritikk, men et spørsmål. Jeg har en farfar som kun har valgt å være det, min biologiske farfar har aldri vært interresert å bli kjent med oss. Sier ikke det alt? Pappaen til denne jenten e han som har valgt å være det, ikke han med sæden.

    Jeg har venner som er blitt adoptert, og en som ble adoptert av den nye mannen til mammaen hennes når hun var liten, og det er han som er den EKTE pappaen hennes. Ikke den biologiske.. Samme som min farfar, den biologiske farfaren min er ikke farfar i det hele tatt, for han vil ikke ha rollen..

    Jeg skjønner ikke hvorfor man skal ha en rett til å vite hvor eggene eller sædcellene kommer fra, når man har fått andre foreldre, som vil ha deg og har tatt rollen! Det er fantastisk at det finnes muligheter for de som ikke kan få barn naturlig, skal vi ikke bare være glade for det?

    1. Fotballfrue

      Hun vil jo bare finne likesinnede også, så hun kan snakke med noen i samme situasjon. Det forstår jeg godt. . Hun sier ikke at hun vil komme i kontakt med sin biologiske far, hun vil bare vite litt mer.

      – C

  37. Når jeg leste innlegget så stusset også jeg over hvorfor foreldrene valgte å vente så lenge med å fortelle «donorbarn» at hun var det. Trangen etter å «vite» hadde muligens ikke vært så stor om hun fikk vie det tidligere? Jeg tror at hvis jeg hadde fått vite noe sånt så «sent» i livet så ville jeg heller fokusert på hvorfor jeg fikk vite det, og hvorfor så sent. Hva var hensikten med å vente så lenge med å fortelle? Dine foreldre kjenner deg jo og burde kanskje visst hvordan du ville takle det? Jeg forstår at «donorbarn» med dette innlegget ønsker kontakt med andre i samme situasjon, men hun skriver jo også at hun ønsker å vie hvem han er, se et bilde av han -men det er jo som å lete etter nåla i høystakken… Jeg føler med deg «donorbarn», men som så mange andre skriver så ville jeg nok ikke tenkt så altfor mye på dette. Jeg tror det blir veldig ødeleggende for deg når det er helt umulig å finne donoren… Fokuser på det positive i stedet 🙂

    Mange tenker kanskje nå at jeg virker «kald», og jeg har sett at alle som kommenterer og som har andre meninger rundt dette enn hva som kanskje er «forventet», blir sett på som følelsesløse og «kalde».. Husk at det er mange lesere av bloggen -unge som gamle- og folk har forskjellige tanker rundt dette.. Husk at alle som kommenterer bryr seg -på den ene eller andre måten 🙂

    Klem

  38. Fint innlegg Caroline!
    Lykke til videre til «donorbarn», håper du finner det du søker. Jeg syntes ikke du skal ha dårlig samvittighet for å ønske svar, og for å føle deg «lurt». Vet ikke om du har dårlig samvittighet heller, men tenker på de kommenatarene som sier » hver fornøyd med at du har en far som bryr seg» ol., Det er naturlig å føle seg forvirret og alene i en sånn situasjon, det betyr ikke at du ikke setter pris på det du allerede har.

  39. Trist historie. Jeg tror de aller fleste som kommenterer her ikke har begrep om hva denne jenta gjennomgår. Man skal være ytterst forsiktig med å kommentere en situasjon man aldri selv har vært i. Når det er sagt må jeg bare få kommentere at Caroline, du er en helt fantastisk person. Nok en gang viser du oss den omtanken du har for andre mennesker. Det er en grunn til at du er der du er i livet ditt. Så også inslaget om deg på god kveld norge, du er så fornuftig og har så rett i det du sier i forhold til kropp og selvtillit. Nydelig er du – både på inn – og utsiden 🙂

    klem fra meg

    1. Takk, Stine. Jeg er 100 % enig med deg.

      Støtte er det Donorbarn gir uttrykk for at hun trenger – så la alle andre synspunkt være. Det er ikke det hun har bedt om med dette innlegget.

      1. Donorbarnet

        Takk så mye, dere gir meg håp. Det er trist å lese at så mange stiller seg imot dette..

      2. Flere mangler nok dessverre bare evnen til å sette seg inn i og forstå hvordan dette føles for deg. Men det betyr ikke at ikke dine egne følelser rundt dette er overdrevet (i det hele tatt!), for ingen av de andre her har så vidt jeg vet vært i nærheten av samme situasjon, og jeg synes derfor ikke du bør la deg påvirke av det. Den som mener at du må respektere deres mening her tar etter min mening feil, for hun eller han som i utgangspunktet ikke forsto DIN mening og ikke respekterte den, bør heller ikke forvente å kunne sende inn sin mening uten å bli konfrontert med det tilbake. Blir helt oppgitt, men jeg støtter deg!

      3. Monica

        Kjære deg,
        vi har alle behov for å vite noe om «hvem vi er».

        Gener er ikke alt, selvfølgelig. I likhet med mange her, mener jeg oppriktig at miljø er viktigere enn gener, og at den mannen du har vokst opp med er din pappa – og dette er jeg sikker på at du er enig med meg i.

        MEN: At du har opplevd et sjokk og har stort behov for å finne ut mer om ditt biologiske opphav, og treffe andre i samme situasjon, synes jeg er HELT normalt. Jeg hadde følt det samme. Og jeg synes du er utrolig modig som tar opp dette til åpen diskusjon.

        Lykke til – håper du finner det du leter etter !
        Klem fra meg

      4. Men så er det jo sånn i dagens samfunn at alle vil få sagt sin mening. Og ved å legge ut et slik innlegg, eller i dette tilfelle kontakte Caroline og legge det ut her, vil jo bare skape diskusjon. Folk har forskjellige meninger, og det må man egentlig respektere. Ikke alle som gir sæd / egg vil vite om det kommer barn, og er anonyme for en grunn.

        Jeg syns det er veldig modig av deg å gå ut med historien din i en så profilert blogg, og håper virkelig du finner noen som har vært gjennom det samme som deg!
        Lykke til!! 🙂

  40. Hei Donorbarn,

    Først og fremst ønsker jeg å si at du skriver på en utrolig fin måte. Du uttrykker deg i klare ord, rene setninger og rett på sak. Behagelig å lese og jeg føler at jeg sitter i samme rom som deg.

    For det andre, så sitter jeg igjen med en tankevekker. Du skjønner, mannen min og jeg, vi kan ikke få barn. Vi er nå i andre halvdel av trettiårene og har prøvd i flere år. Vi får heldigvis profesjonell hjelp og må bare være optimistiske for et eventuelt utfall av den.

    Vi har vært innom tanken og diskusjon rundt donorbarn.

    Det du beskriver har jeg aldri tenkt over og jeg blir egentlig litt skamfull over at jeg ikke har gjort det. Å ønske seg barn er noe som etter som tiden går blir ufattelig sterkt og overskyggende alt annet i livet. Det blir en uforklarlig desperasjon, savn og sårhet som gjør at vi lett kan falle i fellen å bli egoistiske og ekstremt kreative på hvordan vi skal få oppleve det andre foreldre får.

    I iver etter løsning på å få barn kan ønsket om donorbarn strekke seg til at vi tenker «barnet blir jo vårt, ingen trenger vite at det ikke er det, fullt og helt».

    Å vite at du er ei ung jente og lese dine tanker rundt det du opplever, vitner om at du har en styrke og er reflektert over egen situasjon. Jeg synes du er ei modig og ikke minst moden jente.

    Du gir et ansikt til noe mannen min og jeg ser på som et alternativ til å få egne barn.

    Jeg tror din far ville være mektig stolt av deg!

    Takk for at du ville dele historien din!

    1. Donorbarnet

      Veldig hyggelig å få en slik tilbakemelding fra noen som faktisk vurdere å få et barn «som meg»! Jeg unner alle barn, om de er adoptert eller av donor er det, det samme. Det jeg vil forslå for deg og din mann er om dere faktisk ønsker og gå gjennom med dette, er og gi barnet, i tidlig alder informasjon om dette. Har lest om at det finnes barnebøker som gjør det lettere for foreldre og fortelle sine barn hvordan de ble til. Om dere velger denne metoden for barn, har deres barn det kravet jeg ikke har. Og få vite sitt opphav, når de fyller 18 år. Dette gir barnet deres muligheten for å få svar om de ønsker, den muligheten har ikke jeg.. Tenker at det blir litt dumt og sitte her inne og avholde en samtale om dette, så du kan gjerne sende meg en mail på donorbarn@hotmail.com så kan vi snakke mere om dette? Jeg har mange fine synspunkter om hvordan dere kan gjennomføre dette. Og det som har vært det største såret i vårt hjem, er at pappa har synes dette har vært utrolig tungt. Han har løyet for meg i 18 år, mens min mor ikke har følt det samme siden jeg deler genetiske bånd med hun, og ikke med han. Pappa har vært mye deprimert pga. av dette, og søkt hjelp hos flere psykologer! Håper du sender meg en mail, så vi kan diskutere litt 🙂 Takk for en flott kommentar!

      Hilsen Donorbarnet selv

      1. Sandra

        Hei igjen!

        Så fin tilbakemelding da! Ja, jeg skal sende deg en epost. Det er hyggelig at du foreslo det.

        Jeg kan tenke meg du har brukt utrolig mye tid på å finne de riktige ord og å kanalisere følelsene dine. Leserbrevet vitner om det.

        Alle kommentarer som ramler inn som et resultat av alles synspunkt rundt din opplevelse håper jeg du klarer å prelle av deg. Det vil ALLTID være noen som sier de «vet hvordan du har det», som har en og annen løsning på hva du skal gjøre og ikke minst synes det faktisk er RART at du ikke gjør det og det. Sånn vil det alltid være, så lenge vi er over 4 millioner mennesker, bare i Norge. Det er like mange preferanser på hvordan vi skal tenke og det er like mange ideer vi ønsker å øse over på andre..

        Jeg håper for din del at du har nøytrale, fornuftige mennesker rundt deg som kan hjelpe deg å sortere tanker som dukker opp. For tanker vil komme, nå og senere. Uavhengig av resultat på din søken etter deg selv.

        Ta godt vare på deg selv så snakkes vi nok snart igjen! Via en annen kanal – epost 🙂

        PS! Når det gjelder hvordan din pappa har det så innrømmer jeg gjerne at det liksågodt kunne være meg som holdt det skjult for mitt barn (om det var egg vi måtte bli tildelt) og hatt store problem med å håndtere det. At han får følelsesmessige utladninger og sliter med depresjon viser vel egentlig at han bare er et menneske han også.

        Det er rett og slett umulig for oss utenforstående å sette oss inn i situasjonen – uansett hvor hardt vi prøver!

        Ha det fint så lenge!

  41. Dette var en utrolig sterk historie! Kan ikke se for meg følelsen av det engang..
    Håper virkelig personen finner noen som hun kan dele gleder og sorger med 🙂

  42. Folkens: I Norge har vi noe som heter ytringsfrihet. Da kan man faktisk få lov til å føle, si og mene akkurat hva man vil! Så værsåsnill og la Donorbarn føle det slik hun føler det! Alle reagerer forskjellig på ting, og hvis dere mener hun reagerer feil eller noe sånt, så kan dere faktisk ikke kjefte på henne for å reagere slik hun gjør.

    1. Alle føler jo noe til dette teamet, de må også få lov til å uttrykke seg de og. Selv om dette ikke går overens med hva Donorbarnet føler.

      1. Men er jo det jeg mener. At hvis alle her inne kan reagere slik som de gjør, så må jo donorbarn få lov til å reagere slik hun gjør også. Hvis ikke blir det jo helt feil..

  43. veronica

    Utrolig fint at du deler dette Caroline! 🙂 Jeg har en far som er adoptert! Det fant jeg ut for noen år siden (nå er jeg 20), jeg har alltid følt en stolthet ovenfor familien min! Men når jeg fant ut at besteforeldrene mine var ikke mine «ekte» besteforeldre, måtte jeg bare finne ut mer! Selvfølgelig er jeg like glad og stolt av familien min, og det er jo ikke jeg som er adoptert, men det kom bare på meg som et sjokk og jeg ble SÅ nysgjerrig! Jeg hadde så mange spørsmål!! Men det rare med det hele så følte jeg meg faktisk litt kvalm. En ganske så rar følelse egentlig, heldigvis for meg var all informasjon klar slik at jeg fikk alle svar med engang! Jeg føler med deg donorbarn! Det du går igjennom er noe anerledes enn meg! Men jeg er en type person som funderer mye på «hvor kommer jeg egentlig fra», og når sånne ting kommer opp, som f.eks. adopsjon, donering osv,da blir en naturligvis kjempe nysgjerrig! Og ikke bare det, prosessen etter å ha bli fortalt hvor en egentlig kommer fra er veldig mentalt for enkelte! Jeg støtter deg 100% i ettersøkingen din og jeg håper at det er flerre der ute som vil fortelle deg sin situasjon med å være donorbarn! MASSE lykke til :):):)

  44. Jeg forstår fullt og helt sjokket hun måtte ha fått da hun fikk vite dette, men tenk over at en donor er kun en donor. den biologiske faren hennes (altså donoren)vil jo helt sikkert ikke at hans donorbarn skal kontakte han, det synes jeg også bør respekteres. han er jo tross alt bare en donor. og hva med faren som har oppdratt henne i 18 år, og vært hennes far gjennom hele livet, dog ikke biologisk. blir ikke han litt skuffet over at hun absolutt skal finne sin biologiske? hvorfor? jeg forstår det bare ikke.
    ikke missforstå, jeg kan forstå sjokket, jeg kan også forstå behovet for å finne sin biologiske far, men jeg synes ikke hun bør gjøre det. jeg mener hun heller bør bruke litt tid på å godta situasjonen som den er.

    1. Fotballfrue

      Donorbarn er på jakt etter likesinnede, det er derfor hun har opprettet epostadressen. .

      – C

    2. Donorbarnet

      Her måtte jeg bare kommentere. Det er slik at jeg ønsker ikke noe kontakt med med biologiske far, jeg ønsker kun svar på hvor jeg kommer fra. Noe farsforhold til denne donoren har jeg aldri ønsket. Han som er min far idag, som har oppdratt meg i 18 år, har jeg nå idag hatt en lengre samtale med. Fortalte han om innlegget her på bloggen til Caroline, og han støtter meg fullt og helt. Dette har vært tungt for han, han ser at den løsningen de valgte, ved og ikke fortelle meg dette i tidlig alder var feil. Det ble en tårevåt samtale, og dette har ikke gjort annet en og knyttet sterkere bånd mellom meg og min far. Han er ikke skuffet over at jeg søker svar, han er stolt og beæret over og ha en datter som tørr og gå ut med dette, som tørr og si sin menig rundt dette emnet som har vært så tabu de siste 20 årene. Så at du sitter der og synser deg fram til hvordan min far har det, synes jeg er feil. Skal forresten hilsen fra han å si at han kunne ikke vært mere stolt over meg! 🙂

  45. Jeg er selv et «donorbarn», men velger å se på situasjonen på en annen måte. Tenk så heldig vi er? Vi har noen som ønsket oss så sterkt at de valgte å få en donor. Vi har allerede to foreldre som er kjempe glad i oss.

    Selvfølgelig lurer jeg selv på hvordan min «ekte» far ville sett ut, men ville det egentlig hatt noe å si? Prøv å se det positive i dette, og tenk heller på de som f.eks. ikke er ønsket osv.
    Jeg hadde samme reaksjon som deg først, men det gikk fort over 🙂

  46. Jeg får tårer i øynene når jeg leser dette. Jenta som skrev dette innlegget er en utrolig sterk person, som går gjennom så mye og likevell gir aldri opp. Helt utrolig, og utrolig trist at det gjør så vondt. Og jeg ønsker henne masse lykke til, og sender henne masse gode varme tanker! <3

    Også synes jeg at det er veldig bra gjort av deg, Caroline. At du ser mennesker i oss, som er dine lesere. Med sine følelser og tanker, og ikke bare et tall i statistikken din. Det at du hjelper en person å nå til flere, at du velger å vise til andre at det er ikke et tabutema er veldig bra gjort av deg.

  47. Dersom donorbarna i ettertid skulle ha mulighet for å ta kontakt, ville det ført til at jeg valgt vekk å donere. 
    Det samme mener de sæddonorene jeg kjenner. 
    Dette vil være en skummel utvikling, som jeg tror vil føre til ferre donorer – og dermed føre til at de ufrivilligbarnløse forblir barnløse.

    Å være donorbarn er ikke det samme som å være adoptert eller vokse opp med én forelder som ikke er din egen og være frarøvet å bli kjent med en annen forelder. 

    Som donor setter ikke jeg liv til verden og blir ikke forelder.
    Men jeg gir andre muligheten for det. Bedre at noen som virkelig ønsker seg barn – får oppleve det.
    Ellers hadde sæden blitt kastet med et lite stykke papir i dass.

    1. Donorbarnet

      Du tar nok veldig feil her, det er faktisk slik idag og det har vært slik siden 2005 at de som blir til ved hjelp av en form for donor har muligheten til å finne ut hvem som er dems biologiske far eller mor. Så denne «skumle» utviklingen du snakker om, skjedde for mange år siden. Du kan søke opp bioteknologilova og lese selv. Det er til og med opprettet et donorregister hvor donorbarn kan finne lettere fram. Men i min sak, siden jeg ble skapt i 1992, har jeg ikke samme rettighetene.

      1. Donorbarn:

        I samtykkeerklæringen undertegner du at barnet har rett til å få vite om din identitet, ja, men det står også at du ikke har noen forplitelser overfor barnet.

        Husk at dette kun har fungert i en 5-6 års periode, og de endelige konsekvensene av dette enda ikke er målbare.

        Hilde:

        Dersom en mann donerer sæd til en sædbank – som igjen fører til at  noen blir foreldre til åtte barn – gjør han det jo ikke for sin egen del. Han tjener ingen ting på det, og gjør det ikke av egoistiske hensyn.

        Blodgivere donerer blod til noen som trenger det mer enn dem selv.
        Sæddonorer donerer sæd til noen som trenger det mer enn dem selv.

        Vi KUNNE latt være.
        VI vinner ingenting på dette.

      2. Fotballfrue

        Men nå krever jo heller ikke Donorbarn noe som helst av sin biologiske far? Hun vil bare ha svar på noen spørsmål, aller helst prate med dem som er i samme situasjon. .

        – C

    2. Jeg stiller bare spørsmålstegn ved alle kommentarene her inne som peker ut at vi må ta hensyn til donoren, til barnets familie, – da spesielt barnets far, og hans følelser rundt dette.

      Hvorfor er det så vanskelig for folk å forstå at det aldri er en menneskerett å få barn?
      Hvilket behov er det man prøver å dekke når man får barn med sæddonor? Jo, det er sitt eget behov for å få barn.

      Jeg forstår uansett dette behovet kjempegodt. Men problemet i denne saken er at det er blitt skjult i 18 år at pappaen hennes ikke er hennes egentlig far. Det er DET som er sjokket!

      Jeg støtter donorer fullt og helt hvis barnet får vite på et tidlig stadie at det er slik det er blitt til. Jeg tror fullt og helt på at det da vil kunne utvikle en aksept gjennom oppveksten, fordi man lærer seg å leve med tanken om at det likevel er familien man er oppvokst i som er den ordentlige familien.

  48. jeg kan ikke sette meg inn i hvordan dette føles, men tenker som flere andre som har kommentert at mye kunne vært annerledes om foreldrene hadde fotalt dette tidligere. For meg ble dette også en påminnelse om hvor viktig det er å snakke med barna sine, fortelle dem hvordan familien henger sammen og hvorfor ting er som de er. Og så håper jeg donorbarn får kontakt med andre i samme situasjon, kanskje enda mer etter å ha lest kommentarene her som (dessverre ) viser at ikke alle forstår hvordan det føles å plutselig ha en annen bakgrunn enn den man har trodd man har.

  49. Jeg skjønner på sett og vis at man er nysgjerrig på opphavet sitt, men det blir kanskje å overreagere hvis man synes at verden raser sammen av den grunn.
    Nå er jeg ikke donorbarn, men jeg har vokst opp uten en far. Dvs: Uten min biologiske far. Jeg vet godt hvem han er, men vi har kanskje sett hverandre annenhvert år i løpet av livet mitt så han kunne like godt vært en fremmed.
    Jeg har vokst opp med en fantastisk stefar, som for meg er min familie. Jeg føler ikke det overfor min biologiske far (uten at det betyr at han er en dårlig person av den grunn)

    Jeg tror at både adoptivbarn og donorbarn deler et felles ønske om å vite hvor de kommer fra. Noe man bør tenke grundig gjennom før man prøver å finne svar på. I prosessen kan man ende opp med å skuffe både seg selv og såre sine nærmeste. Du som er et donorbarn: Har du ikke en far du er glad i allerede? Trenger du virkelig en til? Jeg vet i allefall at jeg aldri ville risikert å såre noen jeg er glad i for at jeg selv skal kunne hilse på en fremmed mann som mest sannsynlig aldri vil komme til å spille en særlig viktig rolle i mitt framtidige liv.

  50. Donorbarn har jo sagt flere ganger i kommentarfeltet her at hun ikke ønsker å bli kjent med donoren men vil bare vite hvem han er og største ønske er å finnelikesinnede hun kan prate med! Hvis du hadde lest kommentarene vill du også sett at hun har snakket med sin far som har oppdratt henne siden hun var født om dette og at han er veldig stolt av henne som tørr å ta opp dette temaet.

  51. En sterk historie. Selv aner jeg ikke hvordan jeg hadde reagert hvis jeg hadde blitt fortalt noe sånt. Jeg hadde nok blitt veldig sjokkert og ikke visst hva jeg skulle gjøre. En veldig vanskelig situasjon å sette seg inn i, for ingen er like og alle reagerer ulikt.

    Det som overrasker meg mest her er egentlig alle kommentarene som mener ditt og mener datt, slik burde donorbarn føle seg, slik burde hun ikke føle seg, slik er realiteten eller ikke. I hovedsak er dette hennes sak, og vi kan ikke fortelle henne hvordan hun skal reagere, det blir helt feil! Jeg skjønner godt at hun har lyst til å vite hvor hun kommer fra, og jeg skjønner også at hun er veldig glad i faren som har oppdratt henne i alle disse år. Om en vil vite eller ikke er opp til hver enkelt, og en burde respektere deres valg, ikke lage en skjennepreken! Jeg hadde ikke visst hva jeg ville gjort før jeg kom opp i situasjonen selv, og det gjør heller ikke noen av dere andre, hverken deres som aldri har hatt noen farsfigur eller som faktisk har begge foreldrene sine, slik som meg.

    Kjære donorbarn, jeg håper virkelig at du finner ut av det du ønsker, selv om veien er vanskelig og kanskje umulig. <3

  52. Kjære donorbarn.

    Jeg vil bare si at jeg syns overhode ikke du overreagerer. Hvis jeg nå, etter 20 år, skulle fått vite at det ikke er pappa som er min biologiske far, kan jeg tenke meg at jeg hadde reagert sterkt på det. Plutselig skal man liksom begynne å se seg selv på en ny måte, og det er nok ikke bare-bare. Personlig syns jeg det er moro med familielikheter, og jeg syns det er gøy å se hva jeg har fått fra pappa og hva jeg har fått fra mamma. Så ja, jeg ville nok blitt ekstremt nyskjerrig hvis jeg hadde vært i din situasjon, det er jo helt naturlig?

    Jeg syns det er utrolig bra at du vil ha kontakt med andre i samme situasjon som deg, for det hjelper å snakke om ting. Min erfaring er uansett hva det gjelder så er det godt å kunne snakke med andre som deler din opplevelse. Jeg husker da foreldrene mine skilte seg for 10 år siden, og hvilket sjokk det var. Det å kunne snakke med andre med skilte foreldre og bli forstått, fullt ut, hjalp på bearbeidelsen. Nå er det jo vanskeligere å finne andre donorbarn enn barn med skilte foreldre, men du skjønner sikkert hva jeg mener. Jeg håper av hele mitt hjerte at du får noen mail som kan hjelpe deg å komme videre.

    Ønsker deg alt godt! Klem!

  53. Veldig sterk historie.. <3

  54. Nå ble jeg helt rørt til tårer. Jeg har nettopp funnet ut at storebroren min, som er halvbroren min, ikke er pappas biologiske barn. Det vil si at biologisk er han ikke broren min. Verken mamma eller pappa vet at jeg vet dette…jeg overhørte pappa ha en samtale med onkelen min på hytta i sommer. De trodde vel jeg hadde lagt meg, men egentlig satt jeg i et vindu rett over dem og tyvlyttet..
    Det verste med det er at broren min ikke har en anelse..han tror fortsatt at pappa er faren hans.
    Jeg vet hvem den ekte faren hans er, han er en relativt kjent person her i Norge. Synes det er kjempeekkelt og tenke på å begynne å gråte hver gang jeg tenker på det. Hver gang jeg ser et bilde av personen i media eller lignende blir jeg kjempesint og får lyst til kaste opp. Hater denne mannen så intenst! Synes det er urettferdig at broren min lever i uvitenhet om dette, men allikevel vil jeg ikke fortelle det til han..er redd for hvordan han vil reagere, spesielt etter at jeg leste dette. Synes dette er en veldig vanskelig situasjon.

    Lykke til donorbarn, håper du kommer i kontakt med noen som har det som deg….

  55. Har virkelig ingen mulighet til å skjønne hvordan dette må være, og tviler på at det er så altfor mange andre heller.
    Slik jeg forstår det er det ikke å få kontakt osv. med biologiske far Donorbarn vil, men vite basic faktakunnskap og se hvordan han ser ut.
    All respekt til deg, dette må være tøft å gå igjennom og håper du får kontakt med noen som har opplevd det samme ! =)

    Og med tanke på de som kommenterer det med at hun allerede har en far osv. husk ordtaket: Anyone can be a father, but it takes someone special to be a DADDY! ^^,
    Donorbarn har nok ikke glemt hvem som er Pappan, men vil vite litt om sin far 😉

  56. Jeg vet hvordan du har det… Hvem er jeg? Jeg har dyp medfølelse for deg, og håper du har begynt å komme deg videre etter det du har fått vite. Jeg vet det er tungt, men det blir bedre!

  57. Sarpejente

    Synes det er veldig bra gjort av deg Caroline og sette lesebrevet på bloggen!
    Du er en god person.

    Hilsen sarpejente:-)

  58. Kanskje denne websiden er verdt et besøk?
    https://www.donorsiblingregistry.com/

  59. Jeg ser at det har kommet en del sterke kommentarer ovenfor, og jeg har lest en del av dem. Det jeg ønsker å si er at jeg skjønner godt at donorbarn vil vite hvordan sæddonoren ser ut og hvor han kommer fra, for å være mer bevisst på sin identitet. Jeg selv mistet min far (kreft) i begynnelsen av 2010, men hadde dårlig kontakt med han fra før av. Selv om jeg ikke hadde god kontakt med han var jeg glad for å vite hvor jeg kom fra, og det er vell det jeg er glad for at jeg vet. Med dette mener jeg ikke at jeg skjønner hvordan du har det, men jeg vil gjerne vise medfølelse. Det er din fulle rett å reagere slik du gjør, selv om det er andre som kanskje reagerer på en annen måte.
    Ønsker deg lykke til!

  60. Lykke til i jakten på svarene du lengte etter. Du er nok i en situasjon som svært få mennesker kan kjenne seg igjen i. Du lengter nok etter noen svar du vet at du mest sannsynlig aldri vil å svar på.

  61. Er så stolt over min fantastiske venninne (donorbarnet) for å kommet ut med sin historie! jeg er en av hennes venninnes som har hvist om dette så og si like lenge som henne. Jeg støtter henne 100%, å håper jeg kan være med å bidra til at hun finner svar:) Håper også dere andre donorbarn der ute kontakter donorbarnet, sammen er dere mye sterkere!!

    1. Fotballfrue

      <3

  62. Tidligere donor

    Som tidligere sædgiver var dette sterk lesning.Forstår godt at donorbarnet reagerer som hun gjør.
    Å bli fortalt dette når man er 19 er alt for sent.Hadde man blitt fortalt slikt når man var liten,ville tanken fått tid til å modne seg litt eller litt.
    Jeg vil at donorbarnet skal vite at vi som stilte opp som sædgivere,gjorde det i beste mening.
    Vi ønsket å hjelpe barnløse med å få barn.
    Når det gjelder jakten på han som var din mors sædgiver og eventuelle andre donorbarn,så ønsker jeg deg lykke til.
    Har sendt deg en mail til den adressen du har oppgitt her.Om du vil at jeg skal hjelpe deg i jakten,så bare send meg en mail.Jeg har jo sett systemet fra innsiden og kjenner litt til det.Så det er mulig jeg kan gi deg noen opplysninger du kan ha bruk for.
    Lykke til videre i livet.

  63. Det er lenge siden det ble kommentert her nå, men jeg fant denne siden etter mang timers søk på google.

    Jeg er selv donorbarn, og har visst dette så lenge jeg kan huske. Jeg kan ikke forestille meg at det går ann å reagere mildere enn det sjokket du beskriver, jeg klarer ikke forestille meg hvordan jeg selv ville reagert, men synes du er en sterk jente!

    Jeg har som sagt alltid visst, og jeg har ikke hatt noe spesielt behov for å vite noe mer om bio-far. Men i det siste har jeg tenkt mer og mer på at det finnes halvsøsken der ute. Kanskje de ligner på meg, og er like gamle som meg, kanskje vi tilogmed studerer i samme by? Jeg er enebarn, noe mange av oss er, så nysgjerrigheten for søsken er kanskje større av den grunn.

    Det er mulig jeg sender deg en mail, men det er et veldig stort steg. Jeg har aldri snakket med andre donorbarn, og på ett eller annet merkelig vis føler jeg at jeg går bak pappas rygg. Ikke fordi jeg søker etter noe mer enn «bare» han, men fordi jeg er i en situasjon som er hans «feil», jeg er redd for at han vil føle skyld, og det fortjener han ikke.

  64. […] å researche, men fant lite. Det var da hun bestemte seg for å skrive en mail til den populære bloggeren Fotballfrue. Hun ba om å få skrive et anonymt leserinnlegg og opprettet den hemmelige epostkontoen […]

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *